Annonse
00:01 - 22. april 2016

Arbeiderbevegelsens historie i et nøtteskall.

Annonse

Om Rune Bjerke må gå av som DNB-sjef etter å ha sendt kunder til skatteparadis, er det et paradoks, men også en konsekvens av visse krefter i det norske sosialdemokratiet som i tre generasjoner har virket i slekten Bjerke fra Hof, senere Årvoll og Frogner. Vi mennesker kan skape våre liv gjennom hardt arbeid og gode valg, men vi er også underlagt de omskiftelige ideer som kalles «tidens ånd», som skaper nye scenarier rundt oss og gjør, som her, overgangen fra husmann til Ap-eminense til skatteunndragernes ubevisste hjelper glidende, sømløs og logisk.

NORMANN

Normann Bjerke: Bildet er tatt på husmannsplassen Engerud i Hof med sønnene Magnus og Juul på fanget, sommeren 1930. Takk til Hof historielag og Alf Bjerke for lån av bilde. 
 

Rune Bjerkes bestefar, Normann Julsen, dukker først opp i manntallet ved folketellingen for Høland herred i 1910. Han er oldebarn av Knut Olsen Kragtorp (1774–1841), barnebarn av Kristian Knutsen Vennemo (1803–1882) og sønn av Peter Julius «Jul» Kristiansen (1850–1903), men nå er faren død, og moren Anna Olsdatter fra Sverige driver husmannsplassen Østli alene. I manntallet er hun oppført som «husmannsenke». Eldstesønn Aksel er «haandverkssvend med hus-tømmermand», mens sønn nummer to, Harald, «arbeider ved tømmerfløtning som tømmerhugger». Normann er oppført som «sønn», han er 13 år.

Han blir konfirmert i 1912. To år senere viser slektstreet et barn utenfor ekteskap. Senere flytter han rundt, jobber litt i Oslo, tar seg jobber på gårdene i Høland. Fra gården Bjerke tar han navnet. Som dreng på Markenrud i Eidsfoss møter han tjenestepike Olive Brekken fra Sogn, hun har jobbet som seterjente og flyttet østover. De gifter seg i 1928 og får sønnen Juul.

Fra 1929 er Normann forpakter på Engerud i Hof. Hva vet vi om livet der? To kuer, gris og hest. Normann jobber i skogen, kjører tømmer med slede, Olive passer fjøs og sørger for at de hver dag får hjemmekjernet smør. Sønnene Juul, Magnus og Alf går den 7,5 kilometer lange skoleveien til Eidsfoss, de er kjent for å være flinke.

JUUL

Juul Bjerke: Han fikk tidlig ord på seg for å være flink, og bortskjemt var han ikke. Sosialøkonom Juul Bjerke ville gi barna en politisk oppdragelse. Foto: Sissel Rasmussen  
 

Normann og Olive Bjerke har respekt for utdanning. Sønnene får gå på skole, men må «sørge for å bli noe». Høyere utdanning er i Hof forbeholdt barn fra storgårdene, og når Juul i et selskap i Thorerudgrenda sier han skal ta realskole og gymnas, blir han, slik broren Alf husker det, irettesatt av en voksen: «Det er ikke noe for en fattiggutt som deg.»

Den påstanden gjør Juul til skamme. Mens Normann tar seg jobb som sagbruksarbeider på Haslestad, og bror Magnus starter bensinstasjon i Hof med leveranser fra BP, senere Norsk brenselolje, NOROL og Statoil, går Juul og lillebror Alf inn i studieløp.

1947. Statens lånekasse for utdanning etableres. Juul Bjerke tar eksamen artium og delfinansierer videre studier med deltidsjobb i Statistisk sentralbyrå (SSB). Samtidig stiftes ungdommens selvbyggerlag, USBL, og gjennom dugnadsarbeid får Juul sikret en blokkleilighet på Årvoll. Han finner kjærligheten i kontorsekretær Ruth-Lillian Foss, datter av ingeniør Anders Foss og Ruth Lippert. I 1954 blir han cand. oecon.

Hva vekker Juul Bjerkes engasjement i arbeiderbevegelsen? Lillebror Alf tror det er sosialøkonomien. «Han fikk det gjennom faget og byrået». På Blindern dominerte Frisch-skolen, i regjeringen satt Gerhardsens strateg Erik Brofoss, vi snakker med det om sosialøkonomiens gullalder, der nordmenn var ledende. Tradisjonen i SSB var ifølge historiker Einar Lie «forskningsrettet, pragmatisk, faglig sterk, og idealistisk. Byråets menn så arbeidet som del av et nasjonalt løft i fellesskapets tjeneste, et redskap for bedre planlegging, bedre styring av økonomien. Et arbeid som ga mening.»

I jerntrianglet mellom SSB, Finansdepartementet og Sosialøkonomisk institutt på Blindern får Juul et nettverk. Han blir statssekretær i Finansdepartementet under Ragnar Kristiansen, en proletær partitopp med stjernestatus uten å nå førstesidene. Juul går veien gjennom Aps økonomiske utvalg, rikslønnsnemnda, riksskattestyret, teknisk beregningsutvalg, direksjonen i Norges Bank. Han blir en grå eminense, fra 1983 sjeføkonom i LO.

Hans etterfølger, Stein Reegård, kaller ham «en urtypisk norsk keynesiansk økonom… planøkonomisk… venstreorientert», og omtalte ham i begravelsen i 2014 som «klartenkt, sterkt interessert i fag, fagbevegelsen og politikk», «en viktig rådgiver for Yngve Hågensen [… ] under etableringen av solidaritetsalternativet». «Han hadde stil, men var velsignet fri for sjølhøytidelighet.»

RUNE

Rune Bjerke: 1992. Oslo Aps gullgutt. Ifølge Aftenposten er han «stille og rolig av vesen, kaster seg sjelden frem i rampelyset uten grunn. Men han er den dyktige, den de aller fleste liker, og den mange støtter seg til og henter inspirasjon fra». 31 år gammel blir han finansbyråd.
Foto Lise Åserud/NTB Scanpix

Rune Bjerke kommer til verden i 1960. Ruth-Lillian blir syk under fødselen og er mye borte. Rune og søster Siri vokser fort opp i den 70 kvadratmeter store leiligheten på Årvoll. Ifølge Siri kjenner de ingen med enebolig. «Borgerlig» er et fy-ord, de opplever «sterk aggresjon mot [visse] ord og politikere», og når foreldrene har fest, kastes bøker ut av huset hvis de har feil forfatter (DN, 1999). Juul tar med sønnen på Nei til EF-møte. Rune er 13 når han melder seg inn i Ap.

På ungdomsskolen prøver han seg som «soss», som er en kortform for «sosietet», altså «overklasse, de finere kretser, fornemme personers selskap», og helt unaturlig er vel ikke det for en statssekretærs sønn? Han går i Fusalp-jakke og høyhalset hvit polo-genser fra Ferner Jacobsen. Når kameratgjengen vinner på travbanen, tar de taxi vestover for å spise på Caravelle (DN, 1999).

Snart slukes han av det aktive AUF-miljøet rundt Storgata 30. «Vi halvveis bodde der», husker økonom Knut Røed. «Det var et enestående miljø, mange spennende mennesker». AUF hadde ligget nede etter 1972, nå dukket folk opp på møtene. Sentralt sto Oslo AUF, med kompisene Jens Stoltenberg og Rune Bjerke, Runes kjæreste Libe Rieber-Mohn, hennes venninne Hanne Skartveit, Runes søster Siri, deres venner Øystein Mæland, Frode Forfang, Hanne Harlem, Espen Barth Eide, Turid Birkeland med flere. I 1990 omtaler DN dem som «appene», Ap-ungdommens «absolutte elite». Gjengen dominerer AUF gjennom to lederskifter. Kohorten før er radikalisert av 68-ere, og den påfølgende av Trond Giske-tiden og EU-kamp, men denne gjengen? Rundt dem skyller høyrebølgen.

1986: Rune Bjerke blir personlig sekretær for olje- og energiminister Arne Øien.

1988: Han blir partisekretær i Oslo Ap, en stille, rolig, dyktig, «utreder og faktafremskaffer».

1990: Oslo-valget skal vinnes gjennom appell til «frustrerte Høyre-velgere», sier han til Aftenposten.

1992: Han blir finansbyråd i Rune Gerhardsens byråd, kjent for sitt oppgjør med «snillismen».

Han er 31 år.

Hvilke krefter virker nå rundt unge Bjerke? Ideologiene er døde. Tony Blair den tredje vei. Thorbjørn Jagland er opptatt av ideologi, men partiet rundt ham er av-ideologisert, og uten ideologisk forankring vakler «Det norske hus». Pragmatiker Bjerke legemliggjør disse strømningene. Han tar til orde for privatisering av offentlige sykehus, og utdyper i DN: «Markedsmekanismene kan ofte optimalisere produksjonen og gi et ekstra sykehus for pengene.» «Du må ha en begrunnelse for hvorfor noe skal være offentlig eid.» Han slår fast (1999): «Det er så åpenbart at tiden for fløyer og akser er forbi i politikken. Sterke interesser slåss for forskjellige saker: globalisering, offentlig sektor, miljø, EU. Det er ikke lett å se om disse konfliktene dreier seg om høyre- eller venstrepolitikk.»

Ifølge Morgenbladets politiske analytiker Aslak Bonde kulminerer av-ideologiseringen i Jens Stoltenbergs første regjering (2000–2001). Statoil og Telenor børsnoteres, offentlig styring reformeres, sosialminister Guri Ingebrigtsen er opptatt av at «bestemor får de beste tjenestene, ikke av hvem som yter dem». Ved valget i 2001 imploderer Ap: 24,3 prosent. Partiet gjenreises lenger til venstre. Partiveteraner gjør opprør mot «direktørvennene til Jens», og i neste regjering er de ute. Næringslivet oppdager verdien av politiske nettverk, å kunne sende rett sms til rett mann («KESP») i rett tid. Siri Bjerke får direktørjobb i NHO.

Det gamle skillet mellom Ap-staten og det borgerlige næringslivet gjaldt ikke lenger.

Einar Lie, økonomihistoriker

Når vi spør økonomihistoriker Einar Lie om forskjellen mellom Juul og Rune Bjerke, snakker han om «det modne sosialdemokratiets barn».

– Juul Bjerke var en byråmann. De flinke i den generasjonen avanserte til betrodde stillinger i sentraladministrasjonen, men sjelden til næringslivet. Du kunne finne dem i statsbedrifter, underlagt statslogikk. Så: Hva er endret? En viktig person å snakke om da, er Tormod Hermansen. Han var sosialøkonom og Ap-mann med karriere i Finansdepartementet, men sluttet for å bli sjef i Televerket. Dette ble omdannet til en moderne bedrift, Telenor, og etter Hermansen ble det å gå fra en høy stilling i staten til næringslivet normalisert. Rune Bjerkes karriere er rask og kraftfull, men normmessig er den innen et løp som er vanlig fra slutten av 1980-tallet, sier Lie.

Han påpeker at Ap selv ledet an i dereguleringen som fjernet Norge fra etterkrigstidens sosialdemokratiske regime. Det var Brundtland-generasjonen, altså generasjonen før Bjerke og Stoltenberg, som liberaliserte kredittmarkedet, finanssektoren, telemarkedet, kraftmarkedet, rikskringkastingen.

Lie: – Det viktige da er at Ap selv administrerte denne overgangen. Det gamle skillet mellom Ap-staten og det borgerlige næringslivet gjaldt ikke lenger. Disse holdningene la grunnlag, normativt, for at Ap-politikere kunne gå inn i næringslivets toppstillinger.

I parentes bemerket: Bjerkes løp har likhetstrekk med Hermansens. I hans tid som finansbyråd ble Oslo Energi, et kommunalt selskap med røtter fra Christiania Elektricitetsværk og Oslo lysverker, oppdelt og omorganisert. Fra dette oppsto Hafslund-konsernet, hvor Bjerke i 2000, etter perioder i Aker Sement og Scancem, ble konserndirektør. I 2007 seilte han videre til DNB.

DNB-skandalen

  • Aftenposten har avslørt at DNB har hjulpet kunder å gjemme penger i skatteparadiset Seychellene.
  • DNB-sjef Rune Bjerke har fått massiv kritikk, men sier han ikke visste om virksomheten.
  • Næringsminister Monica Mæland har krevd svar fra DNB om virksomheten, dette ventes om to uker.

Sommeren 2015 snakker Rune Bjerke i Sommer i P2. Han er munter, glad, forteller om det som opptar ham. Han er nå godt plassert i Oscarsgate, i en vakker bygård med hage, og under i sine daglige spaserturer til Bjørvika observerer han byens gang. «Jeg elsker endring, blir gira av endring.» Han snakker om faren. «Han styrte gjennom forventingene. Både søsteren min og jeg begynte med sosialøkonomi, men vi følte oss aldri helt hjemme, og hvis jeg skal se tilbake, så var det vel kanskje det vi manglet…, en god magefølelse, følelsen av at vi hadde tatt våre egne valg og fulgt våre egne instinkter.» Han snakker som en mann som har frigjort seg fra farens skygge. «Jeg måtte bli 36 år for virkelig å klare å gå mine egne veier», «ta det spranget jeg aldri hadde tatt». For Bjerke var dette å studere ved Harvard i USA, et land hvis tro på kontinuerlig fornyelse og dynamisk endring har vært frigjørende for ham. Slik han mener «alle bør fornye seg selv, ja totalt fornye seg selv, minst tre ganger i løpet av karrieren», har han frigjort seg fra farens forventninger og kapitalismekritikkens åk og funnet seg selv i en verden av positive budskap. «Vi må se etter mulighetene, ikke begrensningene». Dragningen vestover, mot livet som soss, er fyllestgjort. Han snakker om folks forhold til arbeid og forbløffes over at mange ikke liker jobbene sine, «hvordan er det mulig at åtte av ti nordmenn er likegyldig til jobben sin?», men synes ute av stand til analysere det. Hva er det egentlig som gjør jobbene utrivelige for dem? Han forstår det ikke. I hans resonnementer finnes ingen maktstrukturer, ingen klassemotsetninger, og det nærmeste han kommer et svar, er at «alt i livet handler om innstilling», «hvorvidt man brenner for det man driver med, bestemmer man selv», og plutselig virker det fullt forståelig at en instruks om å avvikle virksomhet i skatteparadiser kan oppfylles ved å fjerne ordet «sekretesse» på nettet. Han har fornyet seg selv, han er «totalfornyet», han er en ny mann, slik også faren må ha frigjort seg fra husmannsplassens forventninger og blitt sitt nye selv i Finansdepartementet.

Hva ville Juul sagt? Ville han, i tillegg til stoltheten over sønnen, pekt på de grunnleggende motsetningene mellom politikk og marked, med sosialdemokratiet og finansnæringen som ytterpunkter? Hans etterkommer i LO, Stein Reegård, hevdet i begravelsen at Juul «bevarte sin resistens mot nyliberale løsninger. Finansmarkedet måtte fortsatt tåle hans kritiske analyse, noe kanskje også Rune fikk høre». Fantes det da en ideologisk renne mellom far og sønn? Vi skulle spurt ham, Rune Bjerke, vi sendte ham spørsmål om hans karriere er en videreføring av farens, eller i stedet et brudd, et opprør, men det stoppet hos DNBs kommunikasjonssjef Even Westerveld: «Rune får dessverre ikke tid til dette.» Det andre vi ville spørre om var: Kan hans uvitenhet om DNBs virksomhet i skatteparadiser egentlig være et utslag av klassereisen, altså at slike ting er så fjernt for ham at tanken aldri slo inn på hans radar? Om han noen gang finner tid til å svare, skal vi troppe opp med penn og blokk, åpent undrende, mens vi grunner på om Bjerke-familiens klassereise er en oppløftende historie om Norge, eller bare handler om noen helt spesielle krefter som i forrige århundre virket i Det norske Arbeiderparti.

Annonse