Annonse
00:00 - 20. mai 2016

Gebrokkent håp

– Å «miste barna til de norske», er skrekken for foreldrene til mange norskpakistanske jenter, sier Namra Saleem, forfatter av romanen med den gebrokne tittelen I morgen vi ler.

Ingen hykler: Menn med ekstreme holdninger har gjerne karisma og sjarm, men er typisk hyklerske, mener Namra Saleem. – De sier «bare Allah kan dømme» og «bare Allah kan tilgi», men så påtar de seg den gudsrollen selv.
Annonse

Dette er saken

Namra Saleem har utgitt romanen I morgen vi ler. Sladder som sosial kontroll og muslimske kvinner og seksualitet er blant temaene.

Saleem er oppvokst på Sola i Rogaland og bor nå i Oslo. Hun arbeider i NRK Østlandssendingen.

– Jeg skal spørre for en kollega: Hva synes pakistanske kvinner om vanlige norske menn, som kjærestemateriale?

– Noen venninner av meg sier de aldri kunne vært sammen med en norsk mann. En sier rett ut at hun liker «brune gutter» best. Jeg kunne være åpen for begge deler, jeg, men må si det virker ganske utfordrende å gifte seg med en norskpakistansk mann, for man føler fort at man da gifter seg med hele familien hans.

– Et spørsmål til fra kollegaen. «Hva ser de på som sexy?», står det på lappen.

– Det er vel individuelt, er det ikke? Men hvis folk danser i regnet i Bollywoodfilmer, kan det ofte bety at det skjer ting.

– Forekommer utroskap blant dem med sjal?

– Jeg tror norskpakistanske kvinner er svært lojale mot sine menn. Men noe som forekommer er at gutter som har gått med på å gifte seg med ei jente fra Pakistan, fortsetter å ha en norsk kjæreste. Det er jo forferdelig for begge jentene. Hadde kommunikasjonen med foreldrene vært mer åpen, kunne det ha vært unngått.

– Et annet intervju med deg fikk meg til å tro at det var overdådig mye sex og pikanterier i boka, derav spørsmålene i starten her. Men nei, det er ikke mer enn litt.

– Det er ikke dritmye sex, nei. Saken er at man ikke får et naturlig forhold til sex. Og når folk gifter seg dyttes de inn i et rom, og det forventes at de skal ha sex på bryllupsnatten. Det går sikkert ofte dårlig, og mange knytter skam til sex, noe jeg vil tro sitter igjen også i ekteskapet. Det er den skamfølelsen jeg vil at vi skal få bort. Jeg prøver å vise hvordan Samina får dette ambivalente forholdet til sex. Forresten, andre folk går jo også rundt med «purity rings».

– Aldri hørt om.

– Fra USA, også blant kristne. Ungdom går rundt med en ring for å vise at de ikke skal ha sex før ekteskapet.

I din roman møter pakistansk landsbykultur norsk kultur, og får etterhvert et tilsig av strengere islam. Dette er kjente tema?

De som gjør opprør nå, er en generasjon under meg, ti år yngre. Hvor er de som er like gamle som meg?

– Ja, men jeg ville ha en hovedperson som er litt mer norsk, litt mer integrert enn dem jeg har lest om tidligere. Det kan nemlig by på andre, og like store, problemer. Dessuten ville jeg få frem hvordan også foreldrene sliter med å finne ut hvor i landskapet de skal legge seg. Og jeg har forsøkt å vise hva som skjer i en familie når den blir påvirket av noen med ekstreme holdninger.

– Hva gjør at en noenlunde integrert familiefar følger slike folks råd?

– De har ofte karisma og sjarm, men jeg tror det er typisk for slike menn at de er hyklerske. De sier «bare Allah kan dømme» og «bare Allah kan tilgi», men så påtar de seg den gudsrollen selv. De dømmer andre. Det er helt jævlig. Derfor hadde jeg lyst til å skrive om hva som skjer, hvis det verste skjer.

– Det verste?

– Jeg tenker på to ting. Det ene: Hva skjer hvis en person gjør det verste som er tenkelig i en norskpakistansk kultur? Det er sex før ekteskapet. Sex er i det hele tatt fremdeles ganske tabu. Og for det andre: Hva skjer når den personen i tillegg blir gravid, og det med en nordmann? Det verste som skjer da er om familien kutter alle bånd til datteren, kutter henne ut, at hun blir som død for dem.

– Skjer det? Skjer det ofte?

– Jeg har ingen tall på dette, men om det skjer bare en, så er jeg nysgjerrig på hennes liv. Det vi ser, er at når norskpakistanske jenter gifter seg med en ikke-muslim, så forsvinner de bare, man hører ikke mer til det paret, annet enn at det heter seg at mannen har konvertert til islam. Men jeg regner med at ikke alle gjør det.

– Nå i mai har musikeren og filmskaperen Deeyha Khan, hun som var popstjerne under navnet Deepika, lansert et nettbasert magasin kalt sister-hood.com. Dere er blitt mange som bruker offentligheten for å kreve større frihet?

– Ja, og magasinet hennes er kjempebra. Jeg leste en artikkel om kvinner som ikke får være med i begravelser. Det slo meg at jeg jo har sett mange muslimske begravelser på avstand, og alltid er det bare menn der. Skribenten skriver fra da hun mistet sin egen far.

– Hun fikk ikke gå i begravelsen selv?

– Nei.

– Jeg tenkte umiddelbart at du var en av de unge, muslimske jentene som Aftenposten har vært flink til å få til å skrive, og som ofte finnes på Si ;D-sidene. Men du er 30 år.

– Da jeg var femten leste jeg jo ikke kronikkene, så det eneste jeg fikk med meg av Shabana Rehman, var stuntene hennes, mullaløftet. Men sosiale medier gjør at flere får med seg slike tekster nå. De gjør også at man knytter forbindelser, det blir en samholdsfølelse. Så nå, etter at romanen min har fått litt oppmerksomhet, har jeg kommunisert med de som er eldre og yngre enn meg. Det er kult å treffe sånne som Nazneen Khan-Østrem og at Deyaah Khan tvitrer til meg: «The revolution has begun.» Og de unge «skamløs»-jentene Nancy Herz og Sofia Srour, som har skrevet mot æreskulturen i det siste.

– Jeg får ikke med meg de stadig nye navnene på skribenter og bloggere, men det fører til noe, at de holder på?

– Det har vært folk før også, kvinner som har kjempet for oss, men vi må følge det opp. De som gjør opprør nå, er en generasjon under meg, ti år yngre. Hvor er de som er like gamle som meg? Man lurer på om de eksisterer. Kanskje har vi vært late. Nå er det forresten gutter også som sier fra.

– Hva sier de?

– «Vi menn burde skamme oss», skrev jo Assad Nasir, først på bloggen sin, så i Aftenposten. På den annen side: Ei jente kommenterte noe jeg sa om denne boken. Hun var så lei jenter som meg, sånne som hele tiden snakket om «oss». Hun mente at hvis jeg hadde opplevd noe, burde jeg bare ta det opp med foreldrene mine. Forresten, selv har jeg ikke opplevd så mye dritt, det har mest vært frykten for å bli oppdaget.

– Oppdaget med hva?

– Mange små ting. Å vise bare skuldre. Man velger jo sine kamper. Så blir det til at jeg ikke tar på meg den toppen i dag. Et banalt, men sant, eksempel.

I morgen vi ler er den gebrokne tittelen på romanen din. Hvor kom den fra?

– Det var Richard fra bandet jeg spiller i – Level & Tyson – som jobbet på Bama og hadde en kollega som snakket veldig gebrokkent. Han pleide å si: «Først er det hardt, hardt, hardt. Etterpå vi ler.» Jeg synes det var noe vakkert ved det, og brukte I morgen vi ler.

– Det er en optimistisk tittel?

– Ja, for meg betyr det at det er håp. Selv om det finnes foreldre som er villige til å kutte ut kidsa sine, tror jeg kjærligheten er så sterk at selv om man ikke har hatt kontakt på ti år, så er det håp om at man en dag kommer over det og vil gjenforenes.

– Flytter folk til Oslo, slik som familien i boken din, fordi det er lettere å leve strengt religiøst der?

– Det handler mye om angsten for å miste barna sine. Jeg skriver om hvordan moren stadig sier at hun mister Samina til de norske. Nå satt jeg på med en pakistansk taxisjåfør hit, og han snakket om hvor bra det er at våre jenter er flinkere enn guttene, at de må stå på og at Hadia Tajik gjør en god jobb. «Men», la han til, «dere må følge kulturen vår». Dette er folk som minner om nordlendinger jeg har truffet. De må alltid understreke at «æ e nordlending».

– Generasjoner har gått, men ser man pakistanske jenter med norske gutter om dagen?

– Jeg kan knapt huske å ha sett det. Men jeg tror det er endring på gang.

Annonse