Annonse
09:14 - 24. juni 2016

Tapt generasjon

Annonse

«Direktør Audun Eckhoff ved Nasjonalmuseet har en åtte års åremålskontrakt som utløper 25.3.2017. Styret har av prinsipielle årsaker besluttet en full utlysning av stillingen. Styret ved Nasjonalmuseet håper på en god tilgang av søkere, inkludert nåværende direktør.»

I en farse snakker skuespillerne forbi hverandre, mens de går inn og ut av svingdører uten å se hva som er foran på scenen. Disse komedieelementene er alle til stede i Nasjonalmuseets utlysningstekst for ny direktørstilling. Stillingen er utlyst bare av «prinsipielle årsaker» skjønner vi, og samtidig som styret håper på mange søkere, skal det godblunkes til nåværende direktør Audun Eckhoff.

Utlysningen er et fascinerende stykke dobbeltkommunikasjon. Noen tolker den som en skjult lissepasning for mulige opprop og utfall mot Eckhoff. Andre kan bare se en uttalt favorisering av Eckhoff i samme tekst. Det er også fullt mulig å bare lese den som kløneri.

Hvilke tungvektere i norsk museumsliv skulle ønske å søke på en utlysning med så mange forvirrende signaler? Åpenbart ikke de to som nevnes som åpenbare kandidater.

Direktør Tone Hansen ved Henie Onstad Kunstsenter, sier til Aftenposten at «med de premissene og den holdningen som kommer til uttrykk er det helt uaktuelt for meg å søke stillingen». Den andre favoritten, direktør Erlend Høyersten ved kunstmuseet Aros i Aarhus, sier også kontant nei. Audun Eckhoff selv, derimot, har gjort det klart at han er svært interessert i å fortsette.

Høyersten bruker anledningen til å si at han ville vurdert å søke «hvis Stortinget hadde vedtatt å oppløse Nasjonalmuseet i sin nåværende form». Han mener at hele fusjonen i Oslo har gjort det vanskelig «å få til dynamiske enheter». Slik går han rett til kjernen av Nasjonalmuseets hovedproblem, som muligens også kan kaste noe lys over utlysningens forvirrende ordlyd. Audun Eckhoff er styrets garantist for den praktiske gjennomføringen av den omstridte museumsfusjonen i Norge. Da Eckhoff ble ansatt som toppleder i 2009, velsignet han vedtaket om samlokalisering av de store kunstmuseene i hovedstaden (med Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst og Kunstindustrimuseet som de største). På det tidspunktet fantes det sterk og bred faglig motstand mot fusjonen. Lojalitet mot regjeringens vedtak var selvsagt en betingelse for å få stillingen. År har nå gått, men fremdeles hersker det tvil hos mange om at et gigantmuseum på Vestbanetomten vil skape mer vitalitet i norsk kunst. Nye, viltre lederkandidater kan skape ny fusjonsdebatt, noe styreleder Svein Aaser vil legge føringer mot. Det hodet er fullt av, renner munnen over med, og plutselig sto denne føringen på trykk. Slik kan et forsøk på en fjerde tolkning av utlysningsteksten lyde.

Vi har nesten 15 år med en dysfunksjonell kunstmuseumspolitikk bak oss. Om få måneder stenger Nasjonalmuseet dørene for Kunstindustrimuseet og til neste år stenger Museet for samtidskunst. Samtidig har nasjonens hovedmuseum stengt for utlån av kunstverk til andre museer frem til åpning på Vestbanen i 2020. Fire år med fravær på alle de store arenaene som viser norsk kunsthistorie og samtidskunst. Og det skjer, etter et tiår der fusjonsprosessen allerede har suget mye av institusjonenes krefter. Fra 2020: Vil vi også se et bevissthetsmessig etterslep? Det skjer noe når kunsthistorien vår er ute av øye, ute av sinn over lang tid. Vi nærmer oss en tapt generasjon i norsk kunstformidling. Det er vanskelig å se for seg at fusjonen vil gi mer enn den allerede har tatt.

LL

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Aktuelt