Jeg har begynt å få kløe i øret når jeg hører ordet feminisme. Mitt klare inntrykk var at årets hovedparole til 8. mars-toget var Prøv å suge pikk ti ganger i døgnet et helt år for å se hvor gøy du synes det er, før jeg forsto at temaet for 2016 faktisk var kvinnelige flyktninger. Jeg hadde ikke kommet meg skikkelig etter debatten om Sophie Elises pupp, som hun flashet på Vixen Blog Awards som et opprør mot «det kroppsfokuset kvinner i offentligheten blir utsatt for». Bloggeren fikk solidaritet fra kvinnelige aviskommentatorer: Kvinnesaksforkjempere har jo i alle år blottet puppene i politiske aksjoner. Skal Sophie Elises pupp gis mindre politisk tyngde fordi den er av silikon? Nei, go girl. Det private er jo politisk. Og Sophie Elise sier jo selv at hun er feminist. Da er saken avgjort.
Finanskrise, klimakrise, flyktningkrise. Så dype ubalanser, så store krav til oss. Hva skal vi forvente av feminismen? I Norge har kvinner mye politisk makt. Halvparten av Solberg-regjeringens statsrådsposter – og de mektigste – holdes av kvinner. Lederne for begge regjeringspartier er kvinner. På produksjonsnivået under: De politiske tankesmiene Civita, Manifest og Agenda ledes alle tre av kvinner. Vår nye høyesterettsjustitiarius er kvinne. Sjefene i arbeidslivet, LO og NHO: begge kvinner.
---
8. MARS
Den internasjonale kvinnedagen er tirsdag denne uken. Siste nummer av Agora handler om professor i politisk filosofi, Nancy Fraser. Neste gang Fraser foreleser i Oslo, er 7. og 9. juni.
---
Vi snakker tung kvinnemakt – men feminisme innenfor maktstrukturene alt sammen.
Jeg skal ikke bestride at dette er en kvinnepolitisk seier – men har den verdi utover kjønnsbalansen i seg selv? Styrer den blåblå regjeringen Norge annerledes fordi den har kvinner i hovedrollene? Hvis svaret er nei – hvilket det mest sannsynlig er – har dagens feminisme avgrenset verdi. En systemivrig feminisme som lykkes i å knuse glasstaket, få kvinner inn i styrer og lederstillinger, gjør seg ferdig når kvinner er representert likt med menn på alle områder. Da avblåses kampen prinsipielt. Er dette alt?
Å klatre i gamle maktstrukturer er noe helt annet enn å skape strukturene selv. Så la oss fantasere. Hva om kvinner hadde hatt den politiske makten, la oss si fra år null? Hadde vi hatt like mange kriger og krakk? Ville livet på jorden og i havene vært tynt til sitt ytterste som i dag? Det får vi aldri vite. Bare en urutinert bråkmaker (Sophie Elise?) kunne tørre å hevde at kvinner er menn moralsk overlegne. At kvinner betyr fred på jorden og slikt. Det mangler jo ikke på blodtørstige kvinner i verdenshistorien.
Nå finnes det faktisk robust empirisk bevis for en forbindelse mellom fred og kvinners stilling i et samfunn. Professor Valerie M. Hudson ved universitetet i Texas sitter på en enorm database som gir en tydelig konklusjon: Den beste indikasjonen på et lands «fredelighet» er hverken god økonomi, demokrati, eller religiøs praksis – men at kvinner har en trygg og viktig stilling i samfunnet. Jo større gap mellom kjønnene, jo større risiko for en stats krigsdeltagelse. Årsakssammenhengen kan vi ikke være skråsikre om. Men ettersom historien ikke har sett et matriarkat gå til krig, kan ingen hindre oss i å drømme. Bør ikke feminismen være så ambisiøs at den vil representere et alternativ? Bryte med en samfunnsøkonomi som presser mennesker og natur til bristepunktet? Eller skal vi bare knuse glasstaket og fylle sprekkene med botox?
Supertreneren Kari Jaquesson ser ut til å ha blitt den før så arrige kvinnegruppa Ottars nye ansikt utad. Hun formulerer på sin blogg at politikk «faktisk er en veldig viktig del av en fitness-livsstil». Da gjelder vel gjerne det motsatte også: Fitness er veldig viktig del av en politisk livsstil.
Skal vi bare knuse glasstaket og fylle sprekkene med botox?
Hvordan fikk norske feminister kroppen på hjernen? Mer presist er det nok å kalle det for en mediefeminisme, som drives av følgende forføreriske paradoks: Du protesterer mot skjønnhetspress, ikke ved å tenke mindre på utseendet dit, men ved å kle deg naken i avisen. Rekken av kvinner før Sophie Elise som har flashet kropp for å markere et standpunkt, er etter hvert lang (Sigrid Bonde Tusvik, Helle Vaagland, Sandra Borch, Marianne Aulie er noen av dem). Vi lesere skal liksom instinktivt skjønne – utfra avsenders navn mest – at noen av disse stuntene er kritiske og «smarte», mens andre er dårlig skjult ekshibisjonisme. Men er det så lett å se forskjellen, egentlig? Kritikken blir liksom en anelse for komplisert: Se på meg, jeg kritiserer deg for å stirre på kroppen min, selv om jeg insisterer på å fylle hele synsfeltet ditt. Og til tider må man bare late som om man ser forskjellen mellom protest-fotoene og bildene de er ment å undergrave. Bilder av nakne kropper er gjerne tiltrekkende uansett.
Hvorfor ikke gjøre det enkelt: Vil du stå imot kroppspress, så tenk på noe annet enn kroppen din. Dagens mediefeminisme er mest av alt uttrykk for en individuell tidsånd: Din individuelle karriere er den høyeste himmelen. Derfra krymper perspektivet, via fitnessfeminisme og retten til å lage mislykkede cup cakes til et kroppsfokus som ender i våre egne navler. Det blir ganske smått alt sammen. En feminisme som ikke har ambisjoner om å gripe samtidens store konflikter, kan ikke bli relevant.
Mot denne stadig krympende feminismen spenner amerikanske Nancy Fraser opp et gigantisk lerret. Fraser er for tiden gjesteprofessor ved Universitetet i Oslo, hvor man kan høre henne forelese. Hun er en tungvekter som tilhører den liberale venstresiden i USA. Til daglig er hun professor ved New School i New York, og forholder seg til tenkere som Richard Rorty, Axel Honneth, Jürgen Habermas og John Rawls.
Et lite dykk inn i Frasers verden, og man skjønner hva feminisme virkelig kan være: en grønn, sosial og samfunnsendrende ideologi. Et av Frasers poenger lyder (fritt formulert og forenklet) slik: Vi skjønner ikke bæret av krisene som ryster verden for tiden fordi de sentrale økonomiske modellene, som Marx' kapitalismeanalyse, ikke er i stand til å se verdiene som ligger forut for seg selv. Og hva ligger forut for all økonomisk produksjon? Jo, tre vesentlige grunnbetingelser:
1) Naturen. Kapitalismen behandler naturen som om den skulle være gratis. Den antas å være en uendelig ressurs, og konsekvensene av denne kortslutningen begynner å demre for oss.
2) Sosial reproduksjon. At vi mennesker følger hverandre i tykt og tynt fra vi er spedbarn til vi er gamlinger er grunnlaget for alt lønnsarbeid. Denne verdiskapningen ligger også bak samfunnsøkonomenes modeller.
3) Politisk arbeid som faller utenfor økonomien.
Det er mye som er bra med å kaste klærne, men det har ikke nødvendigvis noe med feminisme å gjøre.
Fraser mener det er feil fokus å knuse glasstaket så lenge vi tenker skjevt fra bunnen av. Krisene som ryster verden, den økonomiske og den økologiske krisen, har felles rot. I bunnen ligger en omsorgskrise.
Kvinner har allerede eierskap til disse grunnleggende verdibetingelsene som produksjonen forsyner seg av. Det er langt på vei her, i blindsonene, kvinner har produsert og skapt. For eksempel er kvinner svært klar over at omsorg ikke er en naturressurs som bare «ligger der» til evig utnyttelse. Det er en kjent sak at feminister – i Norge og Vesten ikke vil dvele for mye ved kvinners sterke tradisjoner innenfor slik verdiskapning. Det er forståelig: Hvis kvinnen alene skal føle eierskap til omsorg for natur og mennesker, blir vi fort, «fra naturens side» evig lenket til slaveri. Men kanskje står vi oppe i en verdikamp nå, der feminismen virkelig må leve opp til sitt potensial. Ikke fordi vi er kvinner, men fordi det er politisk prekært å gjøre det. Senkapitalismen stresser og presser både mennesker og natur til bristepunktet. Vi trenger en grønn og sosial omsorgsrevolusjon. Feminismen har et unikt erfaringsgrunnlag for å starte opp, men selvsagt må menn være med når grønnere og fredeligere systemer må utformes.
Det er mye som er bra med å kaste klærne, men det har ikke nødvendigvis noe med feminisme å gjøre. Definisjonen på feminist i dag er romslig nok: Det holder i massevis å mene at menn og kvinner er like mye verd. Selv om dette er noe av det mest mainstream man kan mene i Norge, insisterer damer ofte på at det er kontroversielt. Slik starter meningstapet. Hvis ikke feminismen skal gå i frø, må den reise en stor forvandlende kritikk av samfunnet. Det utopiske innslaget her er selvsagt merkbart, men på den andre siden: Dette gjelder alle ideologier med ambisjoner utover individnivå. Og ingen sosial bevegelse kan samle flere mennesker enn feminismen. Kvinnesak behandles merkelig nok som minoritetsspørsmål, men er det ikke.
Feminismen kan bli ideologien som endrer verden. Så gratulerer med dagen.