Annonse
00:00 - 19. februar 2016

Den standhaftige gravitasjonsbølge

Den brukte 1,3 milliarder år på å nå oss. Hadde den kommet en uke tidligere, hadde vi ikke fått den med oss.

Kosmisk gjennombrudd: Teknikere kontrollerer utstyret ved Laser Interferometer Gravitational-Wave Observatory. Gravitasjonsbølgemikroskobet har gitt vitenskapen en ny metode for å studere universet. Foto: Reuters/NTB Scanpix
Annonse

For 1,3 milliarder år siden, i en galakse langt, langt borte, skjedde noe voldsomt. Ja, så voldsomt var det, at vårt fattige menneskespråk mangler passende ord. Gjennom en tåke av stjerner, gass og mørk materie, fikk to monstre ferten av hverandre. To gigantiske sorte hull, universets altetende tyrannosaurer med kjever så sterke at selv ikke lys kan unnslippe, lot seg lokke av hverandres tyngdekraft. Sakte begynte de på en snirklende, naturlovsdrevet ballett mot hverandre. Innover og innover danset de, mot en siste strid og sin egen uunngåelige død.

Eksplosjonen som fulgte da de to monstrene møttes, burde vært hyllet i legender. Den burde hatt en heltesaga, en Odyssé, minst to religiøse skrifter. Masse tilsvarende flere ganger tyngden til vår sol ble gjort om til ren energi. (Til sammenligning gjorde Hiroshima-bomben bare om en kvart sukkerbit.) I et kort øyeblikk strålte mer energi ut fra monstrenes dødskamp, enn alt synlig lys i hele universet. Ja, så kraftig var kataklysmen, at den til og med ristet selve verdensrommet. Tenk deg en sjokkbølge som er slik at den ikke dytter deg overende, men heller presser sammen både deg og rommet rundt deg – som om du var et bilde på en tv-skjerm som ble presset sammen fra sidene. Alt dette gjorde eksplosjonen – før den sakte falmet hen.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse