Annonse
10:38 - 17. juni 2016

Det norske landslaget i forskning

John-Arne Røttingen (47) har ledet an i den globale kampen mot ebola og andre smittsomme sykdommer. Nå blir han ny direktør i Norges forskningsråd.

Tilretteleggeren: Forskningsrådets nye direktør, John-Arne Røttingen, forteller at arbeidet med global helse har preget hans syn på vitenskapen. Foto: Paal Audestad/NTB Scanpix
Annonse

– Jeg er opptatt av å få frem en slags landslagstenkning i norsk forskning. At det er Norge vi jobber for, og ikke Universitetet i Bergen, eller i Tromsø eller i Oslo. En slik kultur vil jeg gjerne dyrke frem, sier John-Arne Røttingen.

Denne uken ble det klart at han blir ny administrerende direktør i Norges forskningsråd, som årlig fordeler 8,5 milliarder kroner til forskning og utvikling.

Røttingen er utdannet lege og arbeider i dag som områdedirektør for smittevern, miljø og helse ved Folkehelseinstituttet. I tillegg har han bistillinger som professor i helsepolitikk ved Universitetet i Oslo og i global helse ved Harvard. Tidligere har han vært direktør for Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og har hatt oppgaver for Verdens helseorganisasjon (WHO). Mest berømt er han for ha ledet det internasjonale arbeidet med å prøve ut Ebola-vaksinen.

Vi møtte Røttingen etter pressekonferansen i Forskningrådets lokaler på Lysaker tirsdag. Styreleder Henrik O. Madsen, en glad danske, hadde fortalt om hvordan Røttingen til gangs oppfylte en omfattende ønskeliste over egenskaper, inkludert det å være «modig og klok» og en «samlende leder». Madsen mente de hadde vurdert «alle gode kandidater i landet». Blant dem som ikke nådde opp var nåværende rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, og den interne favoritten, innovasjonsdirektør Anne K. Fahlvik.

Den nye direktøren kom rett fra Gunhild Stordalens stjernespekkede Eat-konferanse, hvor han hadde holdt foredrag om antibiotikaresistens.

– Det måtte synke litt før jeg fant ut at dette var noe jeg ønsket å gjøre, forteller Røttingen.

 

All forskning er forankret i prosjektbeskrivelser.

Jon-Arne Røttingen

Løfte frem andre. «Jeg er ikke i jobbsøkermodus» var nemlig svaret Morgenbladet fikk da vi et par dager før søknadsfristen spurte ham om han hadde søkt direktørjobben. På det tidspunktet hadde ikke Røttingen reflektert over saken, forteller han nå, han var fornøyd med jobben ved Folkehelseinstituttet og fulgte ikke med på stillingsannonser. Men samme dag som Morgenbladet ringte, fikk han flere oppfordringer til å søke. Nå er han «veldig motivert».

– Hva vil du forandre?

– Det for tidlig å komme med noen programerklæring. Men jeg er opptatt å styrke norsk forsknings internasjonale konkurransedyktighet, sier Røttingen.

– Hvordan vil du fremme det du kaller «landslagsfølelsen»?

– Jeg har bare én idé. Den må videreutvikles og diskuteres, men tanken er at det bør være noen ved de ulike institusjonene som ser på det som sin viktigste jobb å løfte fram andre og har et øye for å etablere forskerteam på tvers av de norske forskningsinstitusjonene. Det kan gjøre det lettere å vinne frem i den internasjonale konkurransen og å gripe finansieringsmulighetene som ligger i EU-systemet.

– Norske forskere må spille hverandre gode, om vi skal forbli i metaforen?

– På et avdelingsmøte på universitetet spurte jeg en gang: Hvem blant oss er det som har ansvar for å løfte fram andre forskere? Hvem får fram de unge talentene, også etter veiledningsløpene? Det spørsmålet bør vi stille oftere.

– Mener du at norske universitetsledere er for opptatt av seg og sitt?

– Nei, det tror jeg ikke.

 

Frihetskulturen. Et av de første sporene etter Røttingen i offentligheten er en kronikk i Aftenposten i 1998, skrevet sammen med Kristian Gundersen. I innlegget beskrives to kulturer innad i universitetsmiljøene: Den ene er «brukerorienteringskulturen», som de også omtaler som «nyttighets-» eller «program-kulturen», som ønsker at universitetene skal bli mer orientert «mot samfunnets umiddelbare behov og styres ved hjelp av plandokumenter og forskningsprogrammer». I motsetning til dette står «frihetskulturen», skriver forfatterne, som «vektlegger universitetenes og forskernes frihet og egenart og grunnforskningens betydning». De konkluderer med at «et sivilisert samfunn, selv så lite som det norske, må betale noen for å søke ny viten for dens egen skyld».

– Jeg var grunnforsker den gangen og har fortsatt et varmt hjerte for langsiktig og grunnleggende forskning som utøves for kunnskapens egenverdi. Men samtidig må vi bruke forskning for å få svar på viktige spørsmål og for å håndtere kunnskapsbehov samfunnet prioriterer, kommenterer Røttingen nå.

Konfliktlinjen forfatterne beskrev den gang består, og Kristian Gundersen er fremdeles på barrikadene for den frie grunnforskningen. De siste årene er det blitt diskutert om Forskningsrådet, med alle dets tematiske programmer, står for en form for «styring ovenfra», som går på bekostning av den frie, nysgjerrighetsdrevne vitenskapen. Konkurrenten i søknadsbunken, Ole Petter Ottersen, har vært blant de mest kritiske til rådets erklærte selvforståelse som «endringsagent»: «Forskningsrådet betrakter forskersamfunnet som et redskap for Rådets egne ambisjoner», har han hevdet.

– Selv de som de som er mest opptatt av den langsiktige grunnforskningen, har et slags instrumentelt perspektiv, påpeker Røttingen når han blir spurt om denne problemstillingen.

– De mener dette er viktig fordi den grunnleggende forskningen kommer samfunnet til gode, fordi den er nyttig, om enn på lengre sikt. Jeg tenker: Forskningsrådet  er per definisjon en endringsagent, det er vår jobb å argumentere for å gjøre kaka større og riktig dimensjonert. Og endring kommer ikke av seg selv. Hvis vi bare satser på de tradisjonelle disiplinene, vil vi i liten grad kunne satse på nye fagområder.

– Fungerer belønningssytemene i forskning og akademia godt nok?

– Det er utrolig mye drivkraft hos den enkelte. Systemene må ikke få ødelegge den! Insentiver bør virke på institusjonsnivå. Alt er ikke transaksjoner. Men det er nyttig med signaler om for eksempel mer internasjonalisering, og mer Open Access.

 

Åpen tilgang. Ved et tilfelle var Røttingen denne uken også med på å lansere en rapport som anbefaler nye retningslinjer for forskningspublisering. Målet er at alle forskningsartikler skal være tilgjengelig for almennheten, såkalt åpen tilgang. Røttingen har vært engasjert i saken siden tiden som direktør for Kunnskapssenteret.

– Jeg reagerte på at vi den gang ikke fikk tilgang på industriens studier av legemidlene vi skulle evaluere. Jeg var klar på at alt skulle gjøres tilgjengelig, og at alle nye studier skulle registreres. Her har verden endret seg og i dag forhåndsregistreres alle kliniske studier.

– Det offentlige investerer i forskning. Da er det naturlig at produktet kommer tilbake til samfunnet. Det har vi ikke klart å løse, dessverre, og i dag har vi et system som ikke er bra.

Et av de nye forslagene går ut på at alle forskningsartikler må deponeres i et åpent nasjonalt arkiv for å gi poeng i tellekantsystemet.

–  Dette er et insentiv for institusjonene for å sørge for at de har systemer for åpen tilgang på plass. Og en felles sentral database vil lette forskernes administrative byrder, sier han.

 

Illustrert vitenskap. Forsker bestemte han seg for å bli etter å ha lest et intervju, han tror det var i Illustrert vitenskap, med professor Lars Walløe, en nestor i norsk naturvitenskap. Walløe fortalte at han som ungdom ikke ville bli lærer, men at han var usikker på om han var flink nok til å kunne drive med forskning. Derfor valgte han medisin.

– Det syntes jeg var en veldig god begrunnelse, så jeg gjorde det samme: Jeg var opptatt av biokjemi etter et inspirerende valgfag på videregående, men visste ikke om jeg hadde det i meg til å bli forsker, så jeg valgte legestudiet. Dermed kom jeg til fysiologisk institutt ved Universitetet i Oslo og ble godt kjent med Walløe.

Røttingen begynte som forsker i cellefysiologi, men bestemte seg for å bytte forskningsfelt. I 1999, etter avlagt doktorgrad, dro han til Oxford for å ta en mastergrad i infeksjonsepidemiologi og global helse. Han forteller at han gjennom karrieren har beveget seg fra grunnforskning via anvendt forskning til å evaluere og oppsummere forskning til bruk i politikk og prioritering i helsetjenesten. 

 – Du har vært svært engasjert i global helse. Hva trakk deg mot dette feltet?

– Jeg hadde et ønske om å bidra med noe viktig, noe som ga mening. At kunnnskapen kan bidra til å skape en bedre verden. Så enkelt og så naivt var det.

– Har arbeidet med global helse preget ditt syn på forskningspolitikk?

– «Where you stand depends on where you sit.» Jeg er fortsatt en sterk forsvarer av grunnforskning og av universitetene som kulturinstitusjoner, men tenker at man også må bidra til å løse de mest sentrale problemene i verden.

– Du kjenner ikke på noe meningstap ved nå å gå inn i byråkratiet?

– På ingen måte. Kunnskap er den viktigste drivkraften for å skape resultater.

– Fra globale spørsmål om liv og død til diskusjoner om norsk næringsutvikling?

– Næringslivet er den viktigste drivkraften for velferdssamfunnet, både nasjonalt og internasjonalt. Vi har en næringsstruktur som ikke er så forskningsbasert som vi kunne ønske oss. Det er viktig å endre dette. Men for meg er målet alltid velferd. Næringen er virkemiddelet.

– Ønsker du valgt eller ansatt ledelse ved universiteter og høyskoler?

– Som direktør bør jeg kanskje ikke ha sterke meninger om det, men jeg har ikke tro på én akademisk linje og én administrativ linje. Jeg tror på enhetlig ledelse. Derfor er jeg nok for en modell med en tilsatt rektor, som må ha tung akademisk kompetanse, og med en ekstern leder for styre med kontrollfunksjon.

 

  •  

«Uklokt» om EU. «Det glade vanvidd» og et «gigantisk pengesløseri» har terrorforsker Thomas Hegghammer kalt Norges deltagelse i EUs forskningssamarbeid. Prisen for å være med i EUs rammeprogram for forskning, kalt Horisont 2020, er på cirka to milliarder kroner. Hegghammer, med våpendragerne Thomas Hylland Eriksen og Stein Tønnesson, mener dette er dårlig bruk av norske skattepenger: Vi får altfor lite igjen form av prosjektstøtte og det brukes uforholdsmessige mye tid og penger på selve søknadsprosessene.

– Dette synes jeg er veldig uklokt, er Røttingens kommentar til utspillet.

Han viser til England, der frykten for «Brexit» er stor blant forskere.

– Det ville være en katastrofe for England å gå ut av EU og av forskningssamarbeidet.

– Ville det vært like ille for Norge?

– Kanskje er vi enda mer sårbare, vi er ikke et stort land. Den anglosaksiske kulturen dominerer i forskningsverdenen, og der har jo England et fortrinn. I Norge er vi nødt til å samarbeide godt internasjonalt. Da er EU et viktig virkemiddel.

Kritikerne som vil ha Norge ut av Horistont 2020, vil at vi skal fortsette å delta i Det europeiske forskningsrådet (ERC). Røttingen påpeker at ERC er et av de stedene der Norge gjør det dårligst.

– Vår andel er på like over en prosent, det skulle vært mye høyere. Grunnforskningsmiljøene må i større grad konkurrere i ERC. På enkelte tematiske områder gjør vi det vesentlig bedre. sier han.

– Hvor mye tid skal forskere bruke på søknader før det går for mye ut over forskningen?

– All forskning er forankret i prosjektbeskrivelser. Det er en balansegang hvor mye tid man skal bruke på å planlegge, søke og selge forskning versus det å gjennomføre den. Men det er nå en gang knapphet på ressurser, og konkurranse er nyttig for å få frem det beste. Da må det bli sånn at det lages prosjekter som det ikke blir noe av. Så kan man bruke planleggingsfasen til å etablere nye relasjoner som er verdifulle selv om prosjektet ikke blir innvilget. Dette er ikke minst av stor verdi i internasjonalt samarbeid. Også søknadsprosessen er en arena for faglig samhandling, sier John-Arne Røttingen, som begynner i stillingen i mars neste år.

 

Røttingen får en årslønn på 1,95 millioner kroner, mindre enn nåværende direktør Arvid Hallén, som tjener 2,17 millioner kroner. Dette kan tyde på at styret har lyttet til departementet, som har signalisert at lederlønningene i Forskningsrådet er for høye.

Annonse