Annonse
00:01 - 06. mai 2016

Det liberale systemets akilleshæl

Det liberale demokratiet er dessverre ingen limprodusent, skriver Pål Norheim.

Annonse

Akilleshæl

Uttrykk for et svakt punkt på noe som ellers er robust og usårlig.

Ifølge gresk mytologi fikk Akilles sin usårlighet da hans mor dyppet ham ned i dødens elv Styx. Moren dyppet sønnen helt under, men holdt ham fast i hælen, slik at dette punktet forble sårbart.

Akilles var nesten uovervinnelig – han vant mange store slag, men ble til slutt, under krigen mot Troja, skutt med en forgiftet pil i hælen. Den drepte ham kort tid etter.

Som sønn av misjonærer fikk jeg den kristne troen inn med morsmelken. På den norske internatskolen i Addis Abeba, Etiopa, ble jeg dertil flasket opp med en en slags barnetro nr. 2, som handlet om demokratiet. Jeg lærte om stemmeretten, om rettsstaten, tros- og ytringsfriheten, om likestilling mellom kjønnene og forskjellene mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Dette var min sekulære barnetro, den de fleste av oss har vokst opp med og kanskje bare lyttet til med et halvt øre.

I en viss periode av ungdommen stiller mange av oss spørsmålstegn ved alt. I denne fasen mistet jeg den kristne barnetroen. Den sekulære troen på demokratiet kom derimot forholdsvis helskinnet fra denne fundamentalt skeptiske utspørringen – dens sentrale prinsipper fremstod ganske enkelt som innlysende: Spørsmålet var bare i hvilken grad de ble fulgt. Og gradvis så det ut til at hele verden fikk felles innsikt: Det liberale demokratiet er og blir den beste styreformen.

 

Forskningen bekreftet lenge dette inntrykket. På 1970-tallet begynte det statsviteren Samuel Huntington i en berømt artikkel kalte «den tredje bølgen av demokratisering» i global sammenheng. I 1974, da jeg var 12 år gammel, var rundt 20 prosent av verdens nasjoner det man kaller liberale demokratier, mens antallet såkalte «electoral democracies» (hvor man i det minste gjennomfører valg med jevne mellomrom) var ca 30 prosent. Frem til midt på 2000-tallet ble prosentandelen doblet for begge disse to. Ting tydet lenge på at det gikk samme vei i Russland, de tidligere østblokklandene og Afrika.

 

I dag ser det annerledes ut. Hvordan man enn regner på det, ser man i beste fall en stagnasjon; enkelte demokratiforskere snakker til og med om en «mild resesjon» i årene fra 2006 og til i dag. Også i klart udemokratiske stater, som Kina, har friheten blitt innskrenket i senere år.

Man ser konturene av særlig tre sterke rivaler til det liberale og sekulære demokratiet i verden i dag: anti-liberal nasjonalisme, islamisme og autokratisk statskapitalisme av mer eller mindre kinesisk type. Denne ideologiske rivaliseringen pågår over store deler av verden, tildels også innad i Europa.

Det finnes mange lokale og regionale grunner til dette. Men en av de viktigste utfordringene for dem av oss som forfekter liberale verdier, er at de fleste konkurrentene kan tilby et samfunnslim som det liberale systemet selv vanskelig kan levere: en sammenbindende kraft, en lære eller historiefortelling som gir det lille individet følelsen av å stå i en større sammenheng.

 

Fra islam og hinduisme til ortodoks jødedom, ­evangelisk og koptisk kristen­dom og slavisk ­ortodoksi.

Ser man på utviklingen i de mer eller mindre liberale samfunnene i Europa i de siste 200 årene, har samfunnslimet i en viss forstand alltid kommet fra utsiden av det liberale systemet: nasjonalismen fra midten av det 19. århundre, kommunismen fra omtrent samme tid og frem til 1989. Fra begynnelsen av det 20. århundre: fascismen og nazismen. Og gjennom hele perioden: religion – enten det dreier seg om katolisismen, protestantismen med alle dens sekter eller, som nå: islam og islamismen.

Flere av disse strømningene har i utgangspunktet vært resolutt anti-liberale og anti-demokratiske, og nær ved å knuse de liberale samfunnene, mens andre har blitt inkorporert i den liberale orden og styrket den. Den norske arbeiderbevegelsen er et godt norsk eksempel på det siste. Den kristne lekmannsbevegelsen hadde i perioder, som for eksempel Indremisjonens første år under Ole Hallesbys ledelse, sterke udemokratiske impulser. Men i ettertid kan det ikke være tvil om at både lekmanns-, arbeiderbevegelsen og nasjonalismen fra det 19. århundre har styrket det norske demokratiet.

 

Den liberale og sekulære tradisjonens enestående styrke beror på at den tilbyr gode rammebetingelser for slike samfunnslim – frihet til religionsutøvelse, retten til sosial og politisk organisering – innenfor store spenninger mellom livssyn, ideologier, sekter, klasser, og mellom individ og kollektiv. Men det liberale systemet som sådan er i første rekke ingen limprodusent. Det dreier seg snarere om et sinnrikt system av containere, et slags politisk og rettslig regulert havneområde som i stor grad må basere seg på import. Dette er på én og samme tid systemets styrke og dets akilleshæl – også i vår epoke.

 

Islamismen i Europa utfordrer oss på mange måter. Fenomenet henger sammen med religionenes renessanse fra Iran til India, Kina og Indonesia, fra USA til Balkan, Russland og Israel. Sagt på en annen måte: fra islam og hinduisme til ortodoks jødedom, evangelisk og koptisk kristendom og slavisk ortodoksi. I de siste tiårene har alle disse religiøse retningene i økende grad blitt identitetsmarkører. Flere av dem har også markant illiberale, intolerante former; dette gjelder i påfallende grad wahabismen, Det muslimske brorskapet og beslektede sunni-bevegelser, og shia-islam i teokratisk tapning. Den samme tendensen er også tydelig innenfor hinduismen i India.

Nasjonalismen på sin side synes særlig å ha fremgang i land hvor sosialismen tidligere var den sammenbindende kraften, og antar der noen av de samme korrupte og illiberale trekkene.

 

I store deler av Europa ser vi fremveksten av et prekariat – det vil si folk uten fast stilling, uten sterke fagorganisasjoner i ryggen og med færre rettigheter og muligheter med hensyn til pensjon, syke- og feriepenger, boliglån. Arbeiderklassen forflytter seg fra de rike landene til land med billig arbeidskraft og arbeidsvilkår som minner om Dickens’ skildringer fra den industrielle revolusjonens barndom.

Det voksende sjiktet av marginaliserte i Vesten (og alle dem som frykter denne utstøtelsen til et økonomisk og sosialt limbo) føler ikke at de er en del av det kanskje eneste samfunnslimet – det eneste stykke kultur – som det liberale systemet selv produserer: en forhandlingskultur som ikke er fundert i ren tvang eller nepotisme. Frarøvet både arbeidsfellesskapet og opplevelsen av å være delaktige i samfunnets beslutningsprosesser, fristes de lett av autoritære eller totalitære alternativer, av politiske og religiøse demagoger som tar dem på alvor, kjenner deres frykt og inviterer dem inn i et større «vi».

 

Det liberale, demokratiske og sekulære systemet er basert på fundamentale verdier og prinsipper. Men det er ingen ortodoks isme, og bør følgelig ikke forveksles med liberalismen som ideologi og økonomisk resept. Det dreier seg om et elastisk, slitesterkt og dynamisk system, åpent for historiske endringer. Det befinner seg strengt tatt hverken til høyre, til venstre eller i sentrum av en politisk akse, og kan – som historien viser – styrkes nedenfra så vel som ovenfra: av bønder, arbeidere, kvinnebevegelser, innvandrere og troende, men også av høyesterettsdommere, akademikere, forfattere og journalister. Det kan inkorporere liberalismen, som i USA, men er tøyelig nok til også å kunne inkorporere en sosialdemokratisk konsensus som den skandinaviske. Det kan romme en temmet nasjonalisme og religiøse retninger uten absolutistiske krav.

 

Også i møtet med innvandringen og flyktningkrisen er de liberale verdiene et bedre verktøy i integreringen enn en altomfavnende multikulturalisme på den ene siden og en illiberal nasjonalisme på den andre. Rettstat, livssyns- og ytringsfrihet, likestilling, individets selvbestemmelse – dette er europeiske kjerneverdier. I dag er de under press både fra radikale islamister og ekskluderende nasjonalister, som begge er storprodusenter av sosialt lim. Vi må håpe at det liberale systemet, som hittil mer har tilbudt rammebetingelser for fellesskap enn slike fellesskap selv, nå vil oppdrive tilstrekkelig sammenbindende kraft til å motstå dette presset.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.