Forskning

Integreringens lakmustest

Det avgjørende er ikke hva innvandrerne kommer fra, men hva de kommer til.

---

Forskningsfronten

Hva: En ny generasjon av barn av innvandrere trer inn i voksenlivet, men hvordan går det med dem?

Hvem: Alejandro Portes med kolleger og Richard Alba med kolleger.

Betydning: Hvordan det går med etterkommerne gir en pekepinn på de lang­siktige konsekvensene av innvandring.

---

Norge har vært et innvandringsland lenge nok til at innvandrernes barn, de såkalte etterkommerne, begynner å bli voksne, med alt det innebærer. Deres vei inn i voksenlivet følges med stor spenning av forskere og andre samfunnsinteresserte fordi etterkommerne er en salgs lakmustest på om integreringsarbeidet har vært vellykket. De har helt andre forutsetninger enn sine innvandrede foreldre til å lykkes i det norske samfunnet. Blir de så en del av samfunnet, eller representerer de en ny underklasse, slik Unni Wikan advarte mot for tyve år siden?

Dette er høyst aktuelle spørsmål også utover Norges grenser. Den amerikanske akademiske debatten har vært opphetet og faglig svært innflytelsesrik. Partene er to profilerte sosiologer og migrasjonsforskere: Alejandro Portes ved Princeton University og Richard Alba ved City University of New York.

Portes og kolleger tegner et pessimistisk bilde. De viser at spørsmålet ikke er om barn av innvandrere blir integrert i det amerikanske samfunnet, men hvilket segment av samfunnet de blir en del av. Selv om det går bra for mange etterkommere, påpeker Portes at mange også opplever «nedadgående assimilering» hvor de ender opp i enda mer marginaliserte posisjoner enn sine foreldre. Etterkommere fra mindre ressurssterke hjem har større sannsynlighet for å integreres inn i kriminelle gjenger og narkoøkonomien enn til topp­universitetene.

Alba og kolleger er derimot langt mer optimistiske. De finner at de fleste etterkommere opplever oppadstigende mobilitet gjennom å bli del av mainstream USA. Albas historiske analyser viser at majoritetens grenser stadig omdefineres slik at nye (innvandrer)grupper etter hvert anses som en del av majoriteten.

Uenigheten er delvis empirisk: Forskerne finner ulike mønstre i sine studier i henholdsvis Miami/San Diego (Portes) og New York (Alba). Men den er også teoretisk. Portes er opptatt av den økende ulikheten og den pressede middelklassen i USA, og konsekvensene det har for etterkommernes muligheter til sosioøkonomisk mobilitet. Alba legger vekt på hvordan symbolske grenser endrer seg over tid, noe som åpner for at etterkommerne kan bli en del av den amerikanske mainstreamen. Debatten kretser altså rundt spørsmålet om hva som avgjør hvordan det går med etterkommerne.

Oppbygningen av utdanningssystemet og arbeidsmarkedet er svært viktig for etterkommernes muligheter for å lykkes.

Portes-Alba-debatten har hatt stor innflytelse i migrasjonsforskningen, men den har vært særpreget amerikansk. I sin nyeste bok, Strangers no more, inkluderer imidlertid Richard Alba og medforfatter Nancy Foner en rekke andre land. Den komparative forskningen viser at den institusjonelle konteksten – oppbygningen av utdanningssystemet, arbeidsmarkedet og så videre – er svært viktig for etterkommernes muligheter for å lykkes. Det er til dels store forskjeller mellom de europeiske landene, også når man sammenligner etterkommere med samme landbakgrunn. Alba og Foner finner ikke noe vidundermiddel for integrering, men de advarer mot to fallgruver som gir klare negative utfall: For det første, tidlig slusing av elever i ulike spor i utdanningssystemet, hvor unge tidlig avskjæres fra muligheten til å gå videre til høyere utdanning (slik systemet er i Tyskland). For det andre, stor bolig- og skolesegregering (slik tilfellet er i USA). Lærdommen er at det ikke bare betyr noe hvor innvandrerne kommer fra, det er avgjørende hva de kommer til. Og der ser det heldigvis ut som den norske velferdsstaten stiller ganske sterkt.

Mer fra Forskning