Annonse
00:00 - 10. juni 2016

Habsburg United

Østerrike og Ungarn er historiske fotballgiganter som aldri nådde helt frem. De delte statsoverhode og storhetsepoker. Ungarn vant 2-0 da de møttes i EM.

Habsburg-derby nummer 65: Ungarn vinner 2-1 den 1. juni 1930, men fra 1931 til 1934 slår de ikke Wunderteam. Foto: Ullstein bild/Getty Images
Annonse

BALLBESETTELSE

  • Ukentlige betrakninger i anledning europa­mesterskapet i fotball.
  • Denne uken: Østerrike møter Ungarn i gruppespillkamp tirsdag 14. juni klokken 18.

Hør Lasse Midttun fortelle mer om habsburgsk fotball og ballspillets episke element på Morgenbladets podcast. Abonner via Itunes, eller lytt her: 

Noen vil kanskje være imponert over antallet landskamper mellom fotballsportens to eldste nasjoner, England og Skottland. 112 kamper slår Norge-Sverige og Sverige-Danmark (begge 105), for eksempel. Men noen sitter i Wien og Budapest og ler av slik tåpelig motvilje mot å møte hverandre til dyst: Habsburg-derbyet Østerrike-Ungarn har funnet sted 135 ganger på 114 år.

Den 12. oktober 1902 herjet østerrikerne og vant 5-0 på Wiener Athletiksport Clubs bane. Men ungarerne fikk snart sving på sakene og begynte å vinne mer enn de tapte. Det har de fortsatt med: Ungarn har til dags dato vunnet 65 mot Østerrikes 40.

Så er selvsagt spørsmålet: Hæ? Var ikke Østerrike og Ungarn ett land? Svaret er, som den store forfatteren Robert Musil kunne ha sagt: Nein. (Han svarte i stedet gjennom et firebindsverk. Østerrikere kan være omstendelige.)

Uansett, Østerrike og Ungarn var fra 1867, etter en generasjon med frigjøringsbevegelser og nasjonalromantikk, et «dobbeltmonarki» under ledelse av Franz Josef, keiser av Østerrike, men konge av Ungarn. Derav forkortelsen K. u. K., Kaiserlich und Königlich, eller som Musil beskrev det i Mannen uten egenskaper: ­Kakanien.

Utlendinger som skulle beskrive den svimlende bevegelige fotballen, kalte det Wienerrund­dansen.

Men nærheten var altså god nok til at det ble spilt landskamper i ett kjør. Og om noe en gang for alle fastsatte fotballens viktighet i Europa, så var det at østerrikerne og ungarerne ikke på noen måte lot en kinkig liten bagatell som en krig komme i veien for viktigere ting i 1914. I de fire årene fra krigsutbruddet til våpenstillstanden spilte de to landene 18 – atten – landskamper – helt sikkert europeisk rekord, og sannsynligvis inspirert av de romerske keiserne, som visste at sirkus er viktigere desto vanskeligere tidene er.

Apropos Musils menn uten egenskaper: Han kan ikke ha tenkt på fotball. Begge nasjoner glimret på banen. Den tidlige starten kan ha bidratt: Allerede fra 1897 til 1911 ble det arrangert turneringer for klubber fra hele det østerriksk-ungarske området – her kan nevnes at norsk eliteserie ble åpnet for nordnorske lag i 1970-årene – kall det Technik durch Vorsprung. (Unnskyld, Audi.)

Uansett, da turneringen ble gjenopptatt i 1927 under navnet Mitropa-cupen, vant lag fra Østerrike eller Ungarn 14 av 20. Den antatte fotballsupermakten Italia fikk lov til å vinne to. Og da et lag fra Romania, Rapid Bucuresti, endelig kom seg til en finale (mot Ungarns Ferencvaros) ble likeså godt hele kampen avlyst.

Selv om dette neppe bare var av panikkangst for en rumensk overtagelse, kampen var lagt til juli 1940. Da hadde mange fått andre ting å tenke på.

Østerrike og Ungarn hadde sine beste tiår samtidig, 1930-tallet og 1950-tallet. I VM 1934 ble Østerrike nummer fire, og i 1938 tok Ungarn sølv, som de også gjorde i 1954 – da Østerrike fikk bronse. Men disse ­tørre opplysningene skjuler stor fotballhistorie.

Selvsagt var Ungarn gode på 1930-tallet, VM-sølvet taler sitt eget språk, men på 1950-tallet var de verdens beste, ledet av tidens kanskje aller beste spiller, Ferenc Puskas. Ungarerne selv kalte laget Aranycsapat, Den gylne troppen, men siden ingen skjønner ungarsk, et av verdens mest forrykende vanskelige språk, så endte alle med å kalle dem The Mighty Magyars, ikke et ueffent navn det heller.

De spilte 26 kamper uten tap på rad, og tapte en av 45 mellom 1950 og 1956. Den ene var dessverre VM-finalen i Sveits i 1954. Inni haugen av resultater finner vi Ungarn-England 7-1 og Ungarn-Norge 5-0 – de må ha tatt det rolig den maikvelden på Ullevål i 1955.

1930-tallets Østerrike var på sin side kjent som das Wunderteam, særlig etter at bohemen og fotballmagikeren Matthias Sindelar ble med på landslaget til legendariske Hugo Meisl. Siden dette er Wien, sier det seg selv at Meisl ble overtalt til å ta med den hyperelegante, men vanskelige bohemen Sindelar av en gjeng intellektuelle og skribenter på en kafe langs Ringstrasse. Og da laget straks gikk bort og slo Skottland 5-0 og Tyskland 6-0 i 1931, kom navnet umiddelbart. Utlendinger som skulle beskrive den svimlende bevegelige fotballen, kalte det Wienerrunddansen – sannsynligvis etter at en streng redaktør la ned forbud mot begrepet «vals».

Men Tyskland fikk hevn i bronsefinalen i 1934, og før VM 1938 kom som kjent tyskerne opp med en helt ny måte å fjerne rivaler på: Anschluss – et grep som gir begrepet if you can’t beat them, join them en helt ny dimensjon. Ikke at det hjalp: Tyskland gjorde sitt dårligste VM noen­sinne i 1938, selv med Wunderguttene på laget, og fortvilte tyske kommentatorer hevdet at østerrikerne og tyskerne spilte mer mot enn med hverandre.

Men akkurat det gjorde man opp for 44 år senere, da tyskerne og østerrikerne i prinsippet skulle være motstandere i en gruppekamp i VM i Spania i 1982. Kort fortalt: 1-0 til Tyskland ville sende begge lag videre på bekostning av Algerie. Hva som skjedde? Du kan selvsagt gjette at Tyskland tok ledelsen 1-0 etter 10 minutter, men at angrepene fortsatte i ett kjør, ingen av lagene bare slappet av og spilte ballen rolig til hverandre, og kampen ble aldri senere kalt «skammen i Gijon».

Men da ville du være uhyggelig naiv. Tenk om de hadde samarbeidet så godt i 1938? Spennende tanker!

Man kan forøvrig lure på hva ungarerne tenkte, siden de samtidig slo El Salvador med VM-rekordsifrene 10-1, noe som ikke engang holdt til avansement fra en sterk gruppe med Argentina og Belgia.

Og siden har vi egentlig ikke hørt noe særlig fra noen av lagene, selv ikke på hjemmebane i 2008 klarte Østerrike å gjøre seg bemerket. Fortsatt regner de Matthias Sindelar som sin beste spiller, slik ungarerne gjør med Puskas. Det er problemet med historie: Den er nettopp historie. Nye kapitler er sterkt ønsket når lagene tirsdag stiller opp overfor hverandre – for 136. gang.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Aktuelt