Aktuelt

Etterpåklokskap

I sin nye bok beskriver Vebjørn Selbekk hvordan han sto lenge foran vinduet og filosoferte på kontoret sitt før han trykket Muhammed-karikaturene i 2005. Han forestiller seg hva det vil innebære å ikke trykke dem. Det ville være å «si hjertelig velkommen til terrorister og ekstremister» i redaksjonslokalet og la dem bestemme «hva vi skal trykke og ikke trykke i en fri avis i et fritt land». I det han går ut av kontordøren til Magazinet, har han tatt avgjørelsen. Selbekk lar seg selvsagt ikke kneble og kue.

Livet leves forlengs, men forstås baklengs. Da Selbekk lot alle disse tankene fare gjennom hodet, hadde attentatet mot William Nygaard skjedd tolv år tidligere. Men den store terrorbølgen kom først etterpå, til København, Lars Vilks og Kurt Westergaard og til Charlie Hebdo. En slik heroisk etterrasjonalisering driver vi alle med, vi leser en skjebnesvanger intensjon, som der og da ikke fantes, inn i fortidige hendelser. I dag, når vi kjenner trusselen fra islamistisk terror på kroppene våre, kan dialog-sporet fra karikaturstridens begynnelse, med Jonas Gahr Støre som fremste symbolfigur, virke som ren feighet. Støre og Utenriksdepartementet beklaget karikaturtegningene i et brev i 2006. De gjorde dette overfor «muslimske miljøer» – og trolig strakk beklagelsen seg for langt – men det var ikke noe knefall for (kommende) terrorister. I sin bok raser Selbekk mot dette feige «skammens brev», og skriver om «Jonas’ svik». I dag har terroren gitt Selbekk «rett», men vi bør huske at selv om opinionsklimaet skifter, hadde «den tapende part» først og fremst en annen strategi. Støre tenkte klokt på datidens premisser. Klokskap og etterpåklokskap er to forskjellige ting.

Selbekks retorikk svinger seg opp til pompøse høyder; vi må være ytringsfrihetshelter som retter ryggen, aldri bli kuet og «tvunget i kne». Og ja, når terror skjer, blir vi alle Charlie, vi kan ikke annet. Men mellom slagene må det være mulig å ikke velge dette som sin hovedstrategi – å nistirre på ytringsfriheten uten forankring i praktisk virkelighet. Dialog som strategi er fortsatt fruktbart for å få til faktiske resultater, ikke minst når man vil drive religionskritikk. Kritikk uten øyekontakt er ikke noe annet enn ordkrig, og når kritikk virker, baserer den seg på dialog. Dette er det motsatte av naivitet.

Selbekks bok heter Fryktens makt. Frihet eller taushet i terrorens tid. Selv har han levd med trusler og politieskorte. Det er forståelig at hans språk om ytringsfrihet er preget av liv og død. Men vi må ikke som samfunn tro at vi, når vi snakker om religion, må velge mellom frihet eller taushet. Vi har mange flere ting å si til hverandre enn det.

LL

Mer fra Aktuelt