Annonse
00:00 - 12. august 2016

Sigve Indregard: Send dommerne på nachspiel

Dommere må gå mer på nachspiel, skriver Sigve Indregard.

Annonse

Hemsedal-saken

  • Tre menn fra Oslo ble 7. juli frifunnet for voldtekt av en atten år gammel kvinne i mars 2014.
  • Mennene ble dømt i tingretten. I lagmannsretten ble de frikjent av juryen, men fagdommerne satte beslutningen til side. Dermed ble saken avgjort ved meddomsrett.
  • Statsadvokaten har ikke anket frifinnelsen til Høyesterett. Den er dermed rettskraftig.
  • Denne uken ble det arrangert støttedemonstrasjoner for fornærmede i saken.

Da tre menn tidlig i juli ble frikjent for voldtekt av attenårige Andrea Voldum, var de tre meddommerne som stemte for frikjennelse, typiske representanter for standen: En av kvinnene er administrasjonskonsulent, omtrent seksti år, lokalpolitiker i bydelen sin. Den andre kvinnen er helsesekretær. Den tredje er en uføretrygdet mann. Alle har etnisk norske navn.

Digitale lynsjemobber på tusenvis av mennesker sprer nå adresser, navn og bilder av de tre. Borgarting lagmannsrett melder om at flere meddommere ønsker å trekke seg fra vervet. Basert på kommentarene de tre får av medmenneskene med høygaflene, er ikke det utfallet veldig overraskende. Men det er et samfunnsproblem.

 

Stortinget har vedtatt at ordningen med jury, der stemmegivningen er anonym, skal vekk. Det vil føre til at enda flere av vurderingene vil måtte skrives under med fullt navn i full offentlighet, av nettopp meddommere.

Det er ingen politikere på Stortinget som ønsker at meddommerne skal fjernes – tvert imot understreket Frps Ulf Leirstein, da juryordningen var oppe i Stortinget, at nettopp legfolkenes innflytelse over dommene var det viktigste å bevare.

 

At man skal dømmes av sine likemenn, er en av festtalefrasene, helt der oppe med folkestyre og selvråderett og ytringsfrihet.

Men meddommerordningen er bare så vidt fungerende i dag. Skal idealet om «likemenn» bli virkelig, må noe gjøres. Ingen skal kritiseres for å stille opp – det blir som når styrelederen kjefter på de fire som møtte på dugnad for at alle de andre er så late. Men det er mekanismer i utvelgelsen av dommere som gjør at over gjennomsnittlig moralsk forargede spissborgere fort blir overrepresentert på dommerbenkene.

 

De færreste har latt seg bry med å gå fra festtalene til å undersøke hvordan legfolksystemet fungerer i praksis. Meddommere og jurymedlemmer er formelt sett valgt av kommunestyret. Oslo bystyre, for eksempel, velger 6000 personer til tingretten og nesten 3000 til lagmannsretten. Men hvor kommer navnene fra?

Kommunen skal ifølge loven sørge for at de valgte «best mulig representerer alle deler av befolkningen». Nøyaktig halvparten skal være av hvert kjønn. Men for alle andre variabler er kommunen i praksis helt avhengig av at noen melder seg frivillig, og det er sjelden en overflod av kandidater.

 

Det blir få gründere og ringevikarer, mens pensjonister, uføretrygdede og fast ansatte på offentlige kontorer er lettere å rekruttere.

Og hvem melder seg? Det er ikke akkurat et tilfeldig utvalg, og en del karakteristika skyver folk vekk. For det første: formalia. Man kan ikke være under 21 eller over 70. Er man bøtelagt for noe med strafferamme over ett år, for eksempel oppbevaring av narkotika, er man utelukket.

Men de viktigste faktorene er de praktiske: Innkallingen kan komme på relativt kort varsel, og sakene kan vare i måneder, selv om de fleste er mye kortere. Man må regne med to-tre saker i året, noe som kan være mer enn nok til å gjøre en upopulær hos sjefen, og man får ingen kompensasjon utover tapt arbeidsfortjeneste og bussbilletten. Mens offentlig ansatte beholder lønnen sin, må andre dokumentere og kreve refundert det de blir trukket i lønn. De uten jobb får 250 kroner per dag, noe som kommer godt med, for lunsjen må man kjøpe selv. Pulverkaffen er gratis, da.

Slike betingelser ekskluderer de med litt rufsete hverdag, men også de travleste. Det blir få gründere og ringevikarer, mens pensjonister, uføretrygdede og fast ansatte på offentlige kontorer er lettere å rekruttere.

 

Selv er jeg meddommer i lagmannsretten, og selv om enkelte sikkert vil hevde at jeg er både spissborger og har for lite å gjøre, var den direkte årsaken til min dommergjerning en annen: Jeg arbeidet i kommunen, og lot meg overtale av en lett desperat kollega. Det illustrerer et annet problem med valget: Informasjonen om valget spres i små kretser. Ikke alle leser kommunens intranett. Og den aller største kilden til rekruttering er de som allerede er meddommere: Med mindre man gjør noe aktivt, blir man gjerne gjenvalgt.

De som viser seg å stabilt kunne stille opp på kort varsel, blir gjerne innkalt dersom meddommere eller jurymedlemmer ikke møter opp. En kvinne fortalte at hun hadde vært inne til et titalls saker i løpet av et år. Ære være henne for denne innsatsen – men slikt bidrar til en kraftig forskyvning av statistikken.

Med min begrensede erfaring (jeg har selv vært inne til tre saker) skal jeg være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner. Men observasjonene stemmer godt overens med det vi vet fra rapporter: Det er langt mellom dommerne med innvandrerbakgrunn, både i første og andre generasjon. Det er ikke mange under tretti. Og, kanskje enda viktigere: Den sosiologiske avstanden mellom den gjennomsnittlige tiltalte eller fornærmede og disse likemennene og -kvinnene er stor.

 

Er det best å overlate rettssystemet helt og holdent til fagfolkene?

Kan så dette generelle brukes på Hemsedal-saken? Kanskje ikke – jeg har ikke vært til stede i rettssalen og vet bare det mest overfladiske om disse dommerne. Men fordømmende holdninger mot ofre for voldtekt passer generelt inn. Om du aldri ville satt deg selv i den situasjonen at du kunne bli med tre fremmede på nachspiel, er det lett å ta avstand. Da Riksadvokaten intervjuet jurymedlemmer fra flere voldtektssaker i 2007, fremkom det uttalelser som «en ordentlig jente blir ikke igjen slik». «Flere var skeptiske til fornærmedes festing og livsførsel», står det i rapporten. Vi trenger altså flere legfolk som går på nachspiel selv.

«I sin majestetiske likhet forbyr loven både rik og fattig å sove under broer, tigge på gatene og stjele brød», skrev Anatole France. Empati og innlevelse i situasjonen til dem som havner i rettssystemets midte, enten de er eller har voldtatt, er avgjørende for at dommene blir rettferdige. Legfolkenes deltagelse i rettsprosessen, som skulle styrke innlevelsen ved å hindre klassejustis, kan også gjøre den verre, om en bestemt gruppe legfolk får dominere.

Er det da best å overlate rettssystemet helt og holdent til fagfolkene?

 

Etterspillet etter Hemsedal-saken illustrerer også, med sine gapestokktendenser, at en av de viktigste oppgavene til et rettssystem er å ha så stor troverdighet at selvjustis ikke blir en fristelse.

Hemsedal-sakens ubestridte fakta tatt i betraktning, er det en fristelse å trekke på skuldrene av selvjustis når det gjør livet surt for en frikjent voldtektstiltalt. Som det skrives på sosiale medier: Når systemet svikter «må det være lov». Problemet er at vi ikke kan holde oss med individuelle definisjoner av at «systemet svikter». Noen mener systemet svikter ved å tillate homofile ekteskap eller ved å ikke ha dødsstraff. Om man ikke vil innrømme disse retten til selvjustis, kan man ikke uten videre gi seg selv den retten.

Legfolkenes kontroll med juss-klassen styrker tilliten til domstolene – i det store bildet og over tid. Å kaste legsystemet ut med badevannet ville være et dramatisk feilsteg. Samfunnets interesse for sine egne straffesystemer er for liten, ikke for stor.

 

Et bedre alternativ enn å gi opp, er å gå tilbake til klassiske idealer. Aristoteles skrev at «det er anerkjent som demokrati når offentlige verv tildeles ved loddtrekning, og som oligarki [fåmannsvelde] når de fylles gjennom valg». Zevs, Poseidon og Hades trakk, ifølge den greske mytologien, lodd om himmelen, havet og underverdenen. Idealet ble videreført i Athen, der de aller fleste offentlige verv ble tildelt ved loddtrekning.

Nå skal det nevnes at man måtte melde seg for å få lagt et lodd med sitt navn i kurven, også i Athen. Kvinner, slaver, folk uten athenske foreldre og de under 30 var også avskåret fra å ha verv. Men til vår bruk er kanskje Aristoteles inne på noe likevel: Om meddommerstanden skal være likemenn, bør vel alle voksne innbyggere i utgangspunktet være utvalget det trekkes fra? I stedet for å måtte melde seg på, må man aktivt begrunne hvorfor man skal melde seg av.

Om det høres for skummelt ut, er man vel ikke strengt tatt tilhenger av likemannsprinsippet.

 

Endret 19.8: En tidligere utgave skrev at strafferammen for besittelse av narkotika er over 1 år. Det riktige er at strafferammen for oppbevaring er 2 år. Strafferammen for besittelse (altså av små mengder narkotika) er 6 måneder.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.