Aktuelt

Forelesninger som har satt spor

Sammen med dere lesere leter vi etter ti fantastiske formidlere. Her er et knippe forelesninger som har satt spor i Morgenbladets stab.

---

TIPS OSS OM DIN FAVORITT

---

Dygd uten y

Storsalen på Chateau Neuf var fylt til trengsel, for første og eneste gang det semesteret, med forventningsfulle ex.phil.-studenter rett fra ­videregående. Inn på scenen trådte Panos Dimas, uten mikrofon, slik det høver seg i et gresk amfiteater. Temaet er Sokrates. Dimas' første ord, med drønnende røst, men med mangelfullt skille mellom norsk y- og o-lyd: «Dere må huske ett ord, ett begrep, fra denne forelesningen. Det er: 'dygd'». Ingenting er bedre enn lyden av den paniske hviskingen mellom de nyklekkede studentene, som nå følte at de hadde snublet i det aller første, men altså meget viktige, hinderet i studiene. «Hva var det han sa?» Men Dimas' energiske og pedagogiske forelesning fikk dem raskt på bena igjen – selv uten y.

Sigve Indregard, journalist og nettansvarlig

Åpnet lyrikken

Når Kjell Heggelund langsomt løftet den ene hånden og grep seg om hodet, som om et dikt eller en analyse rent fysisk kunne trekkes opp og frem fra hukommelsen, da hadde han også hele auditoriet i sin hule hånd. Tidlig på nittitallet foreleste Heggelund i poesi for grunnfagsstudenter i litteraturvitenskap på Blindern, og de forelesningene var som komplette forestillinger. Han trengte ikke heve stemmen, han kunne gi inntrykk av å stå der helt i sin egen, eller snarere­ helt i diktets, verden og samtidig få med seg alle på det han ville formidle. Få som var der vil ha glemt hans fremføring av for eksempel Olaf Bulls «Metope», selv om det nå er 25 år siden.

Tone Velldal, redigerer

Å vanne et buekorps

Det var vår i luften i Bergen. Bernt Hagtvet var godt i gang med ettermiddagsforelesningen på sammenlignende politikk grunnfag ved Universitetet i Bergen. Hagtvet var alltid hørverdig og samlet full sal i den øverste etasjen på Sydneshaugen. Det var såpass varmt at vinduene sto åpne, og da hørtes buekorpset godt, der det hadde tatt oppstilling på plassen rett under vinduet. Irritasjonen hos Hagtvet var merkbar, og stoppet forelesningen. Han tømte en søppelbøtte, fylte den med vann og slengte det ut vinduet. Det ble litt utakt i trommeslagene, men for en bergenser var dette bare en liten skvett og trommingen fortsatte.

Børre Haugli, desksjef

Si det med svampen

En gang vi kom inn til time på masterkurset i utviklingsøkonomi, sto det igjen et ord fra forrige forelesning på tavlen. «Kreativitet». Kalle Moene gikk resolutt ned og visket det ut: «Det der er et ord som bare brukes av folk som mangler det selv.» Og så gikk han over til å improvisere økonomiske modeller, rett foran øyene våre, så alt det mystiske forsvant, mens han snakket seg varm om verden rundt ligningen. Vellykkede jordreformer, moralske byråkrater, og se, der var timen over, tavla full, pensum bare to tredeler gjennomgått, forelesningsnotatene like kaotiske som tavla, men samme det, vi hadde skjønt noe, ikke bare lært.

Maria Berg Reinertsen, økonomijournalist

Kakeoppskrift

125 gram smør, 80 gram sukker, ett egg, 2 spiseskjeer vann, halvannen spiseskje bakepulver, 225 gram hvetemel. Hva snakker jeg om nå? Jo, fyrstekake! Slik åpnet Torbjørn Knutsen sitt foredrag om Machiavellis Fyrsten på grunnfag statsvitenskap i Trondheim på 1990-tallet. Ikke husker jeg noe fra boka, ikke har jeg bakt kaka. Men forelesningen husker jeg.

Ivar A. Iversen, redaksjonssjef

Onkel Skrue og inflasjon

Skrues pengebinge hadde eksplodert, og alle i Ande­by ble styrtrike og sluttet å jobbe. Den eneste­ som arbeidet, var Skrue. Han dyrket poteter som han etter hvert kunne selge svært dyrt. Etter kort tid hadde han fått alle pengene tilbake. Jeg glemmer aldri Victor Normans makroøkonomi-forelesning på NHH, der han brukte et eksempel fra Donald Duck for å forklare inflasjon.

Kristin Willoch Haugen, økonomi- og markedssjef

Føler det på kroppen

Jeg tok en gang en krasjlanding av et seminar. Veien ble til mens vi gikk, og pensum var helt vilt. Det var som om vi skulle lære oss alt som var å kunne om alle tenkelige former for dokumentarfilm mens vi også laget en selv. Ja, og så nevnte jeg kanskje ikke at faget var på etnisitets- og rase-instituttet. Det var sinne i faget, det handlet om (feil)representasjon av det amerikanerne kaller «raseminoriteter». Det var et umulig fag. Og det sto noe på spill. Professoren, Francés Negrón-Muntaner ved Columbia-universitetet i New York, hadde åpenbart følt problematikken på kroppen, og det var sikkert derfor hun gapte altfor høyt: Alt hun hadde å si, var altfor viktig til at praktiske ting som vårt behov for nattesøvn kunne få plass. Studentene hadde også nesten uten unntak følt det på kroppen, på alle slags måter. Unntaket var, såvidt jeg kunne se, meg – men det er på siden. Jeg har aldri lært så mye på ett semester.

Emil Flatø, kulturjournalist

---

Nominasjonene per 15. mars

---

Mer fra Aktuelt