---
Ukens doktor
Birthe Eriksen disputerte ved Universitetet i Bergen 19. februar med avhandlingen «Arbeidstakers rett til å varsle om kritikkverdige forhold, jfr. arbeidsmiljøloven § 2-4(1). Med særlig vekt på varsling i aksjeselskap.»
---
– Hvorfor forske på varslere?
– Jeg jobbet som advokat, og fikk etter hvert noen saker der ansatte hadde endt opp utenfor arbeidsplassen, for eksempel som langvarig sykemeldte, fordi de var utsatt for represalier etter å ha sagt ifra om kritikkverdige forhold. Det vekket min interesse for feltet. Før 2007 hadde vi ikke direkte lovregulering av varsling, og vi manglet begreper å henge disse sakene på.
– Hvordan ble sakene påvirket av den mangelen?
– Konsekvensen var at konflikter etter varsling ofte ble behandlet som noe annet enn varslingssaker i systemet. Som ordinære oppsigelsessaker eller mobbe- og trakasseringssaker hvor fokuset ikke var på det disse arbeidstakerne hadde gjort i forkant – nemlig å si fra om noe kritikkverdig.
– Blir ikke norske varslere behandlet godt nok?
– Vi får jo anta at hovedregelen er at det går bra, at ansatte som varsler har en arbeidsgiver som sier «takk» og «det skal vi se på». Arbeidslivet hadde ikke fungert ellers. Men vi ser dessverre også mange saker hvor det ikke går bra – mediene er fulle av dem for tiden. Den katolske kirke-saken, alt det som skjer i Hordaland politidistrikt. I både Yara- og Telenor-saken har det kommet frem at det har vært varslere som ikke ser ut til å være i systemet lenger, de er ute. Og varslene deres har åpenbart ikke blitt tatt på alvor.
– Her kommer din forskning inn?
– Jeg har sett på selve retten til å varsle, særlig i privat sektor, selv om det er relevant for både offentlig og privat sektor. Jeg mener det er viktig at alle i rettssystemet – jurister, arbeidsgivere, og også politikere og journalister – forstår selve varslingsfenomenet, hvor komplekst det er. Varsling kan være en komplisert prosess som utvikler seg over tid og over flere nivåer i en organisasjon. Hvorvidt det blir konflikt, avhenger av hvordan man opptrer overfor hverandre.
– Det er ikke bare slik at noen ser noe og så sier noe?
– Det vi vet er at varslere veldig ofte blir møtt med fordommer, om at de løper til media ved første anledning. Men en arbeidstaker vil som regel forsøke å nå frem internt flere ganger før han føler seg tvunget videre. Robin Schaefer i Monika-saken forsøkte å si ifra internt, uten å nå frem. Det er når en arbeidsgiver ignorerer, avviser og kanskje også sanksjonerer en varsler at du får konflikteskalering. Jeg ser også på systemet rundt, og mener vi trenger en egen varslingskanal direkte til Økokrim, med et eget beskyttelsesprogram for dem som varsler.
– Hvorfor trenger vi det?
– Vi vet i dag at det er få som varsler om økonomisk kriminalitet. Samtidig ser vi at de store sakene som har blitt avslørt, har blitt det på grunn av varslere. Det er ikke irrelevant hva en varsler varsler om. Jo høyere opp i en organisasjon forholdet det varsles om, er forankret, jo farligere er det. Man må ikke undervurdere beskyttelsesbehovet. Loven forutsetter at man skal kunne varsle trygt til offentlige myndigheter. Men de har ikke kompetansen, systemet eller ressursene som kreves for være varslingsmottakere på det nivået, til å gjøre det loven har lagt til grunn at de skal.
– Det høres alvorlig ut?
– Ja. Fafo og et advokatfirma evaluerte varslervernet i 2014, og konkluderte med at det meste var i sin skjønneste orden, men de hadde et for snevert mandat. Det skjer blant annet veldig mye internasjonalt gjennom organisasjoner som OECD, Europarådet og EU som vi nok i større grad må se hen til, fordi dette har betydning for vår egen nasjonale rettsutvikling.