Annonse
00:00 - 15. april 2016

Åpen og levende folkekirke?

Annonse

Homofile i Time kommune på Jæren kan fortsatt måtte vente på bryllup i kirken sin. Én prest har allerede sagt opp, og kollegene hans er heller ikke ivrige på homovigsel. Prosten vil også reservere seg, meldte Stavanger Aftenblad, etter mandagens vedtak i Kirkemøtet, om to likestilte liturgier: En for mann og kvinne og en for likekjønnede par.

De få som avla stemme ved kirkevalget i fjor høst, et valg som ellers har vært mer rituelt enn reelt, måtte velge mellom to lister, «Åpen Folkekirke» eller «Levende Folkekirke», der synet på homofiles rett til å gifte seg i kirken var det som skilte fraksjonene. Striden har pågått i flere tiår. De som har hatt betenkeligheter, har stampet mot brodden, fordi utviklingen i retning av en liberal løsning har vært rask og entydig både utenfor og innenfor kirken.

Kirkemøtet landet på en løsning som neppe er det siste ord i saken. Aktivistene i Åpen Folkekirke vil, etter alt å dømme, presse mindretallet videre straks de føler at de har demokratisk mandat til det – som om saken var et rent politisk spørsmål og ikke et lærespørsmål. Utenfra ser det ut som om vanskelighetene snarere skyldes oppfatningen av spørsmålets karakter enn vedtakets innhold. Mange mener at hva som er et ekteskap, kristelig forstått, er et lærespørsmål. Det er vanskelig å se at spørsmålet egner seg for avgjørelser gjennom flertallsbeslutninger, selv om de skulle være tydelige nok (88 for, 27 mot). Man spør seg uvilkårlig: Hva blir det neste? Kan jomfrufødselen og himmelfarten også avvikles gjennom stemmesedler?

I en tid der arbeid for økt forståelse og samarbeid mellom forskjellige kristne kirker vektlegges, virker det noe underlig at den norske kirke kan stille seg utenfor fellesskapet av kirkesamfunn verden over, uten at det er kommet frem i debatten. Et likekjønnet ekteskap i kirkelig regi markedsføres som en seier for fremskrittet. Det er det utvilsomt. Men er det en seier for kirken? Den norske kirken har med dette vedtaket manøvrert seg inn i en særstilling.

Kirkemøtets foreløpige konklusjon er to likestilte liturgier for bryllup. Den som skal utføre handlingen, står fritt til å nekte å gjennomføre den. Men det gjelder selvsagt i praksis bare den ene av liturgiene. Med avviklingen av statskirkeordningen er presten ikke lenger en ubestridt representant for det offentlige. Logikken tilsier både en revurdering av statsstøtten til all verdens eksotiske livssyn, som flere har gått inn for, og et klarere skille mellom ekteskapets juridiske og religiøse side.

Etter kirkemøtets vedtak skal homofile få gifte seg i kirken, men den enkelte prest har reservasjonsrett mot å delta. Likevel skal de nye liturgiene gjelde i hele kirken. De skal utarbeides og godkjennes til bruk allerede neste år. Prosten har plikt til å ordne avtalen med en prest som er villig til å forrette. Som politisk håndverk er dette en løsning som er for komplisert til å fungere i det lange løp.

Det er grunn til å glede seg over at den siste skansen i kampen for homofiles rettigheter er falt. Men et betydelig mindretalls sympati ligger akkurat nå hos prosten på Jæren, som har fått ansvar for å gjennomføre noe han og flertallet av prestene i prostiet faktisk er imot.

MKS

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.