Annonse
00:00 - 15. juli 2016

Krig og fred

Annonse

«Dagens Europa står i slående kontrast til det Europa jeg kjente til som barn etter andre verdenskrig», skrev Madeleine Albright i artikkelen «Enlarging Nato: Why Bigger is Better» i 1997. «For dem som ikke var der», fortsatte president Clintons utenriksminister den gangen, «må det være vanskelig å forestille seg Franco, Tito og Stalins tid, flyktningene, sulten, den konstante frykten for at fred bare var et mellomspill». I dagens Europa er det ikke vanskelig å forestille seg en katastrofisk utvikling.

Utenrikspolitikken, og særlig forsvarspolitikken, kan leses som et slag sjakk eller dam, med trekk og mottrekk etter mer og mindre kjente mønstre. Etter toppmøtet i Nato sist helg, der det ble bestemt at alliansen skal ha stående styrker i Baltikum og Polen, har det vært snakket om tendenser til en ny kald krig. Oppbyggingen av militære blokker under mottoet «en for alle, alle for en», er ikke noe nytt. Mens utenriksekspertene er på ferie, tillater vi oss å stille noen enkle spørsmål. Krig og fred angår tross alt også legfolk. Hvorfor er et større Nato så mye bedre enn et begrenset Nato? Hvor klokt var det å innlemme landene i Russlands interessesfære uten å ta hensyn til den reduserte stormaktens opplevelse av å bli stengt inne og truet fra alle kanter?

Siden Russlands annektering av Krim i 2014 har presset for at Nato må styrke forsvaret av de nye medlemslandene øst i Europa økt kraftig. Putin trengte en ytre fiende for å skape enhet internt etter at han kom til makten ved årtusenskiftet. Og på det punktet har Nato levert. Et blikk på Wikipedias kart over Nato-land markert etter hvilket år de ble medlem, bekrefter inntrykket av Nato som en ekspansiv militærallianse, rigget for å holde Russland i sjakk og vel så det. Siden 1990 er tolv land innenfor området til det tidligere Sovjetunionen og warszawapaktlandene innlemmet i alliansen. Som spillebrett betraktet, viser kartet tydelig at Russland – uten å sikre seg Krim, hvor brorparten av den russiske flåten er stasjonert – raskt kunne blitt stående sjakk matt, uten utveier. Man behøver ikke å være Magnus Carlsen for å forstå at situasjonen krever mottrekk.

Sett fra Russland oppfattes Nato som en trussel som kryper stadig nærmere, skriver Terje Knutsen ved Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen i en kronikk på NRK Ytring denne uken. Han er ikke i tvil om at de beslutningene som ble fattet sist helg, vil øke spenningen mellom Russland og Vesten, og at vedtakene kan innebære en økt sikkerhetsrisiko for Norge. Knutsen argumenterer overbevisende for at den russiske oppfatningen av Nato er fullt ut begripelig for alle med kunnskap om russisk historie. Han antyder dessuten at Russland, som et resultat av Natos ekspansjon mot øst, kan komme til å utfordre Norges suverenitet i nord – en utfordring Norge ikke kan håndtere militært uten støtte fra Nato. 

Da Natos nye strategi skulle vedtas i 2010, var det på grunnlag av et hemmelig dokument, utarbeidet av en vismannsgruppe ledet av nettopp Madeleine Albright. Det mest forstyrrende for oss som betrakter spillet utenfra, er at det bare snakkes om sikring av fred, mens det vi ser er et opplegg for krig. Det er nesten så man lurer på om de som tar beslutningene i Nato, forholder seg til en strategi som de ikke vil dele med offentligheten. Alternativt kan det bli slik som det ofte er i sjakk, at brettet på et tidspunkt overtar styringen.

MKS

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse