Annonse
00:00 - 08. juli 2016

Dødelig tillit

Annonse

«Tre firedeler av faktorene bak beslutningene i krig er dekket av en tåke av usikkerhet», skrev prøysseren Carl von Clausewitz i Vom Kriege (1832). «Derfor trengs det en sensitiv dømmekraft og et gjennomtrengende sinn for å lukte seg frem til sannheten.» Denne uken kom Chilcot-rapporten, den offisielle utredningen om Storbritannias deltagelse i Irak-krigen.

Tony Blair og hans støttespillere skulle nok ønske at de kunne skylde på en slik Nebel des Krieges, krigståke. Men i den grad beslutningen var innhyllet i tåke, kom den fra de angripende landenes egne tåkemaskiner. Det som bør være nasjonens fremst uttrykk for sensitiv dømmekraft og gjennomtrengende sinn, nemlig etterretningsinformasjonen, ble bevisst klippet i biter og satt sammen for å utgjøre et overbevisende argument for krig.

Rapporten er 12 bind lang, og bare sammendraget er på 150 sider. Det er side opp og side ned med feil: Muligheter til en fredelig løsning ble ikke prøvd. Det fantes i liten grad kunnskap om landet man skulle ta over. Planen som regjeringen la opp til, en rask invasjon og deretter en rask tilbaketrekning, var urealistisk, og regjeringen hadde informasjon som viste det.

Utredningen av invasjonens lovlighet etter folkeretten var ufullstendig og ble aldri behandlet skikkelig av regjeringen. Det fantes ingen plan for gjenoppbygning. Regjeringen ble aldri forelagt noe estimat av kostnadene – som viste seg å bli omtrent 130 milliarder kroner.

Rapporten slår fast at regjeringen har et ansvar for å vurdere og estimere følgene for sivile av en invasjon. Det ble ikke gjort – det ble ikke en gang satt i gang noe initiativ for å telle sivile omkomne og skadde. Den dag i dag er det en frivillig organisasjon, Iraq Body Count, som står bak den grundigste statistikken på dette området. De har dokumentert flere enn 170 000 sivile dødsfall i og etter invasjonen.

Daværende statsminister Tony Blair sa at han ville gjort det hele igjen. Han forsvarer seg med at en ikke-invasjon kunne ha blitt enda verre. Han har rett i at ingen kan vite: Kan hende var regionen i ferd med å destabiliseres helt av seg selv, kan hende ville Saddam Hussein utviklet masseødeleggelsesvåpen, kan hende ville enda flere dødd. Men dette er ikke noe holdbart forsvar. Anklagen er ikke at Blair burde visst alt om fremtiden da han sendte britiske soldater til Irak. Anklagen er at han ikke hadde gjort leksen sin, at han ikke hørte på den beste tilgjengelige informasjonen, og ikke minst at de demokratiske institusjonene i praksis ble forledet eller satt på sidelinjen. Dårlig tid er ingen unnskyldning: Allerede i 2001 skrev Blair til George W. Bush om behovet for en fase to i krigen mot terror, der Saddam skulle styrtes.

Noen har tatt til orde for at Blair bør stilles for riksrett. Det er ikke sikkert at han ville bli felt – trylleformularet om «nasjonal sikkerhet» setter til side mange krav til saksbehandling. Men kritikerne har et viktig poeng: Blairs metode bør ikke være lov.

Lærdommen fra Chilcot gjelder ikke bare for Storbritannia: For mye tillit er ikke sunt. Folket bør ikke stole på at lederne tar gode beslutninger for seg. Et åpent, demokratisk system har motvekter og tregheter, der kritiske masser kan lese, drøfte og opponere mot begrunnelser, forslag og vedtak. Kritisk diskusjon er ikke en luksus som må ofres hver gang USA brenner bauner. Det er i slike situasjoner motvektene trengs aller mest. Det er der de klare og gjennomtrengende sinn dyrkes frem.

SI

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse