Annonse
00:01 - 22. april 2016

Jussen og mennesket

Annonse

Staten har krenket drapsmannen Anders Behring ­Breiviks menneskerettigheter. Det totale isolasjons­trykket bryter artikkel tre i menneskerettighetene, slo Oslo Tingrett fast.

Dommen er allerede omstridt, og den bør ankes. Den er også en klar påminnelse om at jussen er et fortolkningsfag – i motsetning til hva aktørene selv liker å vektlegge. Ta Breiviks forsvarer, Øystein Storrvik, som ba retten i Skien om å se forbi «det folkelige hylekoret». Han beskrev dommen denne uken som svært «juridisk preget», den fulgte «en streng logikk». Men dette er ikke inntrykket dommen gir, tvert om kjennetegnes den av at subjektive tolkninger trer tydelig frem mellom slutningsrekkene. Særlig markant er dette i partiet der Breiviks helsetilstand drøftes og det går frem at dommer Helen Andenæs Sekulic legger Storrviks beskrivelse av Breivik som «mentalt sårbar» til grunn. Det er ikke godt grunngitt hvorfor dommeren mener det er «fare for at saksøker dekker over plager fremfor å overrapportere», og at han vil «fremstå som frisk og sterk». Hvorfor Sekulic legger til grunn Breiviks egen beskrivelse av det han kaller «isolasjonshodepine» trenger en fyldigere begrunnelse, og her finnes også en uortodoks referanse til psykiater Randi Rosenqvist, som i sitt vitneutsagn sa at Breivik «eventuelt kunne ta en hodepinetablett». Sekulics egen holdning skinner tydelig gjennom i en bemerkning om at «dette ikke er spesielt interessant for retten». Det er umulig å ikke lese inn en posisjonering her – Sekulic mener tydeligvis at Rosenqvist harselerte med Breivik. Men Rosenqvists poeng kan med fordel tolkes rent saklig: hodepine er en utbredt plage, isolasjon eller ikke, og som psykiater, og Breiviks eget vitne, betvilte Rosenqvist at hodepinen kunne skyldes isolasjon.

Dommen er rett og slett ikke overbevisende. Ikke fordi den bryter mot vår allmenne rettsfølelse – den gjør det også – men fordi vi ikke forstår den subjektive plukkingen av fakta som den hviler på. Vi er ikke tjent med en dom som etterlater seg så mange spørsmål. Kritikken mot den vil trolig vokse, også internasjonalt og Norge kan bli et eksempel på at menneskerettighetene er blitt for ekspansive og detaljerte, og på at saker som burde vært løst byråkratisk, får opphøyet status.

De to rettssakene mellom staten og Anders Behring Breivik er begge interessante fordi de har vært preget av en underliggende antagelse om at «folket» skulle være den upålitelige og følelsesstyrte faktoren, mens Justitia har bind foran øynene og er en garantist mot barbariet. I øyeblikket råder det motsatte inntrykket, vi ser at bak en juridisk dom står mennesker – i dette tilfellet ett enkeltmenneske – som resonnerer på ett bestemt vis. Folket på sin side representeres ved de Utøya-overlevende, for eksempel Per Anders Torvik Langerød og Bjørn Ihler, som rykket ut og forsvarte dommen da briter, nederlendere og amerikanere reagerte med vantro i sosiale medier – det fleipes jo i stor stil over drapsmannens treromsleilighet, treningsstudio og dataspill. Så det norske folket er ikke noe hylekor, hvis det kan berolige advokat Storrvik, tilliten og sindigheten er bemerkelsesverdig. De involverte fagdisiplinene, derimot, har fått kjørt seg hardt gjennom disse to rettssakene, på spørsmål som angår forholdet mellom fakta, tolkning, menneskelig skjønn og «uvitenskapelighet».

I forrige runde mot Breivik i 2012 måtte rettspsykiatrien gjennom tidenes selvransakelse. Nå er det kanskje jussens tur til å få kjørt seg.

LL

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse