Om å velge fred i stedet for krig

Colombias regjering og geriljagruppen Farc undertegnet torsdag en avtale om våpenhvile, det siste skritt før en endelig fredsavtale etter 52 års konflikt. President Juan Manuel Santos og Farc-leder Rodrigo Londoño feiret milepælen i Cubas hovedstad Havanna sammen med FNs generalsekretær Ban Ki-moon og presidenter fra flere latinamerikanske land.

Bare detaljer gjenstår før en endelig fredsavtale blir undertegnet. Veien dit har vært lang og møysommelig, og fredsforhandlinger virket usannsynlig da Santos ble valgt til Colombias president i juni 2010. Men Santos så en historisk sjanse da den virket minst opplagt, ifølge hans nærmeste rådgiver, Sergio Jaramillo.

– Det var det riktige, det var rett øyeblikk og det var det eneste intelligente å gjøre, sier Jaramillo, Colombias høykommissær for fred, som i seks år har forhandlet med Farc. Først to år i dypeste hemmelighet, så fire år med utallige forhandlingsrunder i Havanna.

– Vi hadde tre mislykkede fredsprosesser bak oss, og vi hadde ikke råd til å feile igjen. Så vi startet i det stille og tok skritt for skritt, forteller Jaramillo.

50-åringen har satt seg ned med Morgenbladet på Losby gods i Lørenskog under Utenriksdepartementets årlige samling for fredsmeglere i midten av juni. Jaramillo gir sjelden intervjuer, selv om han er en av dem som kjenner Colombias fredsprosess best. Han snakker utsøkt engelsk etter å ha studert klassiske språk og filosofi ved universitetene i Oxford og Cambridge. En doktorgrad i gresk tok han ved Heidelberg-universitetet i Tyskland. Fransk raffinerte han som diplomat i Paris.

Det vi gjør i Havanna, er å avslutte konflikten, men fred må bygges av colombianerne i Colombia.

—   Sergio Jaramillo, Colombias høykommissær for fred

Språklige fingerferdigheter har kommet godt med i den nitide forhandlingsprosessen i Havanna, hvor Farc og regjeringen, assistert av norske og cubanske diplomater, har hamret ut et omfattende og detaljert avtaleverk. De fleste av de aller vanskeligste punktene er løst, ifølge Jaramillo, som ikke vil love når en endelig avtale er klar. Men bare en uke etter møtet i Lørenskogs skoger, er våpenhvileavtalen i boks, og en endelig avtale noen formaliteter unna.

Colombias borgerkrig har skapt fem millioner flyktninger i eget land. 220 000 er drept, minst 25 000 er forsvunnet.

– Rettsoppgjøret har vært det vanskeligste spørsmålet i forhandlingene, og vi har arbeidet tett med ofrene, sier Jaramillo, og viser til at fem grupper av borgerkrigsofre i fjor kom til Cuba for å fortelle sine historier til forhandlerne.

– Det var sterkt. Det ga hele prosessen verdighet å vise at ofrene står i sentrum, sier Jaramillo.

Les også: Stabilt urolig – konfliktens historie

Hauker. Lite tydet på at Jaramillo og Santos, som henholdsvis viseforsvarsminister og forsvarsminister frem til 2009, skulle bli Colombias fredsduer. Riktignok hadde Jaramillo ansvar for menneskerettigheter, og han forsøkte å rydde opp i regjeringssoldatenes praksis med å drepe bønder som de kledte i Farc-uniformer, for dermed å høste forfremmelser og ros for å ha tatt livet av flest mulig statsfiender. Men det viktigste Santos gjorde som forsvarsminister var å beordre hardhendte militæroperasjoner mot Farc, som førte til at geriljaen tapte terreng. Det banet vei for hans brakseier i juni 2010, og alle, særlig den mektige forgjengeren Álvaro Uribe, regnet med at Santos skulle fortsette som før og knuse Farc med våpen. I stedet valgte han dialog.

Det startet, ifølge Jaramillo, med at Santos ­etter valgseieren mottok et brev fra Farc med ønske om kontakt. I august ble Santos innsatt som president.

– I september 2010 begynte vi å bruke en bakkanal til å sende brev frem og tilbake. Vi ble enige om å møtes to fra hver side med alle fullmakter, men møtet måtte være hemmelig, og skje i utlandet, forteller Jaramillo.

Hele 2011 gikk med til å bli enige om møtested og sikkerhetstiltakene rundt. Først i februar 2012 møttes partene ansikt til ansikt i Havanna. I oktober samme år reiste de til Oslo og kunngjorde offentlig at de var enige om en rammeavtale for formelle samtaler. At den to år lange hemmelige prosessen aldri lekket ut, var et tegn på at begge parter mente alvor, ifølge Jaramillo.

– Vi måtte ta utrolige forholdsregler. Vi fløy aldri med regulære fly, og dro med små sjøfly som måtte mellomlande på Caymanøyene for å fylle opp drivstoff så vi skulle nå frem til Cuba.

– Hvor mange visste om samtalene på regjeringens side?

– Vi var seks, inkludert hele støtteapparatet.

– Mistilliten mellom dere og Farc må ha vært enorm?

– Det var den. Og det er noe som går opp og ned, den er ikke rettlinjet. Nå mot slutten har det vært en tendens til å bli nervøs igjen, sier Jaramillo, som setter sin lit til et godt råd fra en venn:

– Han sa at du trenger ikke å stole på den andre, men du må stole på resultatet.

---

Colombia

---

Stor motstand. Havanna-samtalene vakte voldsom motstand i Colombia da de ble kjent. Uribe sa at han følte seg sveket av sin tidligere forsvarsminister, og førte an i en aggressiv kampanje mot fredsprosessen. Da Santos stilte til gjenvalg i 2014, fremsto valget som en folkeavstemning over dialogen med Farc, og Santos seiret med knappest mulig margin. Santos kunne, som mange andre statsledere i møte med brysomme opprørsgrupper, ha valgt fortsatt konflikt. Han hadde til og med mye å vinne politisk på å vise militær slagkraft. Hva fikk ham til å velge dialog?

– Han mente at en presidents viktigste ansvar er å beskytte liv, og dessuten vet vi at en krig kan vare uendelig. Det var et godt tidspunkt for å utforske muligheten for fred.

– Psykologer og filosofer har gransket ondskap, men det er forsket lite på hvorfor mennesker velger det gode.

– Det onde er lettere å identifisere, det er mindre kontroversielt. Og det er slett ikke åpenbart for alle i Colombia at fredsprosessen er et gode.

– Hvorfor valgte dere den?

– Som i livet ellers, så var det en mulighet til å komme seg videre. Vi fastsatte en begrenset, men ambisiøs timeplan med temaer vi måtte ta på alvor for å hindre at konflikten gjenoppstår, sier Jaramillo, som lister opp problemområdene partene har forhandlet om: fattigdomsbekjempelse på landsbygda, politisk representasjon, narkotikaproduksjonen, og ikke minst, et rettsoppgjør. Partene er enige om å opprette en spesialdomstol for krigsforbrytelser som skal operere under colombiansk lov, men med noen utenlandske dommere. I tillegg skal en sannhetskommisjon kartlegge forbrytelsene begått gjennom fem tiår.

– Logikken bak er ikke bare å avslutte konflikten med Farc, men å angripe de forholdene som har gjort det mulig at volden har vart så lenge.

– Altså gå løs på de grunnleggende årsakene til konflikten?

– Jeg liker ikke uttrykket «de grunnleggende årsakene», for da må vi diskutere om metodene er rettferdige.

– Erkjenner du at det er rettferdige grunner til Farcs langvarige, væpnede opprør?

– Nei. Mange gode mennesker i Colombia gjør mye for å endre situasjonen i landet uten å gripe til våpen, sier Jaramillo, som tilføyer at han innser at det er forhold som legger til rette for at Farc får støtte.

– Hvis en 15 år gammel ung mann på landsbygda bruker all tid på å spille biljard uten å ha noen fremtidsutsikter, kan en væpnet gruppe i nabolaget gi ham et liv. Det er vårt problem, og vi må gå løs på slike utfordringer uavhengig av hva vi mener om Farcs våpenbruk, sier Jaramillo.

Våpenhvile. Parter i fredsforhandlinger er ofte mennesker av store og riktige ord som ikke makter å omsette ord i fred på bakken. I Colombia ser det ut til at realpolitikken, ikke gode hensikter, har drevet partene til forhandlingsbordet. Jaramillo påpeker at den som vil oppnå resultater, må tenke praktisk. Men ikke alt er realpolitikk.

– Det handler om å gi ofrene rettferdighet, om økonomisk utvikling på landsbygda, om å ha en mer intelligent tilnærming til narkotikabekjempelsen, om å fremme borgernes politiske deltagelse, sier Jaramillo, og understreker:

– Det vi gjør i Havanna, er å avslutte konflikten, men fred må bygges av colombianerne i ­Colombia.

Før den endelige avtalen undertegnes, skal partene bli enige om hvordan de skal sikre at den fortsatt er gyldig, også når Santos går av som president i 2018. Deretter legges avtalen ut til folkeavstemning. Uribe, nå senator, er i gang med å samle nei-stemmer. Kan han greie å ­mobilisere et flertall mot?

– Vi må aldri undervurdere Uribe. Men jeg tror det er sannsynlig at rasjonelle colombianere vil stemme for fred.

Men full fred blir det ikke selv om Farc legger ned våpnene. I mars kunngjorde regjeringen og en annen opprørsgruppe, ELN, at de skal innlede fredsforhandlinger. Blir disse forhandlingene lettere eller vanskeligere?

Fredens høykommissær svarer med latter og slår fast at forhandlingene med Farc har vært vanskelige, men at prosessen med ELN kan bli enda mer krevende.

– Farc er godt organisert med klare kommando- og kontrollinjer. De kan ta beslutninger, det gjelder ikke ELN, sier Sergio Jaramillo.

​Hør den norske diplomaten bak freden i Colombia på Morgenbladets podcast.