Annonse
00:00 - 11. desember 2015

God jul, hilsen Faen

Skulle vi peke på bare én årsak til at førjulstiden for mange er ødelagt, ville vi ha pekt på situasjonen innenfor Norsk Telegrambyrå.

Bonus pater familias: Feitefaen, Fyllefaen og ho’Drita. Alle tar hensyn til alle. Flertallet får svi. Stockholm, 1998. Fra serien «Vinter». Foto: Lars Tunbjork/Agence VU/InaAgency
Annonse

Mange som har gledet seg til jul, er på nippet til å grue seg, bare for å døyve den dårlige samvittigheten som følger av å ha det OK. Siste, rett før Morgenbladet går i trykken: «Hei alle sammen! I år har vi lyst å glede de som gruer seg til jul. Vi holder derfor restauranten åpen på selveste julaften. Vi serverer gratis mat og drikke fra kl. 17.»

Det er Peppes Pizza i Fredrikstad som forbarmer seg, via Dagbladets nettutgave. Kanskje kommer Kathrine Aspaas, sist sett på forsiden av VG som talsperson for alle de som gruer seg til jul fordi de da må være sammen med søsken. Kanskje kommer alle som har søsken? Bare ikke broren og søsteren også kommer. Men horebukkene dukker nok opp. 

 

Horebukkene. De som NRK Radio meldte om mandag, og som gruer seg så fælt til julebordet fordi de vet at de på hjemveien ikke klarer å motstå fristelsen til å oppsøke den nigerianske gledespiken. På Peppes i Fredrikstad kan de kanskje være trygge for fristerinnene, for noe tyder på at de tradisjonelle «grue seg til jul»-gruppene har funnet en fasong på julen, i alle fall førjulen.

Et kjapt besøk onsdag på middagsserveringen ved Møtestedet i Oslo, drevet av Kirkens Bymisjon, ga inntrykk av det. Trolig merker de det selv, at blikkene fra folk flest er mildere ettersom de gjennom kampanjer som «Gled en som gruer seg til jul», som for tiden er å se på byens T-banestasjoner, er blitt en del av førjulstidens stemningsskapere.

I alle fall har jeg aldri sett så mange med nisselue på snei som der i krysset Tollbodgata/Skippergata, og da jeg skulle intervjue en av dem, var alle mine synes synd-på spørsmål forduftet og bare ett gjensto. I kampanjen er modellene til forveksling like kult herjede som John Cage fotografert av Tom Sandberg, men han jeg snakket med, og viste kampanjebildene til, kan nok ikke engang kalles styggpen. Jeg spurte om hvordan det er å falle utenfor bildet av dem som faller utenfor. Han sa det ikke gjorde noe. Godt. Så er verden gått fremover, om enn noen nye grupper gruer seg.

 

Potente flammekastere. Problemet er at julen uansett er livsfarlig. Derfor er det en vel bromert og flammehemmet høytid som står for døren, om ikke den allerede er her. Røykvarslerens dag falt i år på den 1. desember og innledet sesongen som er ment å vare til 13. dag jul. Da skal i alle fall juletreet, denne «uhyre potente flammekasteren», være ute av huset.

De som ser en flammekaster, når de ser et juletre, er foreningen Nelfo, som organiserer El- og It-bedriftene. Pressemeldingen ble sendt ut søndag via Norsk Telegrambyrås tjeneste NTB Info. 

 

Tore og Kåre. Bonus pater familias – den gode familiefar – er en måte å betegne det juridiske gjennomsnittsmennesket på, den alminnelig forstandige person, altså selve målestokken som illgjerningsmannens handlinger avviker fra. Hvem av dem er du? Her er Dagsnytt. Klokken er syv.

«I et hjørne langs et gjerde ved Akershus festning, lommelyktene til Tore og Kåre i menneskehandelgruppa i Oslopolitiet lyser opp.»

Det var reporter Ellen Omland som mandag morgen satte stemningen i de tusen hjem med skildringen av julebordmannens adferd på hjemveien.

«Det er fredag kveld, julebordene er godt i gang, vi er i en sivil politibil med Tore og Kåre. De ser at flere menn kjøper sex i julebordsesongen. På Karl Johan ser Tore og Kåre en mann som avtaler med en nigeriansk kvinne. Han følger etter henne til et hotell. Tore og Kåre banker på hotelldøren.»

Det satt ungdom ved frokostbordet og jeg tenkte at dersom Bonus Pater Familias skulle på julebord senere i uken, ville han ha tatt radioen med på do for å skåne sine barn for radiobildene jeg nå ante at ville komme.

«Ta på deg buksa», sa politikonstabel Tore. «Jeg har ikke gjort noe galt med henne, jeg har ikke kjøpt henne, jeg ville bare ta henne med for å ta en dram», sa den angivelige juleborddeltageren. Reportasjen ble avsluttet slik: «25 000 kroner koster det å bli tatt med buksa nede. For mange menn blir det et dyrt julebord.»

Mange? Saken fortsetter slik, på radio og som tekst på nrk.no under overskriften: Mange menn gruer seg til julebordsesongen:

«De vet at den tiden er forbundet med fristelser. Derfor gruer de seg så fælt før sesongen, sier seniorrådgiver Live Mehlum ved Reform ressurssenter for menn.»

Det senteret finnes. Og ikke nok med det. Rådgiveren sier det kan være en god idé for den som gruer seg så fælt, å avtale med en kollega at de tar taxi sammen hjem.

Men er det forsvarlig å dra hjem?

 

Venninner, pledd og tente lys. Nå i mørketiden «er det nok mange av oss som gleder seg til koselige venninnekvelder på sofaen med et glass vin, pledd og tente lys», skrev Kvinner og Klær under overskriften «Stearinlys fyller hjemmet med nanopartikler». Dette var i forfjor og ekspertene som da ble sitert, kunne ikke si noe om hvorvidt nanopartiklene var farlige.

Men de behøver ikke forske mer, for sotpartikkelforskningen har allerede konkludert: Når man blåser ut ett telys, frigjøres 350 000 sotpartikler, forklarer biolog Kolbjørn Mohn Jenssen, som til daglig jobber med sotpartikler i firmaet Mycoteam, til VG. En overlege kan fortelle at mange astmatikere holder seg hjemme fra selskaper for å unngå telysene.  

Men si meg en ting, eller to. Får du fyr? På stearinlysene? Hva med opptenningsbrikettene?

 

Jeg snakker om tønna fra Jernia. Jeg snakker om tønna fra Meny.

Faens tennbrikker. Svidde fingertupper taler sitt tydelige språk. Noe har skjedd med vekene. Å antenne et stearinlys er blitt en tålmodighetsprøve verre enn de digitale forsinkelsessekundene vi etter hvert har lært oss å leve med uten å slå. Noen har gnidd vekene inn med noe for oss. Men ikke bare det: De gnir inn opptenningsbrikettene også.

Jeg snakker om tønna fra Jernia. Jeg snakker om tønna fra Meny. Kan Direktoratet for brannsikkerhet ha forlangt flammehemmere? Bromerte, ikke-bromerte, samme det, det er ikke brom som er problemet her og du vet aldri med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. 

Tønna fra Jernia, den som heter Evergreen, er det bare å glemme. Jernia sier da også rett ut at brikettene er økologiske. Unik fra Meny kommer i hvite og brune. De hvite er parafinbaserte og forholdsvis kvikke, men de brune! De er enda tregere enn Jernias brune, og består da også av 50 prosent trespon og – hold deg fast – 50 prosent rapsolje! Oljen fra de gule, bølgende danske åkrene har brennpunkt på 360 grader og «derfor dannes ikke det farlige kreftfremkallende stoffet acrylamid», opplyser en baker på Jæren på sitt nettsted. Ikke acrylamid, men heller ikke flammer.

Dette er en farlig utvikling, for det er slikt som sender enkelte ut i bua etter bensin, og Bonus Pater Familias ut i gangen under trappen etter fritidsparafin. (Dynk brikettene. La ligge over natten.) 

Hva driver denne utviklingen? Faktorene er mange, men ett er sikkert: Vi kommer ikke utenom utviklingen i Norsk Telegrambyrå.

 

Norsk Telegrambyrå. Det har seg nemlig slik under den pågående kollapsen i mediebransjen, at vårt nasjonale nyhetsbyrå, Norges Reuters, vårt eget Associated Press, har gått ut av sitt gode skinn, og solgt det. Bare tyve prosent av Norsk Telegrambyrås inntekter kommer nå fra nyhetsformidling. Forkortelsen som var et tegn på sakligheten selv, brukes nå til å gi viktighet til pressemeldinger skrevet av de utroligste organers kommunikasjonsfolk. Siste, fra Frende forsikring: «Adventsstaken tok fyr».

Men også andre værer fare. NRK Østfold: «Julemat kan være farlig for hunder». Nøtter kan føre til forstoppelse i bukspyttkjertelen. Hva med katter? Katter kan bli forgiftet av juleblomster. Men ved å bruke sukrin i stedet for sukker, mandelmel i stedet for hvetemel, og tilsette fiberfin og/eller proteinpulver, blir baksten fylt med næring og det metter, hilsen Klikk.no. Og det er 20 000 småkryp i juletreet i Dagbladet.

Da er det nesten rart at Kirkens Bymisjon ikke har klart å nå et høyere antall enn 125 000 voksne som gruer seg til jul.

 

Mandalay i Lille Grensen. På badet mandag morgen skjedde det underlige at jeg hørte en melodi i hodet mens Dagsnytt spilte reportasjen om den nakne julebordmannen. Melodien var «På den vei til Mandalay» og den gjorde at selv denne vemmelige situasjonen fikk et skjær av julestemning over seg. 

Den som måtte komme levende hjem fra julebord, anbefales til ettertanke å sette seg til med Youtube og det som var B-siden på singelen «Julekveld i skogen», med Rolf Just Nilsen. Sangen var i sin tid et like fast innslag i radio lille julaften som «Grevinnen og hovmesteren» er blitt på tv. «Lille Jensen drar til Mandalay», heter den, og handler om Lille Jensen i Lille Grensen. Han tumlet inn på restaurant, «har man ikke julegratiale på innerlomma?» Det dukket opp en liten burmapike. Gratialet minket stygt i lommeboken, Supeyola tok ham med til Mandalay. Og så våknet han til live i en køye som var evig langt fra Mandalay. Her var uteseiler Jensen gått på land. Tross alt hadde det vært vidunderlig. «Ingen bondeanger, Jensen!» sies det ved visens slutt.

Ikke dermed sagt at vi bør gå tilbake til den tid, men kanskje kan formaningen til Lille Jensen brukes til trøst av Ressursenteret for menn som gruer seg til julebordsesongen. Så bør NTB sende ut en melding som demper julebordsangsten hos oss andre, slik at vi ikke blir som brikettene fra Clean Flame, i salg hos Coop Bygg. Slik beskrives de i en anmeldelse i Hyttemagasinet:

«Vi startet forsøk med først en, så to, så tre og til slutt fire slike før vi etter 30 minutter ga opp. Da hadde «blokkens» mest eksponerte hjørne utvidet/fliset seg opp, men det bare ulmet beskjedent – ingen flamme. I forsøk 2 angrep vi fra alle kanter. Etter ca 10 minutter er er blokken helt svart og uten tegn til flammer.» 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Hver dag kappes det en bit av demokratiet.»