12:23 - 20. januar 2016

Köln og en akutt innføring i interseksjonell feminisme

Ikke alle feminismer fungerer like godt i debatten etter Köln, skriver Emil Flatø.

Dagen derpå: Politifolk står igjen utenfor jernbanestasjonen etter en demonstrasjon arrangert av Pegida og «Hooligans mot salafister» i Köln, 9. januar. Foto: Sascha Schuermann / Stringer / Getty Images.

Hva er overgrepene i Köln utrykk for? Er det kjønn eller er det kultur eller etnisk bakgrunn? Rase? Er det seksuell frustrasjon blant overgriperne eller dypt befestede kvinnefiendtlige ideer i kulturen de kommer fra? Er dette mer enn noe et uttrykk for en universelt kvinnehat, og som det dermed er rasistisk å stemple som kulturbetont? Er det nøden, uvissheten, fremmedgjøringen og maktesløsheten til unge menn på flukt som kom til uttrykk på en uakseptabel måte?

 

Når jeg har fulgt debattene rundt forklaringsmodellene i Köln, er det en underliggende forutsetning som har forundret meg: hvem sier at det er et motsetningsforhold mellom forklaringsmodellene som settes frem? Hvilke menneskelige handlinger gjør jeg selv på bakgrunn av én side ved identiteten min – at jeg er cismann, for eksempel (altså: at mitt kroppslige og sosiale kjønn samstemmer)?

«Kvinner verden over, foren eder!» ble med ett en vanskeligere parole.

Det finnes en stolt tradisjon blant de mange feminismene for å ta mangfoldigheten i identiteter på alvor. Den begynner med bøker som Black Panthers-legenden Angela Davis’ Women, Race, and Class (1983), hvor hun argumenterer for at kvinnebevegelsen frem til da konsekvent hadde blitt (mis-)farget av sine hvite og borgerlige ledere. «Kvinner verden over, foren eder!» ble med ett en vanskeligere parole. Forskjellene mellom ulike kvinners problemer og virkelighetsoppfatninger kunne ikke lenger glatt skyves under teppet.

For meg er dette startskuddet på den feminismen som har vind i seilene i dag.

 

Nå til dags kalles arven etter Davis’ kritikk interseksjonell feminisme. Den oppfordrer til en kamp mot urettferdige sosiale hierarkier av alle tenkelige typer, sammen med kampen mot kvinneundertrykkelse. Hudfarge, sosial, geografisk og kulturell opprinnelse; seksualitet, kropp, funksjonsevne, kjønnsidentitet, klasse, arbeidsforhold, reell og opplevd inkludering – herregud – lynne, personlighet, utseende – alle disse har til felles at de er måter storsamfunnet gjør forskjell på folk, på ulike måter. Effekten er et lappeteppe av hierarkier. Noen av dem går dypere enn andre – kvinneundertrykkelse har vært utbredt i årtusener. Den konkrete formen på klasseskiller endrer seg mer direkte med endrede arbeidsforhold og teknologi, dette gjør det muligens lettere å forlate en klasseidentitet enn et kjønn. Og disse hierarkiene er ikke nødvendigvis entydige, de kan gi ulike maktforhold i ulike situasjoner.

For øvrig snakker vi om kategorier som ikke er hugget i stein: kultur, for å ta ett eksempel, er en dynamisk størrelse, noe levende mennesker finner sitt eget forhold til. Thomas Hylland Eriksen skrev godt om dette i Morgenbladet 15. januar.

 

Dette er mye å forholde seg til. Men jeg lover det er praktisk. Bare se:

Hva kan bidra til å forklare møtet mellom overgripere og uforvarende kvinner i Köln? Skjæringspunkter, interseksjoner, av disse hierarkiene. Basert på det lille som er kjent: Utenfor sentralstasjonen i Köln på nyttårsnatten, hadde mennene i flokk overtaket, fordi de var villige og i stand til å bruke seksualisert vold. Tyske myndigheter har satt i gang forundersøkelser av 21 mistenkte. Alle er nord-afrikanerne, mange av dem er asylsøkere. Maktbruken er uakseptabel. Den følger et vant mønster av seksualisert vold mot kvinner, begått av menn, som historien gir eksempler på fra mange kulturer. Men kanskje også hjulpet på vei av den umenneskeliggjøringen som kan følge av stor kulturell avstand. Kanskje manglet mennene også en norm – kulturell, eller enda mer konkret: i gjengen, i gruppen - som kunne fungere som buffer imot overgrepene. Eller at opplevelsene noen av dem har flyktet fra, eller vært gjennom på en farlig flukt, har virket forrående på noen av dem. Det er en mulighet som har vært luftet sjeldnere i debatten enn kulturforklaringene.

 

Den som er varsom med å konkludere, har lov til å spekulere.

Kanskje manglet mennene også en norm – kulturell, eller enda mer konkret: i gjengen, i gruppen - som kunne fungere som buffer imot overgrepene.

Dermed tør jeg også spekulere på at dette er en av få situasjoner disse overgriperne ville vært mektigere enn kvinnene de forgrep seg på. 

La oss si, før disse hendelsene, at en av de nå mistenkte mennene møtte en av de nå rammede kvinnene hos tyske UDI – han asylsøker, hun saksbehandler. Da hadde maktforholdet vært et annet. La oss si de konkurrerte om samme jobb. Det er ikke tilfeldig hvilken form for maktbruk mennene tydde til, det måtte nødvendigvis være en form for makt som var tilgjengelig for dem: seksualisert vold.

Det er overhodet ikke målet å bruke måtene de mistenkte overgrepsmennene står svakt på til å forsvare deres handlinger. Seksualisert vold er en forbrytelse uten unnskyldninger. Men i kjølvannet av Köln har det vært gjort forsøk på å generalisere ut fra seksuelle voldshandlinger utført en natt av en gruppe menn, fortrinnsvis fra Nord-Afrika. Og lage en retorisk brekkstang for å fallitterklære hele Tysklands forsøk på å ta sin del av ansvaret for den største gruppen av mennesker på flukt verden har sett siden andre verdenskrig. En god interseksjonell analyse kan bringe debatten ned på bakken, og gi oss en mer presist utgangspunkt for politisk debatt.

 

Der nord-europeiske voldsmenn ses på som enkeltpersoner, gjøres overgrepsmennene i Köln til representanter for en hel kultur.

Men det er også en måte å redde feminister ut av den retoriske fellen som ber dem velge mellom kjønn og kultur som den altoverskyggende forklaringen. «Det er ikke etnisitet som er fellesnevneren i overgrepskulturer globalt, men kjønn», skrev professoren Wenche Mühleisen i Klassekampen på mandag. Både hun og forskeren Mona Abdel-Fatil har sammenlignet volden i Köln med vold mot kvinner fra irske arbeidsledige menn, og tyske menn på Oktoberfest. Begge har et godt poeng: der nord-europeiske voldsmenn ses på som enkeltpersoner, gjøres overgrepsmennene i Köln til representanter for en hel kultur. Den forskjellen har mye mulig å gjøre med et fremmedfryktende hierarki av kulturer i Vesten. Samtidig er ikke handlingene de samme, like lite som handlingene til irske arbeiderklassemenn og tyske oktoberfestgjester er de samme. Hvorfor abstrahere bort det poenget, når så mange har bitt seg fast i at overgrepsmennene i Köln i stor grad delte opprinnelsesregion og flyktningerfaringer? Selv hvis svaret er «ingenting», eller «veldig lite», krever det sin konkrete forklaring. Og det trenger ikke å skygge for at dette er kjønnede forbrytelser.

Vi bør lete i den fulle kompleksiteten i det som skjedde i Köln. Det øker muligheten for å dra reelle lærdommer av situasjonen, og å unngå å antenne stemningen mer enn realitetene legger opp til. Kanskje kan vi finne et tverrsnitt, mer effektive måter å håndtere overgrepene på nyttårsaften – både konkret, og i en større debatt. Den løsningen er hverken sivilisasjonskamp eller stengte grenser. Det mest effektive i Köln, ville fortsatt vært om politiet tok meldingene de mottok på nyttårsaften med stort nok alvor: å bryte opp en mobb på offentlig plass er blant de enklere oppgavene ordensmakten skal ta hånd om.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse