00:01 - 06. mai 2016

Kjent, ukjent terreng

Visst er det vanskelig. Regjeringen brukte fem måneder på å avgjøre hva Norge skulle svare på USAs spørsmål om militær hjelp til kampen mot terrorgruppen IS i Syria. Svaret er svært – ja – norsk i sin karakter: Tilsynelatende veloverveid og forsiktig, levert med folkerettslige begrunnelser som underlag og bistandsløfter som vedlegg. Skreller en bort alt dette, står likevel et tydelig faktum igjen: Som i Libya og Irak, blir Norge igjen deltager i en krig der det er uklart hvem vi skal slåss med og for, og hva som er det endelige militære målet.

Det Norge skal gjøre, er å bidra med rundt 60 spesialsoldater og andre typer soldater i den såkalte koalisjonen mot terrorgruppen IS. En kan ikke uten videre avfeie dette som dumskap. Det er ingen tvil om at IS utgjør en trussel, mot folk i Europa – men først og fremst mot folk i Syria og Irak. Samtidig skal en huske på at det er Assad-regimets styrker som har tatt langt flest liv og påført mest lidelse for folk i Syria. Assad og IS har i perioder også alliert seg med hverandre i kampen mot opprørsgruppene Norge nå skal støtte militært.

Det holder ikke å si at alle må bidra, og at «vi må gjøre noe» når en skal vurdere en slik militær innsats. Først og fremst må en vurdere hva de norske soldatene konkret skal gjøre. Og det er å bidra til å gjenopplive den mest spektakulære fiaskoen i USAs engasjement i Syria de siste årene.

Det er en «fantasi» å tro at det ville ha noe for seg å bevæpne en gjeng «doktorer, bønder, farmasøyter og så videre» for å bekjempe Assad, sa USAs president Barack Obama i august 2014. En måned senere la han frem sin strategi for krigen i Syria. Da var bevæpning av denne gjengen blitt et av hovedelementene for å bekjempe ikke Assad, men IS.

Ett år etter dette igjen, var resultatene klare. USA hadde satt av over tre milliarder kroner til å trene opp og bevæpne 5000 syriske opprørere. De fikk bare 100 soldater gjennom programmet. Så å si alle enten overga seg (og alt amerikansk utstyr) til eller ble kidnappet av al-Qaidas avdeling i Syria, Nusra-fronten, med en gang de krysset grensen til Syria fra Jordan. Fire eller fem USA-trente soldater var alt som var igjen, anslo en amerikansk general i Kongressen i fjor høst.

Nå forsøker amerikanerne på nytt, og Norge er med. De norske soldatene skal gi opplæring, men også «operativ støtte», som i praksis betyr å krige side om side med de syriske opprørerne. Også inne i Syria etter hvert. Én ting er at dette er folkerettslig diskutabelt. Gitt erfaringene hittil, er det minst like diskutabelt militært.

Regjeringen sier de ennå ikke vet hvem de norske styrkene skal lære opp og krige sammen med. Men forsikrer at de syriske rekruttene som hentes til Jordan skal gjennomgå grundige intervjuer og forundersøkelser. Når de sendes tilbake til Syria, får de bare lov til å angripe IS, ikke Assads styrker, og de skal bare brukes i angrep som bidrar til å kutte IS’ forsyningslinjer fra Syria til Irak – det siste skal sikre det folkerettslige mandatet, som er å forsvare Irak mot IS. Hvis opprørerne angriper Assad, og ikke IS, skal de norske soldatene trekkes ut.

Hvordan dette skal bli et avgjørende bidrag til den militære kampen mot IS, er vanskelig å forstå. Selvsagt handler det som alltid vel så mye om å pleie vårt forhold til vår viktigste militære allierte, USA, og gjennom det Nato. Men når Norge først går aktivt inn i en krig, bør det være med et klart militært mål. En bør også vite hvem en skal krige sammen med.

IAI

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse