Donald Trump ble, som ventet, kronet som republikanernes presidentkandidat denne uken. La oss, i gjennomført pessimisme, tenke oss den morgenen i november vi våkner med Donald Trump i det hvite hus. Hvor farlig er det?
Mange, for eksempel Aftenpostens USA-kjenner Frank Rossavik, mener Trump ikke innebærer noen økt fare for verdensfreden. Trump vil ha økonomisk gjenreisning for USA, og oppsøker ikke militær konflikt. Han vil redusere USAs rolle som verdenspoliti, og nedskalere USAs engasjement i NATO. Trump er en slags amerikansk nasjonalist, og det kan virke som en demper på vanviddet.
Vi blir ikke helt beroliget likevel. Det urovekkende ved Trump ligger ikke bare i hans politiske ideer, ille som mange av dem er, men i mangelen på dem. Trump grandiose drømmer er ikke egentlig politisk funderte. Det blir tydeligere at det ikke finnes noen agenda bak Trumps ytre, hva du ser er hva du får, og hans agenda er ham selv. Tøff utenpå, tom inni; og kanskje er det siste mest farlig.
I mars forsøkte Washington Post å snakke utenrikspolitikk med Donald Trump i en timelang samtale. Avisen la ut en utskrift av hele samtalen på nettet. Den viste at Donald Trump nesten ikke kan noe om konkret politikk, han vet lite om verden, han er uforstående til de vanskeligste utfordringene USA står overfor. Noen uker senere skulle han holde sin første store utenrikspolitiske tale, slik det forventes av seriøse presidentkandidater. Den var ment å roe ned nestorene i Det republikanske partiet, og Trump skulle ha latt seg overtale til å skrive talen på forhånd. Problemet var ikke at han lovet mer tortur på Guantánamo eller henrettelse av IS-familiemedlemmer. Det var at budskapet var uklart inntil det meningsløse. Mysteriet Trump er kanskje at rommet er tomt.
«Han er et vandrende sort hull!» beskrev journalisten Tony Schwartz, da han kom hjem til sin kone etter å ha fulgt Trump på 1980-tallet. I The Art of the Deal fra 1987 skrev han, som skyggeskriveren for Trumps memoarbok, frem et skryteportrett av businessmannen. Denne uken publiserte The New Yorker et oppsiktvekkende intervju med Schwartz der han avskriver sitt eget verk som ren fiksjon. Boken egentlig burde hett Sosiopaten, sier Schwartz, og underbygger dette hule trekket som uroer både demokrater og tradisjonelle republikanere. Han beskriver et intervjuobjekt som hadde liten evne til å holde oppmerksomheten over tid, som ble irritabel av spørsmål som krevde dybdetenking, og som husket lite av sin egen barndom og ungdom
Analysefirmaet Economist Intelligence Unit har rangert mulig «president Trump» som en av de de ti største farene verden står overfor. Trump kombinerer tøff retorikk med vage ideer, og det er maks uheldig når den globalpolitiske situasjonen er så ustabil. Det er stormen som gjør den løse kanonen farlig. Hvordan vil Trump takle å bli krenket av andre politiske ledere? Hva gjør han om presset til å vise handling mot et terrorangrep skulle oppstå?
Schwartz største frykt er at karakteren han fulgte skal få tilgang til atomvåpen. «Jeg prøver å forestille meg at han skal briefes om en krise i «The Situation Room». Jeg kan umulig tro at han ville klart å konsentrere seg om dette over lengre tid», sier Schwartz. Selv om Trump vil nedtone USAs rolle som verdenspoliti vil han bygge opp militæret, og under valgkampen erklærte han at USA hadde et desperat behov for å «modernisere atomvåpen-arsenalet». Betryggende er dette ikke.
Kunnskap er makt. Det motsatte, åpenbart, er ikke alltid tilfelle.
LL