Annonse
13:30 - 04. desember 2015

Hva vi snakker om når vi snakker om kvalitetssikring

Hvem ga egentlig det grønne lyset til å bygge bibliotek på en tomt ekspertene mente var egnet bare til park?

Fremtidens bibliotek: Nidarosdomen ville aldri ha blitt bygget under det kvalitetskontrollregimet som store offentlige investeringer nå er underlagt. Både Operaen og Nye Deichmanske bibliotek ble imidlertid besluttet lagt til Norges vanskeligste tomt før ideen var utsatt for såkalt konseptvalgutregning.
Annonse
Oljeprisene faller! Slik åpnet Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) sin tale onsdag, da han skulle informere pressen om nye Deichmanske bibliotek. Som kjent sprakk budsjettet med 380 millioner, og byrådet hadde i første omgang ikke tatt med denne utgiften i sitt budsjett for 2016. I stedet hadde de bedt om to nye uker, for å undersøke alle muligheter for hvordan Oslos biblioteksituasjon kunne løses på forsvarlig vis.

– Det er til syvende og sist bykassen som skal dekke alle utgifter, sa Johansen fra talerstolen, før han gikk gjennom de årlige driftskostnadene, som på Nye Deichman og Nye Munch-museet til sammen vil gå fra 161 til rundt 500 millioner kroner. I tillegg kom altså sprekken på 388 millioner, som i hovedsak skyldes en lekkasje i byggegropen.

– Vi må se tilbake for å finne ut hvordan Oslo kunne havne i denne situasjonen, sa Raymond.

Tiltak mot sprekk

  • Kvalitetssikrings-ordningen (KS) skal hindre budsjettsprekk og forsinkelser i store prosjekter. 
  • Staten innførte ekstern kvalitetssikring i år 2000 og ekstern evaluering av løsningen, konseptet i 2004
  • Oslo innførte en tilsvarende ordning i 2011, tre år etter at «konseptet» for nytt bibliotek var valgt.
  • Ordningen har vært en gullgruve for en del konsulentselskaper og krever samme kompetanse også i forvaltningen. 

Faglige råd. Nettopp dette har mediene gjort de siste to ukene, mens byrådet har grublet. Blant annet er det kommet frem at geotekniske undersøkelser lenge før byggestart hadde konkludert med at det eneste man kunne bruke tomta til, var å lage park.

– Det ligger 10-11 meter med grov steinfylling der, som kommunen tippet i sjøen på 1950-tallet. Det var ingen som kunne si på forhånd hvordan resultatet ville bli, men vi gravde oss ned, og alle hadde håpet på det beste, sier entreprenør Carl-Ove Seierstad, som hadde ansvaret for byggegropa.

Dessverre for Oslo kommune viste det seg altså at grunnforholdene var håpløse, og lekkasjen var et faktum. Hva sier Hallstein Bjercke (V), byråd for kultur og næring i den forrige, borgerlige byregjeringen? Nøyaktig det samme som Seierstad, viser det seg, men i politikersjargong:

 – I alle store prosjekter tar man en viss risiko.

Visste du at geotekniske undersøkelser viste at park var det eneste tomta kunne brukes til?

– Den infoen kjenner jeg ikke til. Men geotekniske undersøkelser var en del av de to kvalitetssikringene som ble gjennomført, sier Bjercke.

Kvalitetssikring: Ordet var på alles lepper. På Raymond Johansens lepper, på kulturbyråd Rina Mariann Hansens lepper, og som her, fra byråd Geir Lippestads lepper, på spørsmål om de nå skal utsette Munchmuseet for samme gjennomgang som Deichmanske har fått de siste to ukene:

– Det er ikke bestemt, men det alle rapportene sier, er at når det gjelder Deicmanske har det ikke vært god nok styring. Så vi gjør ingenting uten bedre kvalitetssikring.

En vegg kan du denge løs på for å sjekke kvaliteten, og Vi Menn skriver støtt om Mercedes som tester bilmodeller på bortgjemte baner nord i Sverige. Men hvordan sjekke kvaliteten på en plan, et prosjekt, altså det som ennå er et luftslott? Dette lurte Norge på etter 1990-årenes overskridelser når det gjaldt hovedflyplassen på Gardermoen, Rikshospitalet, og flytogtunnelen Romeriksporten.

Svaret kom fra Finansdepartementet, fra avdelingsdirektør Peder Berg, som igjen fant svaret i Trondheim, hos professor Knut Samset: Vi innfører KS-ordning. Kvalitetssikring. Etter mønster fra oljenæringens kvalitetsstyring av prosjekter.

Det hagler rapporter. Derfor har vi siden år 2000 fått disse nyhetene om «en konsulentrapport» – altså en kvalitetssikring, kalt KS1 – som fastslår at selve konseptet ikke svarer til formålet og må endres. Deretter en annen konsulentrapport, kalt KS2, som sier at her må det kuttes. Oslo kommune kom etter og innførte systemet for fire år siden. Det var prislappen på den nye hoppbakken i Holmenkollen, og på det aldri gjennomførte sporveisbillettsystemet Flexus, som da hadde gjort behovet for bedre kontroll åpenbart.

Dermed ble det sånn at første fase av Nye Deichmanske biblioteks historie utspant seg før kvalitetssikringsregimet ble innført. Plasseringen i Bjørvika ble nemlig vedtatt i 2008, og arkitektkonkurransen ble vunnet i august 2009. Akkurat samtidig, men altså uten betydning for de avgjørende beslutninger om biblioteket, ble prosjekt «Gode investeringsprosesser i Oslo kommune» satt i gang av finansbyråden. To år senere var man i gang med å sikre kvaliteten i alt fra «konseptvalg» til realismen i budsjettene, etter malen fra staten.

Siden har det haglet med konsulentrapporter også om Deichmanske og advarslene er blitt stadig tydeligere: «Utviklingen i prosjektet viser at ÅF Advansia har prestert svakere enn forventet. Holte Consulting observerer at sentrale medarbeidere fra forprosjektfasen ikke lenger er synlige. Det har ikke vært kontinuitet i prosjektledelse.» Sånne ting, i fleng.

Faglige råd. I tilfelle Deichman ble både KS1 og KS2 foretatt av det eksterne konsulentselskapet Holte. Eks-byråd Hallstein Bjercke forklarer:

– I KS1 var grunnforholdene påpekt som et risikomoment. Etter KS2 ble dette kvittert ut. De faglige tilrådningene vi fikk, tilsa at det var forsvarlig å sette i gang prosjektet. Vi fikk ikke faglige råd om å avvente, sier Hallstein Bjercke.  

Hvem kom de faglige rådene fra?

– De eksterne kvalitetssikrerne.

Leste du rapportene selv?

– Disse ble aldri sendt opp til byråden, dette er byggherres og prosjektleders ansvar, sier Bjercke.

Da grønt lys for Deichman i Bjørvika ble gitt, het byggherren Kulturbyggene i Bjørvika (KIB), som er en kommunal etat. Prosjektleder var ÅF Advansia, et privat, rådgivende ingeniør- og konsulentfirma, som skulle leie inn underentreprenører til byggingen. Advansia er også engasjert som prosjektleder for Munchmuseet – åpenbart to gigantkontrakter for selskapet.

Til sammen utgjorde disse to «utførerorganisasjonen» i Deichman-prosjektet. Men hvem ga egentlig de faglige rådene til Bjercke, og i praksis også det grønne lyset til Deichman? Var det kommunale KIB, eller private Advansia? Hvordan var rollefordelingen mellom disse to, da KS1 og KS2 ble mottatt, og innholdet i disse rapportene skulle videreformidles til byrådet?

Svaret fra Haakon Berg Jensen, kommunikasjonssjef i KIB, er at «overordnet bestiller, KON, bestilte i 2012 og fulgte opp ekstern kvalitetssikring KS2». Altså verken byggherren KIB eller prosjektleder Advansia – men Bjerckes egen byrådsavdeling for kultur og næring (KON). Han sier også at samtlige involverte fikk en felles presentasjon av KS2, både byggherre, prosjektleder og Bjerckes byrådsavdeling. Ut av dette kom de faglige rådene til Bjercke.

Ute av kontroll: Da grønt lys for Deichman ble gitt, ledet Hallstein Bjercke byrådsavdelingen som var ansvarlig for både selve det fysiske bygget, og innholdet. Både ingeniørarbeidet, og det bibliotekfaglige. Det vil det bli slutt på.

– Du kan tenke deg at du skal bygge et hus, og så er kunden og den som skal bygge samme person. Det er det som har gjort at det har kommet ut av kontroll, sier Geir Lippestad, byråd for næring og eierskap. 

Han er nå ansvarlig for bygget, kollega Rina Mariann Hansen for innholdet. Byrådsleder Raymond Johansen har hatt regien på den nye delingen.

Hvem var det egentlig som ga grønt lys, til tross for advarslene om lekkasjer? Teoretisk var det byrådet, men de baserte seg på «faglige råd». Men hvem ga disse faglige rådene?

– Det er et veldig viktig spørsmål, som vi ikke har gått i detalj på nå. Det viser at de som har ønsket seg ting, har kunnet gjort dette fritt, uten at noen har kunnet si: Nei, dette får du ikke lov til, sier Johansen. Kommunerevisjonen er i gang med en gjennomgang, legger han til.

En smak av pisken. Byråkrater kritiseres for å snakke ubegripelig. Konsulentene, altså de som står bak «rapportene» som refereres i nyhetene, bør også smake pisken. De er stort sett ingeniører og økonomer med prosjektstyring som spesiale og om de er aldri så durkdrevne i Excel, så fører de seg som nyfødte kalver i Word. 

Dette er vårt inntrykk etter å ha lest flere konsulentrapporter om Deichmanske og Munch-museet. Forstår de hverandre, byråkratene, prosjektlederne og kvalitetssikrerne? Og hva med politikerne? 

Vi er heldigvis ikke de eneste som spør. Den norske KS-ordningens far, professor Knut Samset ved forskningsprogrammet Concept ved NTNU og forskningsleder Gro Holst Volden leverte i høst en evaluering med tittel: Har regjeringen fått et bedre beslutningsgrunnlag? Her vurderer de effekten av KS-ordningen. (Det hører til pussighetene innen denne verdenen at den som evaluerer er den samme som utviklet ideen.)

Forvaltningens rolle beskrives av NTNU-miljøet som en «oversetter av KS-rapportene for politisk ledelse på den ene side og formidler av synspunkter fra politisk ledelse inn i KS-systemet på den annen.» Det er idealet, men KS-rapportene aksepteres for ofte av byråkratene, konkluderer de, og mener det kan skyldes manglende kompetanse. Det antydes også at byråkratene ikke alltid har den profesjonalitet som skal til for å ta sakene videre til politisk nivå.

Døve ører: I den siste rapporten om Deichmanske som byrådet i Oslo har fått seg forelagt, aner man at noen har ropt varsko for lengst, men at alvoret ikke ble forstått. Det handler om en liste med nødvendige kutt i «brukerutstyret» – formodentlig noe av teknikken i fremtidens bibliotek – og at konsekvensene av disse kuttene ikke er «oppfattet hos aktørene». 

Og videre, på konsulentspråket: «Det kan se ut til at budsjettkuttene er foretatt uten at endret bestilling i tilstrekkelig grad er oppfattet og akseptert på saksbehandlernivå, i prosjektledelsen, hos de prosjekterende og hos bruker.»

Lippestad, advokaten, hva vet han om byggeprosesser?

– Det er et problem, men enten du har et prosjekt til tre milliarder eller én million, må en person være til stede på byggeplassen og følge det fra dag til dag. Jeg er trygg som byråd for avdelingen at jeg har en person på byggeplassen som følger med fra dag til dag og som rapporterer til meg, og bruker et språk som jeg forstår, og det er helt avgjørende.

– Som jurist forstår du noe, men ikke det ingeniørmessige?

– Men jeg skal forstå det meste, og forstår jeg ikke så skal jeg greie å spørre. 

Den navnløse. En av dem Lippestad vil komme til å spørre, er en ansatt i hans etat som må forbli navnløs her, for som Navnløs sier: Jeg er byråkrat og skal la politikerne snakke. På spørsmål om kommunen har folk som forstår nok til å oversette konsulentrapportene, peker Navnløs på seg selv og sier han kom for to år siden fra departementene og har jobbet med akkurat dette før.

– Er det et problem at Fremtidens bibliotek ble unnfanget, tegnet og plassert uten at selve konseptvalget ble utredet?

– Plasseringen var en ren politisk beslutning uten den typen utredning som for eksempel regjeringskvartalet gjennomgår nå. Men Oslo kommune er blitt mye mer profesjonalisert nå som vi har fått egne byggherreetater, sier den navnløse og sikter til egne «Undervisningsbygg», «Boligbygg», «Omsorgsbygg» og «Kultur og idrettsbygg».

– Ville Nidarosdomen ha blitt bygget under KS-ordingen?

– Nei, sier Navnløs, uten å nøle.

Munch. Og Lambda, det nye Munch-museet? Det er kvalitetssikret både én og to ganger. Advansia er prosjektleder, KIB er byggherre. Prosessen er for tiden under lupen.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse