Annonse
00:00 - 26. august 2016

Den siste biskopen

Per Lønning var en disiplinert drømmer, skriver Trond Berg Eriksen.

Myndig: Per Lønning, her fotografert i 1990, var et betydelig forbilde for flere generasjoner av forskere og forkynnere. Foto: Per Fronth Nygaard/VG/NTB Scanpix
Annonse

Biskop, stortingsmann, forfatter og forsker Per Lønning er død, 88 år gammel. Han var et usedvanlig velutrustet menneske som satte sitt merke på norsk offentlighet, og særlig på Den norske kirke, gjennom mange tiår. Samtidig må det sies at han ofte møtte mer beundring enn sympati. Han var så utrolig flink til alt han drev med, at det i seg selv skapte avstand både til meningsmotstandere og meningsfeller. Først sent oppdaget jeg at han også hadde svakheter, men beundringen ble ikke mindre av den grunn.

Han behøvde tilsynelatende ingen intellektuelle ambisjoner. Det gikk av seg selv. Eller gjorde det virkelig det? Under den intellektuelle overlegenheten som han demonstrerte allerede i ung alder, lå det både smerte og bekymring. Noen har sagt at sløve økser kan vise seg vel så nyttige som de skarpe. For de skarpeste øksene har lett for å kile seg fast, mens de sløve følger trevirkets egne fuger. Lønning kunne havne i blindgater nettopp fordi han var alt annet enn en sløv øks. Som person kunne han være både sjenert og fjern. Noen opplevde at han ikke hadde like store evner til personlig innlevelse som til myndig ductus. Jeg har lett etter en formel som kunne karakterisere ham, og har stanset ved «en disiplinert drømmer». Han tenkte så raskt og skrev så poengtert at han ofte måtte sitte ned og vente på tilslutning både fra dem som diltet etter og fra dem som ville holde en annen kurs.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse