---
Forskningsfronten
Hvem: Internasjonale ekspertpaneler av leger og forskere som arbeider med nevrodegenerativ sykdom.
Hva: Nye diagnosekriterier for Alzheimers og Parkinsons sykdom.
Betydning: Håpet om forebyggende behandling krever tidligst mulig diagnose.
---
«Stakkars bestefar er blitt senil», husker jeg folk sa før. «Senil» betyr egentlig bare «gammel», men i denne sammenhengen fungerte uttrykket som en kortform av «senil demens» – svekket hukommelse og tenkning på grunn av høy alder. Begrepet har en resignert klang: Er man først blitt gammel og skrullete, er det lite annet vi kan tilby enn oppbevaring i sykehjem.
I dag er holdningen en helt annen. Vi lever lenger og forventer å være spreke og aktive langt inn i pensjonsladeren. Samtidig tyder anslag på at så mange som en av fire vil utvikle en såkalt nevrodegenerativ sykdom i løpet av livet. Dette er en enorm byrde for samfunnet og en alvorlig tragedie for den det rammer. For legevitenskapen er det en av vår tids største utfordringer. Når vil vi få effektiv behandling eller forebygging av disse sykdommene?
Begrepet nevrodegenerativ sykdom brukes om tilstander der en sårbar hjerne gradvis svekkes av ulike former for abnorme slitasjeforandringer. De hyppigste er Alzheimers sykdom og Parkinsons sykdom, som begge ble beskrevet for mer enn hundre år siden. Tradisjonelt er disse diagnosene blitt stilt på grunnlag av symptomer, og bekreftet når man undersøker hjernen ved obduksjon etter pasientens død. Alzheimers sykdom er den vanligste årsaken til demens og rammer særlig hukommelse og orienteringsevne. Parkinsons sykdom gir i første rekke langsomme, stive bevegelser, skjelving og dårlig balanse, men også her utvikler et flertall av pasientene demens senere i forløpet.
Det finnes i dag ingen spesifikk behandling som effektivt kan bremse eller stoppe sykdomsprosessen ved slike tilstander. Men vi forstår mekanismene stadig bedre, og dét er en viktig forutsetning dersom et gjennombrudd skal komme. Det som blant annet er blitt tydelig, er at endringer på cellenivå i hjernen begynner lenge før pasienten merker noe, opptil flere tiår. Når symptomene oppstår, er ødeleggelsene allerede store. Derfor tror vi det er avgjørende for en fremtidig behandling at man kommer tidlig til. Det synes mer realistisk å bremse sykdomsprosessen enn å reversere den.
I mange år har forskere vært opptatt av å finne målbare tegn på at en person står i fare for å utvikle nevrodegenerativ sykdom. Dette kan for eksempel være kliniske undersøkelser, hjernescanninger, genetiske tester eller analyser av ryggmargsvæsken. Slike biomarkører kan brukes til å forutsi hvem som kommer til å utvikle symptomer. Frem til nå har man tenkt på avvikende testresultater som risikofaktorer for fremtidig sykdom. Men ved entydige funn kan vi i dag vite temmelig sikkert at prosessen allerede er i full gang. Alzheimers og Parkinsons sykdom er derfor ikke hva det engang var. For begge tilstandene har internasjonale ekspertpaneler nylig anbefalt å redefinere sykdommen slik at diagnosen også kan stilles på bakgrunn av biomarkører, før pasienten merker symptomer.
Når modige pasienter og ambisiøse forskere nå henger bjella på katten, vekkes håpet om et terapeutisk gjennombrudd.
Men hvem vil ha en slik uhyggelig diagnose? Hvis vi ikke har effektiv behandling ennå, er det vel bedre å forbli lykkelig uvitende om den brutale skjebnen som venter? De fleste vil se det slik. Og derfor vil de nye definisjonene i første omgang bli mest aktuelle i forskning. Det blir ingen screeningprogrammer for Alzheimers eller Parkinsons hos fastlegen med det første. Men skal vi få effektive medisiner, må de testes på den gruppen som kan ha nytte av behandlingen. Denne forskningen forutsetter at noen modige mennesker er villige til å leve med den belastningen det er å ha en nevrodegenerativ sykdom som ikke har gitt symptomer ennå. Dersom utviklingen går fort, kan de kanskje selv få nytte av ny behandling. Men mange deltar også i forskningsstudier for å hjelpe fremtidens pasienter, en altruisme som fortjener dyp respekt.
Når modige pasienter og ambisiøse forskere nå henger bjella på katten, vekkes håpet om et terapeutisk gjennombrudd. Det er fortsatt mye vi ikke forstår ved disse komplekse sykdomsprosessene, og feltet har sett mange skuffelser tidligere. Likevel synes holdningen nå mer offensiv enn noen gang. Lege og forsker ved Haukeland, Charalampos Tzoulis, sa nylig til NRK at han ser på arbeidet sitt som en «krig mot Parkinsons sykdom». De nye diagnosekriteriene muliggjør en forkjøpskrig. Etterretningen blir stadig bedre. Denne gangen vet vi hvor masseødeleggelsesvåpnene er.