ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL
Vi fornemmer det allerede ved grensen. En mengde bilister kjører motsatt vei, i full fart vekk fra Sverige, som om de flykter fra noe.
Kanskje reiser de vekk fra det kaoset som i de siste ukene har vært skildret i norske medier.
NRK 8. mai: «Svensk politi: – Vi er i ferd med å miste kontrollen.» «Lovløsheten råder». NRK viser 55 områder der kriminelle nettverk har innflytelse, ifølge NRK kalles de «no go-zones» og er fulle av «voldsforherligende, religiøse ekstremister». Dramatiske bilder: «Her jages NRKs reportere bort fra kafeen.» Reporter Anders Magnus og fotograf Mohammed Alayoubi intervjues: «Det er som en krigssone».
Dagbladet 9. mai: «Dette er ‘Sveriges Mogadishu’.» Flere dramatiske skildringer: «Han strammer ansiktet, ser rett på oss. Øynene harde. Nå bruser det i blodet hans, vi kan se det. Journalister er ikke populære her i Rinkeby». «Endeløse, koksgrå boligblokker. De ser triste ut, nesten døde.» «Et politisk mareritt».
Før det, i april, en rekke artikler i Aftenposten. «Svenske boligparadiser ble forvandlet til festninger», ja, «uinntagelige festninger». «Ville skyteepisoder» på åpen gate med kalashnikover. «Barn bærer våpen og kriminelle opererer fritt».
Alt dette mens ingen tør å ta tak i det. Det er tabu. Ingen skriver om det, bortsett fra NRK, Aftenposten, Dagbladet, VG, Dagsavisen, svenske og danske aviser, Fox News, New York Times og noen få til.
Vi hadde selv tenkt å reise til Rosengård i Malmö, men det var knapt med tid og vi antok at vi også andre steder kunne få våre fordommer bekreftet – Rosengård er jo også en «no go-zone».
Strömstad var dramatisk nok, skulle det vise seg.
Allerede ved innkjøringen til byen så vi de første tegnene. Butikker med halalkjøtt. Et utested hadde tatt navnet «Revolt». Folk kastet hastige, skeptiske blikk mot oss i de tomme gatene. En butikk var dekket med arabisk skrift, som i en hemmelig kode til terrorceller. I parken var et område stengt av med rød-hvite bånd, som i en no go-zone.
På busstasjonen forsøkte vi å kontakte en ikke-vestlig mann.
– I´m no speak Swedish, sa han.
Da vi snikfotograferte ham på avstand, reagerte han med skepsis, som for å markere at vi som hvite ikke var velkomne.
Noen mørkhudede menn ropte mot oss da vi ba om et intervju:
– Vi har ikke tid nå, beklager!
De haster videre med raske skritt, som om de skjulte noe.
Vi kom i snakk med Jennifer Johansson (21).
– Hvor er det farligst her?
– Det er vel mest i sentrum.
– Finnes det steder der du ikke tør gå?
– Jeg våger alltid, jeg går dit jeg vil. Hender det noe, så hender det noe.
– Finnes det moralpoliti her i Strömstad?
– Ikke hva jeg vet, men det finnes jo ulike politiske grupper, som Sverigedemokraterna, som forsøker å ta opp saker her i byen.
– Dette høres nesten ut som en krigssone?
– Krigssone er kanskje ikke riktig ord.
Slik hun sier det, tolker vi det likevel som hun mener det, at ja, Sverige er litt som en krigssone, noe vi ser eksempler på overalt. I en bakgård observerer vi to menn med innvandrerbakgrunn som hastig drar en koffert inn i en bil og kjører avgårde.
På torget blir vi vitne til noe som trolig er et voldtektsforsøk. En ung mann med mørkt hår løfter en ung, blond kvinne, mens hun roper «ikke tull! Slipp!» Mannen gir seg ikke, men bare smiler. Kvinnen ler også, som hypnotisert, kanskje tør hun ikke la være, kanskje er hun redd for represalier. Ingen griper inn. Et par spiser softis med ryggen til. En kvinne sykler hastig forbi, kanskje i frykt for å bli det neste offeret. Politiet er ikke å se.
En ungdomsgjeng går over gaten. De kan ikke være eldre enn ni-ti år. De har skateboards og skyggeluer, minst to har innvandrerbakgrunn. De går inn på et kunstgalleri. De bråker og bruker ord som «jævla». En jente går i hijab. Det viser seg å være en skoleklasse, de skal se en utstilling der barn har tegnet sine egne tolkninger av bestemte kunstverk. Vi konfronterer Peter Uhr, som oppgir å være kunstprodusent i kommunen, med at flere av tegningene synes å vise voldsepisoder, maskerte menn og politi.
– Tolker du det slik? Oppdraget var å tegne en prest ved siden av sin bil.
– Flere av tegningene fremstår som ekstremt politisk korrekte?
– Vi svensker er nok korrekte, men vi behøver deres oljepenger. Vi er Nordens tyrkere.
Vi peker på en tegning av en mann som har fått halve hodet kappet av.
– Det er ille i Sverige nå?
– Stemningen er rett så bra, vil jeg si. Vi er ikke så jätteplagede av Syria. Dette er et trygt hjørne av verden. Vi har mat på bordet. En og annen tigger minner oss om at vi har det bra. Det ruller og går.
– Og nå tar altså alt dette slutt.
– Vi har levd i en fantastisk boble siden 1950-tallet. Kommer det en ny økonomisk krise, kan det bli besværlig, men vi lever på det forspranget vi har fått, slik dere nordmenn lever på oljen.
Mannen synes å overveie hvert ord han sier, som om han er undertrykket av den politiske korrekthetens jerngrep og ikke tør si det han egentlig mener. Først når vi tolker kroppsspråket hans og studerer hans små bevegelser svært tendensiøst, mener vi å forstå det han egentlig forsøker å si, mellom linjene, som i en gråtkvalt bønn: «Hjelp oss, dere nordmenn, det er bare dere som kan redde oss, her er ingen ytringsfrihet, bare dere norske journalister tør å skrive sannheten om Sverige, vi lever i et totalitært samfunn.»
For å finne den virkelige, objektive, usminkede sannheten, ringer vi som NRKs Anders Magnus til Tino Sanandaji, økonom ved Handelshögskolan i Stockholm. Raskt blir våre mistanker bekreftet.
– Er det umulig å si det man mener i Sverige i dag?
– Absolutt. Vi har en ekstremt politisk korrekt innvandringsdebatt. Majoriteten tør ikke si hva de mener.
– Du sier ifølge NRK at det finnes 55 no go-soner i Sverige?
– Tallet bygger på en politirapport, men politiet bruker ikke det uttrykket. Det er en diskusjon om ordet. Men ifølge politiet er det områder der kriminelle gjenger har stor innvirkning. På lokalt språk blir de av noen kalt «no go-soner».
– Dette høres jo ut som krigslignende tilstander?
– Nei, det er overdrevet.
Sjokkert konstaterer vi at selv Sanandaji nå, tydeligvis, er blitt lammet av en slik politisk korrekthet at han ikke tør si sannheten. Vi kan bare spekulere i årsakene. Frykt for å miste jobben? Frykt for voldelige angrep fra ekstremistene? Som for å hinte til at det likevel er krigslignende tilstander, fortsetter han:
– Det er ille, men man må ikke misbruke det ordet. Man kan greit gå rundt i Rinkeby på dagtid uten å bli angrepet. Problemet oppstår på kveldstid, hvis man er ambulanse eller politi, eller tilhører fiendtlige gjenger.
– Feies problemene under teppet?
– Definitivt. Det er talende at det bare er NRK som viser dette. Ikke en gang i Iran, hvor jeg kommer fra, kan alle problemer feies under teppet, noe vil alltid komme frem i media, men det finnes ting som nesten aldri nevnes i svenske medier. Norske medier skriver mer om problemene i våre forsteder enn svenske medier gjør selv.
– Vi nordmenn skriver mer om dette enn svenskene selv?
– Ja, noen saker skrives det mer om i norske og danske medier. Et eksempel er hendelsen i Kungsgården i Stockholm, der innvandrergutter angrep unge jenter for noen år tilbake. Det ble mer omtalt på det norske nettstedet Journalisten.no enn i noen svenske medier. Jeg måtte sitte med Google translate og oversette fra norsk for å finne ut hva som egentlig hadde skjedd i Stockholm.
Ved inngangen til en butikk har moralpolitiet satt opp et forbud mot å ta hunder med i butikken. I fryseren ligger halalkjøtt oppskåret, blodige, rå kjøttstykker hakket opp med kjøttøkser og kniver. Vi tar bilde av flere ikke-vestlige varer; ris, oliven, turkish delight. Noen utstillingsdukker er ikledd hijab, øynene deres lyser som radikaliserte selvmordsbombere. Det er da det skjer. En brysk mann kommer mot oss.
– Hvorfor har dere ikke bedt om tillatelse til å ta bilder?
Han strammer ansiktet, ser rett på oss. Øynene harde. Nå bruser det i blodet hans, vi kan se det.
– Man må spørre om lov, vet dere ikke det?
Det er tydelig at butikken er en no go-zone. Den ikke-vestlige mannen vil markere hvem som er sjef her, at vi som hvite er underlegne. Rundt oss i butikken hører vi stemmer, «salam alaikum», noe vi tolker som «drep dem, drep de vantro!» Det er som i en krigssone.
Butikksjefen kommer mot oss, med kulemage som i mafiafilmer. Han krever å se pressekort. Når han får se pressekortet, sier han at vi er velkomne og tilbyr oss gratis drikke, trolig i et forsøk på korrupsjon, eller for å forgifte oss.
Det er da vi ser det, i kjøledisken. Butikken reklamerer åpenlyst for IS. Det er nå vi innser hvor ille det er fatt. NRK meldte at en svensk forstad er «verre enn Kurdistan for 50 år siden», Dagbladet dro parallellen til «Mogadishu», men hvor finner man i dag «uinntagelige festninger», «ville skyteepisoder», en totalitær politisk korrekthet og horder av syrere? Overalt ser vi tegnene. En kiosk tilbyr «soft-IS», en restaurant «IS-kander». Et postkort: «Gratt-IS». Et skilt: «f-IS-k».
Hvorfor griper ikke politiet inn?
Grøssende ser vi skiltet på politistasjonen i sentrum: Pol-IS.
Vi kaster oss i bilen og kjører rett hjem. Vi har bare vært i Sverige i tre timer, men har allerede fått bekreftet våre verste fordommer.