Kommentar

Espen Hauglid om bier i byen.

I en nedlagt barnehage i Oslo bor tre dronninger. Her i Stensparken, et grønt høydedrag midt mellom sentrum og Blindern, hersker Mayjul, Matka og Sigrid over sitt folk – hver av dem har 50 000–60 000 hardt arbeidende undersåtter som i løpet av livet kan lage en teskje honning hver.

Stensparken er ett av flere steder i Oslo hvor entusiastene i birøkterlaget ByBi har satt bier i sving – det er også kuber på Kongsgården, i Slottsparken, ved lystslottet Oscarshall på Bygdøy, på Landøya og i Maridalen.

Honningen fra Stensparken har ganske lite syrlighet, sammenlignet med metallboksene fra Honningcentralen, men den dominerende sødmen i ettersmaken er rund og behagelig, ikke emmen. Det er ingenting i smaken som tyder på at de nærmeste landemerkene inkluderer Bislett stadion og funkisurinalet «Kjærlighetskarusellen».

Det er flere bier på et par små kvadratmeter her enn det er mennesker i Stavanger, men på en solrik julidag er det ingen truende summing å høre fra arbeiderne som flyr ut og inn av de tre kubene, selv for en som har vokst opp med panisk frykt for gulstripete stikkedyr. Det er rett og slett en liten idyll. Men hvorfor er den her, midt i Oslo?

Hvordan kan det ha seg at ikke bare en håndfull ildsjeler, men alt fra Miljødirektoratet og kongefamilien til boliggiganten Obos og det multinasjonale konsulentkonsernet PwC nå jobber for å gjøre livet lettere for bier og humler? Noen svar finnes blant Californias mandeltrær, og på bestselgerlistene.

Årsakssammenhenger er sjelden entydige, aller minst på soverommet.

Vinteren 2006/2007 opplevde amerikanske birøktere noe merkelig og skummelt. Tilsynelatende friske kuber ble tømt for bier, uten at de kunne finne spesielt mange døde bier i nærheten. Enkelte røktere rapporterte om tap av mellom 30 og 90 prosent av biebestanden.

Fortsatt er det uvisst hva som kan være årsakene til det som fort ble kjent som colony collapse disorder. Midd, parasitter og sprøytemidler – spesielt de såkalte neonikotinoidene – har vært utpekt som mistenkte, uten at noe entydig svar har kommet frem. Det kan også virke som måten biene settes i arbeid på, har bidratt.

Flere amerikanske birøktere setter kubene på lasteplanet og kjører fra sted til sted for å la biene bestøve områder der det bare dyrkes én slags plante – blant annet mandeltrær, som er en stor business i California. Blandingen av et ensidig kosthold og stresset ved å flyttes rundt kan ha gjort biene ekstra sårbare. Dødeligheten er fortsatt stor – 44 prosent av USAs biekolonier døde i fjor, ifølge tall fra statsstøttede Bee Informed, gjengitt av Modern Farmer.

I Norge får tambiene stort sett stå på ett sted, og har ikke vært rammet av kolonikollaps. Derimot har biedøden åpenbart åpnet manges øyne for hvor avhengige vi er av pollinatorer – bier, humler og andre insekter som frakter pollen fra blomst til blomst og sørger for at plantene får formert seg. Et vanlig anslag er at biers pollinering bidrar direkte eller indirekte til en tredel av alt vi putter i munnen.

Maja Lundes ambisiøse roman fra i fjor, Bienes historie, åpner i en ikke så fjern fremtid «etter Kollapsen», der alle biene har dødd ut og folk må ta den strevsomme jobben med å bestøve planter for hånd. (At Lundes bok ligger på sommerlesningsbordet i Ark-butikken sammen med Birøkterens datter av «Norges bestselgende forfatter» Santa Montefiore, er formodentlig en tilfeldighet.)

Rett før sommeren kom også en norsk oversettelse av den engelske humleforskeren Dave Goulsons A Sting in the Tale på norsk, med den selvforklarende tittelen Mitt liv med humler. Insektfamilien apidae, der humler og bier inngår, er blitt flyvende symboler på alt vi står i fare for å tape.

I prinsippet er det ingenting i veien for å skaffe seg 50 000 bier på balkongen.

ByBi, som startet med kurs for urbane birøktere i 2013, har drøyt 200 medlemmer. Ikke alle har kuber selv, men i prinsippet er det ingenting i veien for å skaffe seg 50 000 bier på balkongen.

– Bier er veldig arealeffektive husdyr, påpeker Tora Fougner-Økland fra ByBi, som viser rundt i bigården i Stensparken.

Sammen med blant andre Miljødirektoratet startet gruppen i fjor prosjektet Pollinatorpassasjen, der målet er å skape passende reirplasser for bestøvere i hele Oslo, så det blir mulig for en utholdende humle å fly fra Nøklevann i øst til Sognsvann i vest.

Hvert insekt reiser ikke så langt, men sammenhengende områder med tilgang til fristende planter som krokus, blomkarse, solsikker og lavendel, gjør at de er mindre utsatt om matgrunnlaget svikter lokalt.

Barnehager i byen har fått utdelt 1000 såkalte pollinatorpakker, med støtte fra Storebrand og Sparebankstiftelsen. Samvittighetsfulle foreldre kan kjøpe insekthoteller, små trekasser som fylles med strå eller kvist, hvor ville bestøvere kan legge egg.

Konsulentene i PwC fikk 80 kilo honning fra sine to kuber på taket i 13. etasje i Barcode-rekken i fjor, og da mattene med bergknapp begynte å blomstre, kom mengder av humler 13 etasjer opp for å spise, i tillegg til marihøner på bladlusjakt.

Boligbyggerlaget Obos har på sin side knyttet til seg tre forskere fra Cornell-universitetet i USA, som skal forske på hvordan asfaltørkenen på Ulven nordøst i Oslo kan bli gjort grønn før de første av 3000 planlagte nye boliger står klare i 2019. Ett av målene på grønnheten er hvor mange insekter som slår seg ned der, forteller prosjektleder Jon-Erik Lunøe til Obos-bladet.

Også de kongelige er med: Deler av Slottsparken er gjort om til pollinatorvennlige blomsterenger. Oslo er rett og slett i ferd med å bli en av verdens mest bievennlige byer.

Omsorgen for biene er et sympatisk tegn på en bevissthet om miljøets sårbarhet, som også gir seg utslag i urbane parsellhager og voksende etterspørsel etter økologiske matvarer. Så kan man selvfølgelig hevde at de bare er kortreiste plaster på det store, verkende såret: At vi er for mange mennesker, og blir flere hver bidige dag.

I dag er det drøyt 7,3 milliarder mennesker i verden, i 2100 regner FN med at det kommer til å være 11,2 milliarder. Rent teknisk skal det sikkert gå greit å brødfø dem, men særlig trivelig blir det neppe, hverken for menneskene eller resten av kloden.

Snarere enn å dra til Mars, burde menneskehetens neste store fellesprosjekt være å bli færre. All global politikk bør testes mot et enkelt kriterium: om den tenderer til å oppmuntre til færre fødsler.

Årsakssammenhenger er sjelden entydige, aller minst på soverommet. Men vi vet om noen ting som går hånd i hånd med synkende fødselsrater: Lavere barnedødelighet. Utdannelse, særlig for kvinner. Tillit mellom folk og institusjoner. Kunnskap om og tilgang til prevensjonsmidler.

For øyeblikket får verdens kvinner i gjennomsnitt 2,5 barn hver. 2,1 er nok til å opprettholde befolkningen på dagens nivå. Alle som får to eller færre, har altså gjort seg fortjent til litt ekstra honning i teen. Og mens vi venter på den globale ettbarnspolitikken, kan vi gjøre livet litt bedre for både store og bitte små, og plante lavendel i bakgården.

Mer fra Kommentar