Aktuelt

Mannens verden

I 1968 skulle Suzanne Brøgger reise gjennom alle Stan-landene, men etter bare to uker måtte hun flykte i hui og hast fra Tasjkent.

---

Fakta

Hvem: Suzanne Brøgger (71), forfatter. Hvor: Tasjkent, hovedstaden i Den usbekiske sovjetiske sovjetrepublikk, 1968.

Hva: Voldtatt av lokale politimenn i en park.

Reisetips: Sir John Soane's museum i London. Det finnes ikke et lignende hus i hele verden.

---

Suzanne Brøggers historie fra Sovjetunionen påkaller ikke latter eller humring. Til det er den for alvorlig. Under betegnelsen grusomme reisehistorier hører den definitivt hjemme, og kanskje er opplevelsen minst like utbredt som overfall eller ran. Man snakker bare mindre om voldtekt.

– Når man reiser alene som kvinne, gjør man det i Mannens verden, sier Brøgger.

– Slik er det bare. Selv om kvinnene utgjør halvparten av alle mennesker på jorden.

Sentral-Asia. Med en stefar som jobbet i Unicef, ble Brøgger tidlig eksponert for den store verden. Den lille familien bodde i flere år i Colombo på Sri Lanka og i Bangkok i Thailand. Etter avlagt artium tok Brøgger fatt på russiskstudier ved Københavns Universitet. Studiene finansierte hun med modell- og skuespilleroppdrag, samt reportasjer fra Midtøsten og fra Vietnamkrigen.

– Jeg lærte at man aldri skal tro på krigsreportasjer. Virkeligheten som ble formidlet til oss i det amerikanske pressesenteret, hadde lite med det som hendte på slagmarken å gjøre.

Mens medstudentene reiste til Leningrad eller Moskva for å skrive hovedfagsoppgave, satte Brøgger kursen mot Sentral-Asia for å undersøke islams kår under kommunismen:

I dagboken min skrev jeg, om og om igjen, «jeg er så redd, jeg er så redd».

– Jeg rakk å intervjue en mufti før jeg måtte flykte. Han la ut i det vide og brede hvordan islam blomstret under kommunismen. Ja, ifølge ham var islam og kommunisme to sider av samme sak.

Med under intervjuene var tolken Vladimir, som var omtrent på Brøggers alder, og søt. Veldig søt. Ettersom dagene gikk, oppstod det søt musikk mellom tolken og den 24 år gamle russiskstudenten.

Parkturen. – En dag ga tolken meg en rose og foreslo at vi skulle gå tur i parken, forteller Brøgger.

– Parken var full av forelskede par, for hjemme hos storfamiliene fantes ikke noe privatliv. Parken var det eneste stedet man kunne stikke seg bort for å få være i fred. Året var 1968, året for kvinnenes frigjørelse og den seksuelle revolusjon i Vesten. Men jeg var ingen militant feminist, ingen rødstrømpe, jeg var bare ung og naiv og misforstod hvor grensene gikk.

Selv Suzanne Brøgger, som er blitt et feministsymbol for en hel generasjon nordiske kvinner, ivrer etter å plassere skylden hos seg selv for det som hendte. Antagelig var hun bare maksimalt uheldig i et land hvor korrupte politifolk hadde all makt.

Det som hendte, var følgende: Fire-fem politimenn kom over de unge turtelduene og forlangte at Brøgger skulle gjøre det samme med dem som hun hadde gjort med tolken.

– Vladimir forsvarte meg ikke på noe vis. Han gikk til siden og lot nærmest som om han ikke kjente meg. Jeg var overlatt til meg selv i en park i Tasjkent. Så ensom har jeg aldri noensinne følt meg. Politimennene spurte hvor jeg var fra, og jeg vet ikke hvorfor, men jeg sa at jeg var fra Riga. Jeg lot dem gjøre det de ville med meg og lengtet bare etter at de skulle bli ferdige, slik at jeg kunne komme meg vekk derfra.

Ikke vært tilbake. Tidlig neste morgen troppet Brøgger opp i resepsjonen og ba om å få billett til neste fly til Kabul, hvor foreldrene hennes for tiden bodde. Hun dro fra Sovjetunionen samme dag, i vemmelse og frykt, og har siden aldri vært tilbake i Sentral-Asia.

– På flyplassen ble jeg sittende og vente på flyet ved en glassvegg. Bak glassveggen stod det en skokk politifolk. I dagboken min skrev jeg, om og om igjen, «jeg er så redd, jeg er så redd», helt til jeg var trygt om bord i flyet.

Mange år senere, i Danmark, ble Brøgger mentor for en usbekisk journalist som også hadde måttet flykte fra Tasjkent. Kvinnen, som hadde sittet i fengsel og dermed var godt kjent med det usbekiske politiets modus operandi, mente Brøgger hadde reddet livet ved å fortelle politimennene at hun var fra Riga. Dersom hun hadde røpet at hun var fra Vesten, ville de antagelig ha blitt redde.

– Jeg har aldri villet la meg definere av denne ene opplevelsen, sier Brøgger bestemt. – Det er nesten et halvt århundre siden, og jeg vil ikke være et offer. Jeg selv og verden overlever i kraft av menneskers vennlighet. På mine reiser har jeg stort sett kun møtt vennlige og hjelpsomme mennesker. Det er dem det er flest av. Hendelsen i parken i Tasjkent var en uleilighet, et unntak. Jeg vil ikke en gang si at jeg ikke skulle reist til Tasjkent eller gått i den parken den natten. Om man begynner å tenke slik, kan man ikke gjøre noen ting. Livet er risikabelt.

Mer fra Aktuelt