Annonse
00:00 - 01. juli 2016

Sten Inge Jørgensen: Brexit handler ikke om EU

Det eneste som er sikkert etter brexit, er at det ikke handlet om EU, skriver Sten Inge Jørgensen.

Annonse

Journalistene snoker nå rundt i fattige engelske bydeler på jakt etter de sosiale taperne som stemte Storbritannia ut av EU. I mediehusene sitter kommentatorene og finsliper sine argumenter om at EU må bli et mer sosialt prosjekt dersom vi skal unngå kollaps i vår fredelige etterkrigsorden. Budskapet avslører hvor lite de vet om EU, og de forstår heller ikke at å skyve mer ansvar på EU nå, trolig bare vil gjøre vondt verre.

 

Brexit-kampanjen var basert på usannheter fra første dag, og de velgerne som bet på kroken, er de som har mest å tape på valgresultatet. Hvis dette skal tolkes som en «beskjed» til EU, er den virkelig ikke lett å dechiffrere.

De to sakene som avgjorde valget – i tillegg til generell eliteskepsis – var knyttet til velferdsstaten og innvandring. Brexit-kampanjen presterte å få velgerne til å tro på en direkte sammenheng mellom underfinansieringen av den britiske velferdsstaten og kontingenten landet betaler til EU. I en mer velfungerende medievirkelighet kunne EU-tilhengerne slått tilbake og forklart at Storbritannia tjener mer på EU-medlemskapet enn det koster (noe de siste dagenes økonomiske krise synes å bekrefte) og at alle EU-land står fritt til å øke skattene eller bruke mer penger fra statsbudsjettet på sosiale ordninger. Men valgkampen hadde få innslag av redelig debatt – det var som om de to sidene befant seg på ulike planeter.

Det andre temaet – innvandring – er mer komplekst. Bekymringen for at EU-medlemskapet fører til at utlendinger overbelaster velferdsstaten, overtar arbeidsplassene og bidrar til sosial dumping, er heller ikke et britisk fenomen.

Faktum er i alle fall at migrantene bidrar mer til felleskassen gjennom skatt enn de tar ut i velferdsordninger. Isolert sett er det selvfølgelig sant at en latvier kan ha tatt en jobb som en brite kunne fått dersom latvieren ikke hadde arbeidstillatelse. Men hvordan ville det stått til med britisk økonomi uten latvierne? Ville det vært flere jobber tilgjengelig? Historisk statistikk viser oss at arbeidsledigheten i Storbritannia var høyere i tiden før østeuropeerne fritt kunne jobbe der. Ledigheten er nede i 5 prosent nå – den var 12 prosent i 1984.

 

Skattepolitikken og sosialpolitikken er nasjonalstatenes domene.

Nøkkelutfordringen er sosial dumping. EUs åpne grenser har ført til stor tilgang på arbeidskraft som aksepterer dårligere vilkår enn innfødte. Hvis man ikke har en nasjonal minstelønn som overvåkes strengt, eller setter nok ressurser inn på å avdekke underbetaling og utnytting, da ber man nærmest om å få en ny underklasse (og legger til rette for at fremmedfiendtlige partier på høyre fløy får vind i seilene). EU kan ikke ta denne jobben, den må håndteres lokalt.

Alternativet til dagens ordning er en retrett til det gamle, usolidariske systemet, hvor de rike landene kun slipper inn de mest ressurssterke personene fra de fattige. Og at arbeidsinnvandrerne sparkes ut når konjunkturene snur, fordi de er uten trygderettigheter, slik at det fattigere opprinnelseslandet blir sittende med flere ledige og økte velferdsutgifter på toppen av hjerneflukten.

 Mye taler for at britene er mindre opplyste om EU enn den gjennomsnittlige EU-borgeren, og derfor lettere å manipulere. Men de senere årenes politiske utvikling tyder på at mange av innbyggerne i flere land tror at EU har betydelig mer makt enn unionen faktisk har.

Realiteten er at EU ikke har tilgang til de to redskapene som virkelig betyr noe hvis man skal skape mer sosial utjevning: Skattepolitikken og sosialpolitikken er nasjonalstatenes domene.

Spørsmålet man må stille, er hvorfor nasjonale politikere ikke tar dette ansvaret. Pengene finnes jo, det ser vi av statistikken som viser hvordan inntektene og formuene stiger blant de mer velstående overalt.

Et vanlig svar er at de økende sosiale forskjellene er knyttet til globaliseringen, som eroderer det gamle arbeidslivet, favoriserer lavkostland og skaper enorme rikdommer for dem som lykkes. I tråd med denne virkelighetsforståelsen er det fint lite nasjonale politikere kan gjøre på egen hånd. Hvis et enkeltland prøver å skattlegge de rike eller næringslivet mer, så truer de jo med å flykte utenlands. Følgelig må de sette sin lit til EU som en mer sivilisert sone innen den barbariske verdensøkonomien, hvor man kan holde seg med høyere standarder og flere sosiale støtputer.

Denne tanken har naturligvis noe for seg, men enn så lenge er det et faktum at også EU-landene bedriver skattekonkurranse seg i mellom. Norge inkludert, vi så nylig at regjeringen senket selskapsskatten, med den indirekte konsekvens at andre land i det indre marked merker presset om å senke sin bedriftsbeskatning ytterligere. Så langt er ideen om å harmonisere skattenivået i Europa en drøm.

For nasjonale politikere virker det som en ren taperoppskrift å gå til valg med et løfte om å øke skattene. Sosialdemokrater har nøyd seg med å si at de skal beholde dagens skattenivå, også etter at det er kuttet av høyreregjeringer, vel vitende om at aldringen av befolkningen gjør denne politikken stadig mindre bærekraftig.

Gapet mellom velferdsforpliktelser og faktiske inntekter ble etter hvert så stort i mange land at de ikke så andre utveier enn å ta opp statslån for å dekke inn manko. Senere oppdaget de at mer og mer av de pengene som kunne gått til velferd, gikk til gjeldsbetjening i stedet.

Denne utfordringen ble satt på spissen under eurokrisen. Her fikk EU skylden for å ha skapt en økonomisk tvangstrøye for eurolandene, gjennom Maastricht-kriteriene, som sier at det ikke er tillatt å ha mer gjeld enn 60 prosent av BNP eller mer enn 3 prosent underskudd på statsbudsjettet.

Isolert sett er det sikkert mulig for et land i krise å komme seg ut av dette gjennom lånefinansiert motkonjunkturpolitikk som sprenger Maastricht-grensene, men det forutsetter gjerne også at man gjennomfører reformer som gjør at økonomien er sunnere når man kommer ut i den andre enden av tunnelen. Hvis man har et like stort gap mellom skatteinntekter og utgifter som før, har man ikke oppnådd annet enn en enda større gjeldsbyrde som spiser av velferdsbudsjettet.

Noen har riktignok forsøkt å vinne valg med løfte om økt skatt, og vunnet, som Frankrikes president François Hollande. Det var i 2012, da han erklærte at de rikeste skulle betale 75 prosent i skatt. Folk flest ble skånet, og han kunne vinne et flertall, men problemet var at den såkalte «superskatten» rammet så få at det knapt slo ut på statsinntektene (og den ble da etter hvert også fjernet).

Utfordringen, hvis man skal få til en virkelig substansiell økning av fellespotten, er at «folk flest» må bidra mer. Men det er ikke slik at man ved å øke det generelle skattenivået med for eksempel 5 prosent, automatisk blir i stand til å bekjempe sosiale forskjeller.

Europa har for lengst nådd et velstandsnivå der fattigdommen måles relativt – vi snakker ikke om sult, men om at mange har mye mindre enn andre, og følgelig fremstår eller føler seg som tapere. En langt større politisk verktøykasse må mobiliseres, med blant annet utdanning, arbeidsmarkedstiltak, integrasjonsprogrammer – og kanskje formuleringen av en ny «sosial kontrakt». Denne oppgaven er det bare nasjonalstatene som kan ta på seg, og hvis de ikke gjør det, er sjansen svært stor for at demagogene og taperne fortsetter å klandre innvandrere og EU for problemene sine.

EU kan bare bidra i denne prosessen ved å lette rammebetingelsene som gjør det mulig å føre en mer sosial politikk. Dette er vanskelig, som det ovennevnte eksemplet med skatteharmonisering viser, men langt fra umulig.

EUs vikarbyrådirektiv ga innleide ansatte samme lønns- og arbeidsvilkår som fast ansatte. Dette løftet ikke bare vikarenes stilling, det gjorde det langt mindre attraktivt for næringslivet å fortsette med trenden hvor de brukte vikarer i stedet for å gi folk fast ansettelse.

Akkurat nå arbeider EU med å forhindre at fremtidige kriser i finansbransjen fører til at folks skattepenger går til å redde bankene. Ufattelige summer som kunne vært brukt til helse og utdanning i Europa, har de senere årene gått til å berge stumpene etter uansvarlige finansakrobater. Med EUs nye regelverk skal finansinstitusjonene bære tapene selv.

Hvis briter flest hadde en klar forståelse av denne arbeidsdelingen – at EU jobber på makronivå og at nasjonalstatene bærer ansvaret for innbyggernes sosiale situasjon – så ville det ikke blitt noen brexit.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse