Kampen om forskningens autonomi ved landets universiteter fortsetter, til tross for at det ikke er mye igjen å redde. Torsdag vedtok styret ved Universitetet i Bergen, etter lang debatt og med knappest mulig flertall, å beholde ordningen med valgt rektor. Før sommeren skal også styret ved Universitetet i Oslo, UiO, ta stilling til et knippe forslag om endringer i ledelsesstrukturen. Ett av forslagene er stadig kontroversielt: Å gå bort fra ordningen med delt ledelse mellom en valgt rektor og ansatt universitetsdirektør.
Forslaget innebærer – ifølge tidligere Aftenposten-redaktør Hilde Haugsgjerd, hun har sittet som ekstern representant i arbeidsgruppen som har laget endringsforslagene – at rektor blir øverste leder for institusjonen. Det innebærer også at kandidater utenfor universitetet kan bli rektor, og at utpeking av rektor skjer etter en «hybridmodell», med krav til kvalifikasjoner og aktivt søk, men hvor universitetssamfunnet til sist foretar det endelige valget.
Toneangivende forsvarere av dagens ledelsesmodell fører, etter Haugsgjerds oppfatning, dårlig funderte argumenter til torgs. Selve forskningen eller forskernes frihet er på ingen måte truet, skriver hun. Påstanden om at en ordning med ansatt rektor og ekstern styreleder betyr mer markedsretting, er «ren demagogi» Men det er vel ingen som mener offentlig at politikere, næringstopper eller byråkrater bør utfordre den akademiske friheten direkte, muligens unntatt Per Sandberg.
De som har fulgt debatten om valgt eller ansatt ledelse noen år, ser mange resirkulerte argumenter. De mest utholdende forsvarerne av dagens ordning forklarer at det er universitetssamfunnet som et fellesskap mellom lærere og studenter, med fagligheten i høysetet, som trues.
Av de over 40 høringssvarene som er kommet innen fristen 25. mai, er det å håpe at rektor og resten av styret bruker litt tid på svaret fra John Peter Collett. Historieprofessoren stiller spørsmål ved om de foreslåtte endringene i organisasjons- og beslutningsstrukturen virkelig vil støtte opp under UiOs strategiske mål om å «nå stjernene», det vil si å bli et førsteklasses, nyskapende universitet i verdenstoppen. Rapportskriverne tegner, i følge Collett, et ufrivillig komisk bilde av seg selv «som en gruppe barnehaveansatte som ser på smårollingene som de med stort besvær har greid å disiplinere og (efter å ha lest styrets vedtatte aktivitetsplan) kommanderer: Lek!» Rapportskriverne fikk et spørsmål om å legge til rette for kreativitet og spontanitet, og svarer med mer kontroll og mer disiplin.
Det er høyst uklart hva som ligger i den foreslåtte «hybridmodellen» ved valg av rektor. Foreløpig ligner den mest på en mellomstasjon på veien mot en ren bedriftsmodell, som det nå er fastslått at skal være det normale i universitets- og høyskolesektoren. Om rektor er valgt eller ansatt har betydning for rektorens rolle overfor styret. Ikke alle kombinasjoner er mulig. Endringen, «justeringen» eller «normaliseringen» vil utvilsomt kunne gi «større tydelighet i ledelsen», som det heter. Tydelighet én vei, ovenfra og nedover.
Forskningsnivået omtales som «grunnplanet» ved universitetene, altså det nederste og laveste i hierarkiet. Ingenting er mer lammende for den frie leken på gulvet enn ustanselige og geskjeftige initiativer ovenfra og utenfra. Etterkrigstidens drøm om et vitenskapsstyrt samfunn virker fjern. I stedet har vi fått en samfunnsstyrt vitenskap.
MKS