Annonse
00:00 - 29. juli 2016

Søvnløs i Svolvær

Et forsøk på å runde Lofoten midt i fellesferien.

Annonse

Lofoten

  • Øygruppe i Nordland fylke, består av de seks kommunene Vågan, Vestvågøy, Flakstad, Moskenes, Værøy og Røst. Mellom fastlandet og Lofotveggen ligger Vestfjorden.
  • Navnet kommer av gammelsvensk ló, «gaupe», og norrønt fotr, «fot»; opprinnelig brukt om Vestvågøy. 
  • Fiske har alltid vært Lofotens viktigste næringsvei, noe som gjenspeiles i de mange rorbuene som finnes i fiskevær langs hele øygruppen. På grunn av større og mer effektive fiskebåter, er behovet for rorbuer redusert. Nå er de fleste rorbuene tilrettelagt for reiselivsvirksomhet. Reiselivet i Lofoten regnes som jevnstort med fiskenæringen.

Kilde: Store Norske Leksikon

«Har dokker bestilt?»

Allerede ved skranken til hurtigbåten som skal frakte oss de fire timene fra fastlandet i Bodø til Svolvær i Lofoten aner vi uro.
Vi er midtveis i juli, Lofotens mest populære turistmåned, og nei, vi har ikke bestilt billett på forhånd. Vi har vel ikke bestilt noe som helst, når vi tenker oss om, vi hadde bare en plan om å winge det. 

– Er båten full?

– Nei da! Æ treng bare navnan dokkers.

Men hurtigbåten blir full. Av allværsjakker og speilreflekskameraer. Av kryssordblader og nettbrett: turister på vei til Lofoten. De spiller kort, blar i Lofoten-guider, scroller på smarttelefoner. Skal alle disse til Svolvær, har vi et problem. En begynnende angst – for å komme sist ut av båten, havne bakerst i køen og dermed bli snytt for de siste sengeplassene – melder sin kriblende ankomst.

Det må ikke skje.

Rorbusiness. Hvert år egler 350 000 turister seg innpå Lofotens 25 000 fastboende. Flesteparten kommer i sommermånedene, de aller fleste i midten av juli. Så mange har det blitt at den amerikanske opplevelsesturisme-eksperten Christopher Doyle i Adventure Travel Trade Association i fjor sommer gikk ut med en anbefaling om å innføre kvotesystem på turismen for å verne om lofotnaturens egenart. Det spørs om det skjer med det første: Det siste tiåret har verdiskapingen i opplevelsesbransjen i Lofoten-området tidoblet seg. I fjor omsatte reiselivsnæringen i Nord-Norge for over 16 milliarder kroner.

Reiseruten: Dag 1: Ferge fra Bodø til Svolvær. Dag 2: Buss og haik til Nusfjord. Buss og taxi til Stamsund. Dag 3: Buss til Å via Leknes. Nok en buss tilbake til Reine. Kjapp gange fra Reine til Sakrisøya. Buss til Rambergstranda (for en dukkert). Buss til Leknes. Fly fra Leknes til Bodø.

Pilen peker oppover: En svak norsk krone og økt interesse for opplevelsesferie i vill, nordnorsk natur, bidrar til hordene. Lass på lass kommer de, kjørende i bobiler eller turbusser, cruisende inn med store skip, for å bedrive fjellrangling, fotografere turkist hav, dra på hvalsafari, smake på tørrfesk og bo i de samme trebuene som lofotfiskerne bodde i før i tida, mens de «rodde fiske.»

Etter sigende ble de aller første rorbuene i Lofoten bygget av Kong Øystein i år 1120, som husvære for fiskerne under Lofotfisket. Buene var enkle, bygget på påler delvis ute i havet, og besto vanligvis av to rom: et burom brukt til oppbevaring av mat og redskaper og et oppholdsrom med senger. Den gang var det enkel husly. Nå er «The Ultimate Rorbu Experience» blitt en av Lofotens hovedattraksjoner. Alle vil ha ei rorbu. Helst en rød en, helst ytterst på bryggekanten. Også vi. Men i motsetning til den gjengse Lofoten-turist, har vi altså reist ut til øygruppen på lykke og fromme. Planen er å komme seg fra Svolvær i nordøst og ut til fiskeværet Å, endepunktet for Europavei 10, helt på tuppen av Lofoten, uten å ha forhåndsbestilt noe som helst. Muligens en utfordring, men ikke en umulighet – det må da finnes en ledig rorbu? 

Populær figur på Instagram, papp-og-lær-figur i virkeligheten. Fiskermannen med det tomme blikket er kanskje ikke Nusfjords hovedattraksjon, men han er i det minste gul.

Skodda kjæm. – Dårlig sommer?

En søring, kledd som om han skulle krysse Jostedalsbreen, henvender seg forsiktig til en eldre lofotværing med fiskerlue og stokk, som sitter rakrygget i hurtigbåtens midtre del.
– Ja.

– Har det vært sånn lenge?

– Ja.

– Men det skulle bli fint vær, skulle det ikke?

– Det trur æ ikkje.

Samtlige turistbrosjyrer viser Lofoten badet i sol. Marsipanhvite strender ligger og byr seg frem foran sylskarpe tinder som speiler seg i det blikkstille, turkise vannet, mens solbrune mennesker i tynne ulltrøyer og shorts, med polariserte solbriller på nesetippen, legger ut på sykkeltur eller inntar nistepakken på et av de utallige utsiktspunktene, alltid smilende. Men nå, i innkjøringen til Svolvær, Lofotens selvutnevnte hovedstad, henger tåka som en grå, fuktig raggsokk over de spisse fjellene. Blanke, glatte gater og tunge dråper på glassrutene til den barcode-aktige havna forteller om et nylig regnskyll. Bra, da jakter sikkert turistene midnattssola et annet sted.

Kaia på styrbord side er full av hvite bobiler, men i sentrum er det kveldsstille. Det lukter rorbu.

Kaia i Svolvær er tatt opp av bobiler for sesongen.

Evig optimist. – Ett stykk rorbu, takk!

Rorburesepsjonen er lun og trivelig. Tørrfisk dingler fra tykke trebjelkevegger, reinsdyrskinn er slengt over stolene, her vil vi bo. Men skal vi tolke blikket til resepsjonisten, kunne vi likeså godt ha byttet ut «rorbu» med «tam løveunge».

– Nei, her er det fullt.

– Ok! synger vi, fortsatt ved godt mot, det finnes kanskje noen andre rorbuer i nærheten?

Han gir oss noen navn. Vi ringer. «Fullt.» «Beklager.» «Ha-ha, nei, du.»

– Alle hotellene sender ut e-poster til hverandre når de har ledige rom. I dag har vi kun mottatt e-poster om at hotellene er fulle. Såvidt jeg vet er hele Svolvær smekkfull av turister i kveld. Det skjer ikke ofte, men det skjer, forteller en hjelpsom resepsjonist når vi ringer til ett av Svolværs 25 hoteller.

Vi er småstresset nå. Men det fins råd: campingplassen ligger en halvtimes kjapp gange unna. Vi ringer.

– Vi har én teltplass igjen, den kan dokk få!

Dumt vi la igjen teltet hjemme. Og at det har begynt å regne.

Hjernen tilpasser seg lynraskt: Taxi til Kabelvåg og ta inn på hotell der? «Nei, du, det e det bærre å gløm, hele Kabelvåg er full,» kommer det fra en resepsjonist når vi ringer.

– Hva med å sove i bilen?, spør fotografen

God plan! Men bil har vi ei, og bilutleien er stengt. Den siste bussen har gått, og taxiholdeplassen er tom. Mørke vinduer møter oss i turistinformasjonskontoret.

Klokka nærmer seg sengetid. Svolvær er kald og grå. Folk sitter under varmelampene på pubene, de har sikkert vært ute til havs, på Sea Eagle Safari eller Trollfjord Cruise, nå heller de i seg nordlandspils, gliser og ler, ja, den kan le, den som rorbu har! Rotløse og frosne sleper vi oss gjennom sentrum. Skal vi virkelig sove ute, i pissregn og ti grader?

I ren frustrasjon trykker vi inn oppdater-knappen på en av de utallige bookingsidene vi snart har brukt opp mobilbatteriet vårt på og – heisann, et mirakel! – ei rorbu åpenbarer seg. Et lite, rødt dukkehus. På Svolværs bryggekant. Sporenstreks er vi på tråden, kan det være sant??

– Ja, nu var dokker heldi’, vi fikk akkurat inn en kansellering, sier resepsjonisten på andre linja, og hadde han fridd nå, så hadde vi svart ja.

Et kvarter senere har vi lagt oss i det aller siste rommet i Svolvær.

 Det er ikke lett å vite hvor en skal feste fotoblikket i omgivelser som disse.

Ikke særlig smart. Ankomstangst (også kjent som reiseangst ): Angsten for at stedet man er på vei til, skal være fullt, og at man må snu i døren og reise videre. Størst blant kvinner på 30 pluss. 

Vi våkner av måkeskrik. Med én tanke i hodet: hvor skal vi sove i natt? Den kriblende angsten fra i går har krøpet helt ut i fingertuppene. Et kjapt søk på diverse bookingsider bekrefter det aller verst tenkelige: No availability on these dates. Vi ringer: Ballstad? Fullt. Reine? HAHAHAHAHA! Å? E du sprø?!

– Det vil jeg si var en dum ting å gjøre, sier Johannes Flesjø på turistkontoret når vi bekjenner at vi har reist ut til Lofoten uten å ha bestilt overnatting.

– Dette sliter vi med kontinuerlig, vi må vise bort folk som dere hver eneste dag. Det hoper seg opp her, den siste uken har det vært helt ekstremt. Nærmeste overnattingssted akkurat nå er Eggum, 60 kilometer unna.

– Men kjenner du folk, er det ikke noe problem, skyter kollega Mathias Gjesdal Hammer inn, hakket mer optimistisk.

– Vi har to senger til overs der jeg bor, og det er ikke ofte de står tomme nå i sommer.

– De sengene er tatt nå, eller…? 

– He-he, ja.

Hammer bor i Henningsvær, 24 kilometer unna, en naturlig rasteplass på turistruten. Nå i sommermånedene får de 500 fastboende besøk av like mange turister hver eneste dag.

– Det er kaos der nå, forteller han. 

– De smale veiene er ikke tilpasset alle bobilene, og det er lett å bli småirritert når det går måpende turister midt i veien.

På parkeringsplassen utenfor Vikingmuseet står bobilene pent oppstilt, som blanke marshmallows. Men vi skal videre, til et annet turistmekka – eller turistkaos, avhengig av hvem du snakker med – det bittelille fiskeværet Nusfjord på Flakstadøya, stoppested for cruisebåter fulle av amerikanere. Dit får vi haik av Claudine og Christian Perrod, et fransk ektepar på norgesferie, som har kjørt fra hjembyen Nantes i en liten bobil.

– Very beautiful here. Many tourists, sier Claudine, mens ektemannen forsøker å lirke bobilen inn på en allerede smekkfull parkeringsplass.

Kos og losji. For å beholde tittelen «Norges eldste og best bevarte fiskevær», begynte man for 16 år siden å ta inngangspenger i Nusfjord. 50 kroner per hode. Med tanke på at 79 cruiseskip besøkte fiskeværet i fjor, der det til vanlig bor rundt 35 fastboende, virker det som god butikk. I dag er det rolig, ingen skip å spore. Rundt 400 mennesker har så langt vært innom. Men idyllen er bare på overflaten: vakten som tar betalt for inngangspengene, forteller om busslaster med gjerrige turister som bare turer forbi uten å betale, og som trår inn på private eiendommer. Turiststrømmen har vært så vanskelig å kontrollere at det nå planlegges å bygge et nesten to meter høyt gjerde over veien som går inn til stedet; 16 meter langt med en fem meter bred port for å sluse inn besøkende. Det kan da ikke være noe særlig for de fastboende?

Nede på brygga står Bjørn-Ivar Arntsen – Nusfjords altmuligmann – og fresher opp en rorbuvegg med rødmaling. Aner vi litt innestengt sinne bak de harde penselstrøkene?

– Alt må vedlikeholdes, vi er på etterskudd hele tida, sier han og dypper penselen i spannet med falurød.

– Litt slitsomt med alle turistene, eller?

– Nei da, det er supert! Men det skulle vært sånn ellers i året og. Problemet er at veiene her ikke er laget for å ta imot alle turistene. En blir litt irritert når en må kjøre i 60 i 80-sonen på grunn av en bobil som ser mer på fjellene enn på veien. I turistsesongen må vi beregne ekstra tid til jobb, men det er vi innforstått med. Det er en grei pris å betale.

En gruppe italienske turister knipser løs i Reine, Lofotens mest fotograferte fiskevær.

Bzzzzzzzz! En turist forsøker å fange Nusfjord fra oven ved hjelp av en drone. Flesteparten labber sakte rundt med speilreflekskameraene parat, vandrende fargeklatter av fleece, Gore-tex og polyester, på jakt etter det autentiske, unike: tørkede fiskehoder, en gammel fiskebåt, en vaffel. Lyden av Lofoten er ikke måkeskrik og bølgeskvulp, men et nærmest kontinuerlig gniss, gniss, gniss av syntetiske buksebein som stryker mot hverandre.

En kan ikke klandre dem, turistene. Det bittelille fiskeværet har alt en opplevelsesturist kan drømme om: fiskemottak, landhandleri, dykkerskole, suvenirbutikk med det sedvanlige (elgkopper, elgkosedyr, elgtermos, elgkjøleskapsmagnet, elgglasskule, elgnøkkelring) – og selvfølgelig rorbuer. 

– Om det er trøkk? Det er alltid mye trøkk på sommeren, men dette er helt ekstremt; nå er det så fullt her at vi vasker og gjør klar væreierboligen, forteller Renate Johnsen, rorbubestyrer i Nusfjord.

– Jeg synes litt synd på turistene – det er så stappa her nå at vi må sende dem ut av Lofoten, noe som er trist når man har reist så langt. 

Roarbua. Angsten kommer krypende igjen. Men vi har fått nyss om en halvgammal kæll som driver et vandrerhjem på brygga i fiskeværet Stamsund, en liten kjøretur fra Leknes, som ligger en times busstur unna Nusfjord. Han kalles bare Roar, og han ringer vi.

– Har du ei rorbu til to personer?

– Om æ har ei rorbu?!

– Ja, eller et rom? Med to senger? Eller bare en?

– Ja, det kan du lure på.

– Ja? Eller sovesal?

– Ja, du. Det e ju travle tider nu.

– Ja?

– Så den skal god flaks ha, den som seng skal få.

– Ja?

– Det e ikkje lætt.

– Nei?

– Nei. Men dokker e heldi’. Æ har ett eneste ledig rom, det var nån som kansellerte.

– Å herre jemini, der reddet du dagen vår!

– Ja da.

Skal vi tro taxisjåføren i Leknes, er vi ikke de eneste som sliter. 

– Mange unge som dere ankommer seint på kvelden uten et sted å bo. Siste buss har gått, hva gjør man da?

Sent en regntung kveld en tid tilbake møtte han et slikt fortvilt par. 

– Alt var fullt, de ante ikke hva de skulle gjøre. Så jeg lot dem sove på taxisentralen. De ble jo så glade, vet du. Vi hadde jo litt skitne kopper og sånt stående. Da jeg kom på jobb neste morgen hadde de reist videre, men taxisentralen var helt strøken - jeg har aldri sett det så rent der, sier han og svinger inn på brygga.

– Hei, Roar – æ har nån dama te dæ!

– Ja da.

Der går han, Roar, lut i ryggen, med et grått kråkereir på hodet, stritt skjegg, sneip i munnviken og en stor boblejakke som han må ha gått og båret på siden han åpnet vandrerhjemmet (for «480 måneder siden»), med et haleheng av allværsjakkekledde folk – franskmenn, italienere, tyskere og noen nederlendere – bak seg: Roar, the hot water isn’t working, the gas is broken, do you have sheets?

– He’s still out there – I think he’s drifting, sier en bekymret nederlandsk turist til herbergisten. 

Mannen hennes, ikke spesielt båtfør, har lånt robåten til Roar og fått føle på de nordnorske naturkreftene.

– Pøh, let him drift, let the stream carry him, that will teach him a lesson, sier Roar på perfekt nordlengelsk og slår ut med hånda. 

Den nederlandske kvinnen smiler usikkert – spøker han nå, eller mener han alvor?

Det er det bare Roar som vet.

– Æ ska si dokker det, at hadde dokker prøvd i går, så hadde dokker ikkje fått plass. Det er stappa her no.

Bussturen går unna når utsikten ser sånn ut.

Boris. Også i Stamsund er vi omringet av fjell så spisse at et troll kunne brukt dem som tanntråd. Tørrfisken henger på rekke langs husveggene, men turisthordene uteblir. I en liten bar med respatexbord sitter to av Stamsund sentrums 150 beboere, Stein-Are (bare det) og Kjell Andberg, med en fjøl finskåret hval foran seg og krangler som bare to nordnorske venner kan krangle.

– Æ håpe du dør av selvmedlidenhet iløpet av natta!

– Hold no kjæften på dæ, gå hjæm og barber dæ. 

Lofotværingen Stein-Are har et ferskt kutt i panna og viltvoksende skjeggstubber på kjaken. Kjell, med filthatt på hodet og røyketenner, er innflytter fra Finnmark, og har bodd her i 20 år.

– Æ hate fjæll. Æ har høydeskrekk. Men det e noe med de folkan her, sier han.

– Vi forsøkte oss på en folketelling her i Stamsund for noen år siden.  Da kom det fram at alle som bodde her kunne navnene på kattene til folk! 

Han hikst-harke-ler så skuldrene rister. 

Kjell hadde også en katt. En oransje feiting ved navn Boris. De var alltid sammen: gikk tur til butikken, til baren, ned til fjæra. Men for et halvt år siden ble Boris påkjørt og drept. Nå har ikke Kjell noen å gå tur med lenger. 

– Det e tredve år siden æ har grått. Æ grein ikkje da ho bestemor dødd. No har æ grått to ganga på et halvt år. Det e Boris. Æ savne han sånn. Han pleide å stå på vinduet her, eller sitte på barkrakken. Han var alltid med mæ.

Med ett blir han blank i blikket.

– Det var skikkelig kjipt at han daua. Nei, no må æ ha mæ en røyk.

Morgenen etter har gråværet forduftet, bare noen sukkerspinnskyer er igjen på himmelen når vi forlater Kjell, Stein-Are og Roar og stiger om bord i bussen til Å. Veien slynger seg gjennom landskapet – langs mosekledde fjell og irrgrønt vann, forbi spinkle fjorder og trange sund – og er så smal at bussen nesten velter sykkelturistene overende.

Campingdrømmen. På et boligfelt i Leknes fant vi husrom.

Ut mot havet. Idet bussen svinger inn på Å, fiskeværet på tuppen av øygruppen, skjønner vi hvorfor Lofoten gjør seg best i solskinn. Det er som om fargene fylles ut med sterk, klar maling i møtet med sola: de røde rorbuene blir enda rødere, havet blir hakket mer turkist, mosen ved foten av fjellene får en lys, skinnende grønnfarge. Overalt knipses det. En gruppe med franskmenn har spredd sekkene sine utover asfalten som fargerike drops. Noen lusker rundt tørrfiskmuseet, andre tar bilder av kanelbollene bak disken til Bakeriet på Å, som i turistsesongen steker minst 1000 stykk hver dag i den 172 år gamle vedovnen.

Men massene uteblir, bare den stødige lyden av gniss-gniss-gniss. Hvor er busslastene? Hvor er alle turistene? På hvalsafari, sier noen. På tur i fjellet, sier andre.

– De fleste kommer hit for kanelbollene, ikke for museene, de vil heller oppleve naturen, forteller Stine Larsen fra Napp, som veksler mellom å være vakt på fiskeværsmuseet og stå bak disken i bakeriet. 

– Men det er uvanlig stille her i dag, vanligvis går køen langt ut av bakeriet, forteller hun.

Til slutt finner vi dem, i Reine, kanskje det mest fotograferte stedet i Lofoten, selvfølgelig er de der: 40 italienske pensjonister på norgestur, i halvstø gange ut på moloen. En skal alltid ut på brygga, ut på moloen – ut, ut, ut mot havet, det er nemlig der de beste bildene blir til. Italienerne knipser fra seg – fjell, hav, måker og rorbuer fanges av lange linser eller mobilkameraer, før flokken skysses tilbake inn i bussen. Det ekte #lofoten er dokumentert, de kan dra videre nå.

Campingliv. Skrekkhistoriene har vært mange i forkant av turen: vi har hørt om bobilkøer fra Henningsvær til Reine, krangling om teltplasser, turister som tråkker inn på privat grunn, gjør fra seg i folks blomsterbed, som forsøpler og forpester den vakre lofot-naturen og får lokalbefolkningen til å rase. Vi myser etter turister på huk i blomsterbed og buskas, leter etter irriterte lofotværinger, men forgjeves: på Rambergstranda, som buer seg melkehvit og deilig foran fjellene på nordsiden av Flakstadøy, hersker idyllen. Noen har piknik på et teppe. Folk sitter utenfor små campinghytter, eller forsøker å finne en ledig spot å sette opp teltet. Ingen hytter med neven. Kanskje er det her vi skal sove i natt, under åpen himmel?

Ett alternativ gjenstår: Airbnb. Lofoten er det stedet som øker mest på Airbnb i hele Norden, i løpet av et drøyt år har øygruppa opplevd en firedobling i nettjenesten som lar privatpersoner leie ut husrom til turister. Men av de drøyt hundre overnattingsstedene som finnes her ute, er det kun ett sted som er ledig i natt: campingvogna til Geir Holand i Leknes. Han har leid ut vogna siden i fjor sommer, og gjør det samme med huset når familien er på ferie.

Den sødmefylte lukten av saltvann, tang, engblomster og kreklinger som har hengt ved oss de siste dagene, er fraværende på boligfeltet i Leknes. Hva gjør vel det? Vi har vår helt egen bobu.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse