---
Meta-rasisme
At noe er «meta» innebærer en reflektert distanse til gjenstanden det snakkes om, som forholdet mellom fysikk og metafysikk. Det siste er en refleksjon over det faktiske fenomenet. Meta-debatt er følgelig en refleksjon over debatten. Meta-rasisme er en refleksjon over rasismen, og altså ikke «the real thing».
---
Det går en grense ved Thomas Knarviks tegninger. De begrenser min ytringsfrihet.
Thomas Knarviks tegning av Ali Esbati som en ape har fått rasismedebatten til å blusse opp igjen. Tegningen, med tittelen «Apenes konge», viser Esbatis ansikt på en apekropp, med billedteksten «Ni er rasister, ni er rasister allihopa». Esbati og flere, blant andre MDG-politikeren Eivind Trædal og SV-politikeren Snorre Valen, mener tegningen er rasistisk.
Men først: Hvem er Thomas Knarvik? Og Ali Esbati? Ingen av disse er etablerte navn for offentligheten utenfor Facebook og andedammen av profesjonelle debattanter i gamle og nye medier. Knarvik, utdannet ved Statens kunstakademi og visstnok tidligere elev av Odd Nerdrum, gjør krav på status som kunstner i tradisjonen til Lars Vilks og Dan Park. Knarviks Facebook-galleri med tegninger av norske debattanter i nedverdigende positurer – for det meste tegninger av relativt ukjente folk som blir tatt bakfra – er noe vi som kjenner til det har forsøkt å fortrenge. Selv reserverte jeg meg mot oppdateringer fra Knarvik i vinter, nå er to kolleger av meg «portrettert» som islamvennlige sexobjekter av ham. Å se på overgrepsscenene har vært tvers igjennom ubehagelige grenseerfaringer, men ikke viktig nok til å ta med inn i en seriøs, redigert avis. Tegningen av Ali Esbati som ape har imidlertid brutt lydmuren mellom nettoffentlighetene og den tradisjonelle offentligheten, den man ikke kan skjerme seg mot ved å trykke på en knapp. Ali Esbati er ikke bare en svensk-iransk riksdagspolitiker og samfunnsdebattant. Han er i tillegg en personlig venn av profilerte debattanter på venstresiden i Norge, etter en gjesteopptreden som debattredaktør i avisen Klassekampen for noen år siden. Esbati var også på Utøya under terrorangrepet i 2011.
Å redusere debatten om «Apenes konge» til et spørsmål om hvorvidt tegningen er rasistisk, slik mange nå gjør, er en forenkling. Erklæringer om den åpenbare rasismen i tegningen mister uansett noe av piffen når kunstneren selv gir uttrykk for at han ønsker å spre om seg med rasistiske ytringer i protest mot den etablerte offentlighetens frykt for å bli oppfattet som nettopp rasistisk. Å tro at kunstneren ikke er klar over den rasistiske karikaturtegningens kulturhistorie, særlig tradisjonen for å fremstille afrikanere som aper, er også en for enkel forklaring. Apemotivet som bilde på underutviklet menneskelighet, er en klassiker i satiresjangeren. Charles Darwin ble selv ofte tegnet som ape av dem som ikke likte evolusjonsteorien. Knarviks tegning er ikke, som de heftigste kritikerne hevder, en naiv og historieløs ytring. Tvert imot. Tegningen av Ali Esbati hengende etter armene i et tre, med svulmende kjønnsdeler, er påfallende affektløs. Kunstneren vet nøyaktig hvilke fordommer han spiller på. Det samlede uttrykket, «ni er alla rasister», er kalkulert. Snarere enn «rasisme», er dette en slags meta-rasisme. Å reagere med avsky og fordømmelse er å gå på limpinnen, forstår vi. Men hva er alternativet?
Da Knarviks Facebook-side ble lagt ned i pinsen, gikk tegneren Per Elvestuen ut i en kronikk i VG og forsvarte Knarvik og apetegningen i satiretradisjonens og ytringsfrihetens navn. Elvestuens kronikk ble likt, delt og kommentert på Facebook, blant andre av Kjetil Rolness, som fastslo at Ali Esbatis rutinemessige «brunbeising av meningsmotstandere» er primitiv, mens tegninger av profilerte politikere og samfunndebattanter som apekatter, «ligger innenfor sivilisasjonen».
Ofte er debatter om ytringsfrihet kamuflert uenighet om politisk innhold. Men jeg er faktisk enig med Rolness i den saklige kritikken av Esbati og hans politiske meningsfeller. Rasismeanklagene sitter for løst, og brukes ofte for å kneble innvandringskritikk. Min reservasjon mot Knarvik har med etikk, men også med estetikk å gjøre. Jeg oppfatter ikke de rasistiske og sexistiske tegningene på Facebook-siden hans som satire, men som målrettet mobbing. Min interesse for fenomenet vender seg mindre mot avsenderen, Knarvik, enn mot mottagerne, vi som blir tagget og dermed tvunget til å se på. Det er heiagjengen som bekymrer meg. Lars Gule, som selv er et av ofrene for Knarviks kunst, skriver i en kommentar til Per Elvestuen, at det er stor forskjell på en enkelt satiretegning i et trykt medium og på Facebook, «som gir mulighet til å skape kampanjer, en massiv respons og forsterkende klakørvirksomhet». En enkelt tegning går det an å riste av seg. Men responsen, tanken på alle som har sett den, likt den og sendt den videre, er verre å kvitte seg med. Hva er dette for noe?
Den franske forfatteren Édouard Louis beskriver, i debutromanen om oppveksten på den franske landsbygda, dynamikken i guttegjengen: Lederen i gjengen foreslo på et tidspunkt at de skulle onanere sammen mens de så på en pornofilm. Han stilte spørsmålet i en slik tone at han uten problemer kunne le det bort som en spøk hvis det ikke ble bifalt av gjengen. Guttene onanerte sammen, vel vitende om at det ville bli rabalder hvis de ble oppdaget, tatt på fersken. På Facebook er alle delinger forslag til vennegjengen, og likesene signaliserer at man er med på leken. Den plutselige oppmerksomheten om Thomas Knarviks Facebook-profil, oppleves litt som om foreldrene uforvarende kom inn på det digitale gutterommet. Reaksjonen er forutsigbar. Men hvor går grensen mellom uskyldig homoerotisk eksperimentering og faktiske overgrep? Hva er forskjellen på rasisme og meta-rasisme? Og hvem definerer den? Svaret er for tiden Kjetil Rolness. Sosiologen og skribenten, denne uken hedret med Riksmålsforbundets «Gullpennen», er også ansvarlig for en Facebook-gruppe som er så stor og aktiv at den ligner en alternativ offentlighet. Når Rolness liker og forsvarer Knarviks tegning, så er det vel bare å kjøre på?
Stengningen av Knarviks Facebook-side kunne ha vært et eksempel på at det digitale sivilsamfunnet fungerte. Såpass mange hadde funnet frem til funksjonen som varsler Facebook om «upassende innhold», at de redaksjonelt ansvarlige valgte å legge siden ned. Et problem er selvsagt at hva som er upassende, krenkende og sårende, kommer helt an på hvilket forhold man har til den eller det som blir krenket. Et annet problem er at vi ikke aner hvilke prinsipper Facebook redigeres etter, eller hvem som står for vurderingene. Etter noen dager var Knarvik uansett tilbake på Facebook. Resultatet av forrige ukes utestengning er at vi denne uken har fått resirkulert enda grovere tegninger på skjermene. Den av Trond Giske og Haddy N`jies baby som ape, er vond å se på. Hvis dette absolutt skal være en debatt om ytringsfrihet, slik Per Elvestuen vil, så er mitt bidrag å si at det går en grense ved Thomas Knarviks tegninger. De begrenser min ytringsfrihet. Knarviks stil får også meg til å tenke meg om en gang til. Å si fra om at jeg ikke liker fenomenet – er det virkelig verd konsekvensene: Å bli avkledd og klådd på av ukjente menn mens kameratene flirer og heier.
De som nå argumenterer for at tegningen av Ali Esbati som ape er treffende politisk satire, er antagelig enig i Kjetil Rolness vurdering av Esbati som den personifiserte «svenske tilstanden». Esbatis posisjon i innvandringsdebatten er at vi «ikke skal ta debatten». Men alle som mener at den politiske og moralske analfabetismen i svensk offentlighet er et større demokratisk problem enn den angivelige rasismen som ligger i å påpeke forholdet, burde beklage Knarviks tegning av «Apenes konge». Tegningen presser frem støtte for Esbatis linje, også blant folk som i utgangspunktet er kritiske til den. Homoerotiske eksperimenter på gutterommet er ikke ulovlig, og meta-rasisme på Facebook er selvsagt innenfor ytringsfriheten. Men hvis man vil bli tatt alvorlig inne i stuen sammen med de voksne, må man dra på seg buksen først. Det gjelder deg og, Kjetil Rolness.