Aktuelt

Den mystiske affæren på Nasjonalgalleriet

Dramaet om Nasjonalgalleriet fremstår mer og mer som en engelsk herregårdsfarse, med Stein Erik Hagen i rollen som onkel fra Amerika.

I denne oppsetningen spiller kulturminister Linda Hofstad Helleland arvingen som må hanskes med alle de motstridende planene tidligere eiere har lagt for godset, mens hun egentlig helst vil drive tombolaboden på den årlige landsbyfesten.

Nasjonalmuseets direktør Audun Eckhoff og Hagens kunstrådgiver Steinar Gjessing går som to butlere, stille og korrekte, alltid ett skritt bak sine nominelle overordnede. Men som alle lesere av Agatha Christie eller P.G. Wodehouse vet: Når butleren først snakker, lønner det seg å lytte.

På typisk farsevis vet ingen helt hva noen andre vil og mener, og den som står på scenen til enhver tid, ser ihvertfall ikke ut til å ha hørt hva den forrige sa. Og innimellom kommer et gresk kor av tro tjenere, grandonkler og venner av familien ut som gjøken av stueuret og sier hver sin faste replikk.

Man vet at det nærmer seg et klimaks når det ellers tause og lydige tjenerskapet viser sin misnøye ved å klirre med lokket på suppeterrinen; eller, i dette tilfellet, å skrive kronikk i Aftenposten.

Riktignok blir det bedre plass i det storslagne drivhuset som bygges bak portvokterboligen. Men er det virkelig best å flytte over alle arvestykkene, nå som de endelig kan bli komplettert med de koloniale godsakene?

For å oppsummere for dem som kom inn i pausen: Nasjonalmuseet viser cirka fem prosent av sine besittelser på de tilsammen 6700 kvadratmetrene i Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst. På Vestbanen blir det 13 000 kvadratmeter, hvor museet regner med å kunne vise opptil ti prosent av den nåværende samlingen. Stein Erik Hagen har kjøpt inn rundt 2000 verk for å utfylle dem som er der fra før. Han ønsker seg ikke noe eget museum, men vil forståelig nok ha en trygghet for at kunsten ikke stues vekk i en kjeller. Da blir Vestbanen fort for trang. En sponsoravtale for driften ligger også i kortene.

Kulturministeren sitter altså med det rene kinderegg av høyrepolitikk: Bevare og styrke Nasjonalgalleriet som turistattraksjon og hjørnesten i den nasjonale kulturarven, med tung støtte fra en privat giver som tar ansvar der staten hverken har kunnet eller villet trå til.

Statsbygg, i rollen som nærsynt og tunghørt godsforvalter, insisterer likevel på at alt skal ut. Det er verdt å gjenta at Nasjonalmuseet i vår la frem konkrete planer for hvordan Nasjonalgalleriet kan brukes til å vise blant annet Hagens samling. Disse planene valgte Statsbygg å ikke forholde seg til i det hele tatt. Det til tross for en klar bestilling fra Stortinget om at den historiske bygningen bør inngå i Nasjonalmuseet, det såkalte anmodningsvedtaket.

Godseier Hellelands kammertjener, statssekretær Bård Folke Fredriksen, benyttet sine sekunder i rampelyset denne uken til å kvekke frem noen fraser som ikke besvarer noe som helst:

– Vi har fått et anmodningsvedtak fra Stortinget som vi følger opp på vanlig måte, sa han til Aftenposten, da Hagen meldte fra at han ikke vil forhandle videre før Nasjonalgalleriets skjebne er avgjort.

Visst minner det om en farse. Men morsomt er det ikke.

EH

Mer fra Aktuelt