Annonse
00:00 - 24. desember 2015

Et verdensbilde bryter sammen

En ny triumf av samme type som i Libya vil bli en katastrofe for Europa og Midtøsten. Krigen mot islamsk terrorisme krever mer enn bomber, skriver Terje Tvedt.

Krigen: Musa, 25 år gammel kurdisk skarpskytter, ser ut over ruinlandskapet i Kobane, 30. januar 2015. Kurdiske styrker gjenerobret den syriske grensebyen fra IS fire dager tidligere. Foto: Bulent Kilic/AFP/NTB Scanpix
Annonse

Norge må igjen ta en beslutning med enorme konsekvenser: Vi må nå svare USA om vi vil delta i en ny krig i Midtøsten. Vi kommer følgelig ikke utenom en politisk analyse av krigsstrategien mot IS. Mektige tenkemåter preget av datostemplet ortodoksi har tidligere ført til at norske politikere fattet vedtak som fikk utilsiktede og katastrofale konsekvenser. Beslutningen kan ikke nå hvile på en alltid omstridt tolkning av det tøyelige instrumentet «folkerett», enkle revisoraktige bekymringer om Norge har fly tilgjengelig, isolasjonistiske eller sjåvinistiske argumenter som at Norge er et lite land og at vi heller må tenke på nordområdene, eller å redusere det kompliserte spørsmålet om krig mot en terrorstat til et oversiktlig og enkelt moralsk valg. For krig er politikkens fortsettelse med andre midler, og IS er en trussel mot all sivilisasjon.

Men selv en krig som seirer mot IS, kan uten en holdbar politisk analyse og en langsiktig plan bli en pyrrhosseier. Avtalen om Syria i FN 18. desember gir et politisk rammeverk i kampen mot IS, men er, om noe, svært uklar både når det gjelder hvem fienden er og hva som skal komme i stedet. Skriften på veggen er jo utvetydig og ubehagelig: Vesten vant en knusende militær seier i Libya, men tapte freden. En ny triumf av samme type vil bli en katastrofe for Europa og Midtøsten.

 

Debatt

  •  Terje Tvedts artikler «Narsissismens triumf» (Morgenbladet, 29. mai 2015), og «Tausheten om Libya», (Nytt Norsk Tidsskrift, 3, 2015), er to av de mest leste, delte og debatterte artiklene i 2015.
  • «Narsissismens triumf» analyserte kravet om å hente 10 000 syriske flyktninger til Norge for å gi dem kollektiv beskyttelse her.
  • «Tausheten om Libya» analyserte den politiske elitens begrunnelse for å bombe i Afrika i 2011.
  • På Morgenbladets oppfordring oppsummerer Tvedt her debatten i kjølvannet av artiklene ved å se fremover, og han diskuterer norsk politikk overfor IS og Syria.

USAs øverstkommanderende, president Barack Obama, har imidlertid en analyse av IS i Syria som i beste fall er problematisk og i verste fall vil føre til kaos: «Isil er ikke islamsk» (Obama bruker systematisk Isil og ikke Islamsk stat (IS), og underspiller dermed kalifatets ekspansjonistiske mål), det er kun en terroristorganisasjon og Isil har «ingen annen visjon enn å slakte alle som står i dens vei» (offisiell uttalelse 10. september 2014). Han gjentar nesten det samme etter massehenrettelsene i California: «Isil snakker ikke på vegne av islam», det er fremmed ideologi som sprer seg blant muslimer, muslimer må bekjempe Isil som en gjeng banditter i en dødskult (offisiell uttalelse 6. desember 2015).

Etter 9000 bombetokter over Den islamske staten hviler strategien fortsatt på disse premissene. Men IS ble jo så sterke fordi de blant annet utnyttet den støtten USA har gitt andre, beslektede opprørsgrupper i regionen. Soldater fra disse gruppene gikk over til IS, fordi IS oppfattes som sunni-arabernes mest effektive beskytter. IS rekrutterer ikke bare utenlandske jihadister, men også folk fra Baath-partiet og lokale ansar, eller følgesvenner. IS perverterer utvilsomt islams rykte, men de representerer samtidig en islamsk tradisjon. IS kan ikke reduseres til et produkt av ondskapens konspirasjon, det er også resultat av religiøs kontemplasjon. Deres program inneholder euforisk voldsromantikk, men begrunnet i islamsk lære og formulert som en politisk strategi. IS kan altså ikke reduseres til en selvmordskult av fremmedkrigere. Men en slik beskrivelse av IS legitimerer at det ikke er noen reell plan for hvem som skal ha makten i et post-IS Syria, siden fjerning av et «fremmedlegeme» ikke krever det.

 

Problemet i Norge er at den norske politiske og kulturelle eliten i mange år har argumentert på samme måte: Islamske terrorister handler ikke som de gjør fordi de er besjelet av religiøse følelser og oppfatninger. Herværende avis polemiserte for eksempel elleve år etter terroranslaget i USA mot dem som var «villig til å kjøpe» at 11. september hadde «sitt utspring i islam» (10. august 2012). Som del av et forskningsprosjekt har vi gått gjennom over 200 lederartikler om islam og terrorisme i et utvalg norske aviser mellom 1. januar 2002 og 1. desember 2015. Og selv om flere i det siste har vedgått at det er snakk om terrorhandlinger inspirert av tolkninger av islam, er hovedinntrykket at mediene systematisk har sluttet opp om dette verdensbildet. Terrorismemantraet har insistert på avgrunnen mellom islamsk terrorisme og islam, og som andre mantra har det kanskje virket beroligende, men helt sikkert også intellektuelt bedøvende. For selv om religion betyr lite i redaksjonslokaler i Oslo, tilhører Raqqa en annen verden.

 

Norske politikere var våren og sommeren 2011 fanget av sine egne verdensbilder og selvbilder. På et tidspunkt da det var åpenbart at krigen førte til statsoppløsning og at Norge bombet islamister til makten, fortsatte de å hevde at de norske bombene i Libya simpelthen var gode bomber, fordi de ville fremme demokrati og menneskerettigheter. Nå lever få i illusjonen om at vestlig demokrati så å si av historisk nødvendighet vil vokse opp av bombekraterne og erstatte IS’ religiøse diktatur, altså må man tenke annerledes.

 

Langt fra å være et fremmedlegeme, må IS forstås i et regionalt og historisk langtidsperspektiv. Etableringen av et eget sunni-arabisk kalifat i 2014 er en ny omdreining i en århundrelang kamp mellom persere, arabere, kurdere og tyrkere og andre folkegrupper, vevd sammen med mer enn tusen år gamle religiøse konflikter først og fremst mellom sunnier og sjiitter, men også mellom muslimer og kristne, og mellom gamle sentre for tidligere kalifater, som Bagdad, Istanbul og Damaskus, og nåværende voktere av islams helligste steder. Maktskifter mellom stater, folkegrupper og religioner er selvsagt påvirket av Det osmanske rikets sammenbrudd og oppdeling etter første verdenskrig, selv om de mer umiddelbare årsakene ble utløst av krigen mellom Irak og Iran på 1980-tallet og USAs invasjon i Irak. Å fortolke IS’ fremvekst innenfor et perspektiv som ensidig fokuserer på sinte unge menns reaksjon på USA og Israel, er derfor dypt ahistorisk og eurosentrisk, i den spesielle forstand at Vesten blir alle tings mor. Jihadisme, IS og det regionale spillet om dem, som Tyrkias og Saudi-Arabias dobbeltroller, har mye dypere og mer komplekse røtter. Ved å ta del i en bombekrig uten et klart mål og med uklare alternativer til IS vil Norge svært lett vil bli en brikke i et regionalt og geopolitisk spill landets politiske ledelse ikke har mulighet til å ha oversikt over eller å forstå. Derfor bør politikerne vurdere å satse på noe annet.

 

Krigen mot IS må sees i et mye videre perspektiv. IS er ikke et lokalt fenomen, fordi det langsiktige målet er et globalt islamsk kalifat, og IS fører en global krig. Flyktningkrisen oppsto i kjølvannet av Syria-krigen, og de flykter ikke først og fremst fra IS (tynt befolket område), men fra Assad og fra krigen – til håp i Europa.

I ettertidens lys er det blitt klart for stadig flere at de humanitære organisasjonenes kampanje våren 2015 for å hente 10 000 flyktninger til Norge, var et grep med store negative konsekvenser. Spinningen i ettertid går ut på at det kun var kvoteflyktninger de ville hente, men det stemmer ikke. De ville helt eksplisitt gi folk kollektiv beskyttelse her etter mønster av Bosnia-aksjonen på 1990-tallet. Kravet om å åpne grensene til Europa og offisiell invitasjon til det norske velferdssystemet på et tidspunkt da FN-leirene var alvorlig underfinansiert, ble én pull-faktor som påvirket migrasjonsmønstrene.

I essayet «Narsissismens triumf» (Morgenbladet 29. mai 2015) foreslo jeg storstilte hjelpeprosjekter i nærområdene heller enn å bruke penger mye mindre effektivt i Norge, men forslaget ble fordømt som umoralsk, det ble faktisk sammenlignet med å stenge dørene for jødene i mellomkrigstiden. Flyktninghjelpens leder Jan Egeland sa også til Morgenbladet (4. juni 2015) at vi ikke «kan betale oss ut av dette ved å sende en feit sjekk nedover», men – og dette er idéhistorisk interessant – å punge ut med enda «feitere sjekker» til hans «dugnad» i Norge, det var nå blitt adelstegnet på Den gode moral. Et reelt dilemma i den virkelige verden ble altså konvertert til en sinnelagetisk konkurranse på hjemmebane.

 

Så, mens Midtøsten brant og politiske og humanitære initiativ i regionen virkelig kunne hatt betydning, også for å gi et alternativ til de farefulle reisene over havet, var Norge blitt opptatt av hva som skjedde i norske kommuner. Flyktninghjelpens leder kan stå som eksempel på hvordan dominerende selvbilder og verdensbilder førte til en rekke feilvurderinger med store konsekvenser. Som leder av Regjeringens sikkerhetspolitiske utvalg var han vinteren 2011 kanskje den i Norge som sterkest ivret for at Norge måtte bombe i Libya. Da Gaddafi senere erklærte fred, var han den som var først ute og avviste det fullstendig – som «skuespill» (Bergensavisen 21. mars 2011). Da Gaddafi ble drept, sa Egeland på spørsmål om hva diktatorer verden rundt tenkte, at de har i hvert fall «all mulig grunn til å skjelve i buksene og miste nattesøvn. De har sett Gaddafi dø […] Verden er bedre enn sitt rykte» (Aftenposten 22. oktober 2011), og «Libya har alle muligheter til å bli et positivt unntak i den arabiske verden» (VG 21. oktober 2011). I april 2011 (sic!) slo så Egeland uten videre fast at «President Assad kommer ikke til å holde flere nyttårstaler» (Dagens Næringsliv, 27. april 2011). Men i intervjuet med Morgenbladet er det som om alle disse utsagnene ikke finnes, han rett og slett tilskriver seg selv en overlegen innsikt.

 

I virkelighetens verden er imidlertid Assad-regimet nå blitt en bærebjelke i alliansen mot IS. I denne situasjonen, og som alternativ til å bombe, har noen foreslått at Norge bør sende fredsdiplomater. Men Norge vil ikke lykkes der Kofi Annan og Lakhdar Brahimi feilet. Norge bør jo heller ikke snakke med IS, som SV foreslår, og slik gi dem en legitimitet verdenssamfunnet er mot. Urealistiske selvbilder og diplomatisk aktivitet kan skape inntrykk av handlekraft og at Norge «gjør noe», men her vil det være oppfinnsomhet på tomgang, kopiering av et forstørret bilde av seg selv. Utenriksminister Børge Brende har vist en markant passivitet i flyktning- og Syria-spørsmålet. Gitt hans aktivitetsnivå på andre områder, må det skyldes paralyse overfor dilemmaer han ikke kjenner eller løsninger han ikke ser.

 

Norge kan for eksempel påta seg å betale de 50 prosent av budsjettet til flyktningarbeidet som FN ikke har fått inn i 2015.

Utenriksministeren kan nå imidlertid få støtte fra alle partiene på Stortinget til en storstilt satsning på hjelp til flyktningene i nærområdene. Norge kan presentere det som et alternativ til norsk krigsdeltagelse, og som et av flere virkemidler i kampen mot IS og for stabilitet i Syria. Norge kan for eksempel påta seg å betale de 50 prosent av budsjettet til flyktningarbeidet som FN ikke har fått inn i 2015, og love å betale den samme summen for 2016. Da vil Norge kunne være med på å gi folk i regionen håp. Nå har flere av leirene mangel på mat, undervisningsopplegget svekkes, helsetjenestene er ikke gode nok, og ikke minst: Det er få muligheter for inntektsgivende arbeid. Nordmenn behøver ikke merke det om det tas fra oljefondet, og fremtidige generasjoner vil vite at Norge brukte noe av oljegevinsten på å løse verdens verste krise i 2016. Høy­profilert støtte til flyktningarbeidet i regionen vil også bedre Norges rennommé. Det er i tråd med den humanitære tradisjon Norge helst vil definere seg som en del av. Fremfor alt kan det bidra til å forhindre ytterligere tap av sosial kapital og arbeidskraft til Europa og å styrke en regional politisk prosess som kan svekke IS politisk.

En slik hjelpepakke må imidlertid ikke, som noen har gjort, kalles del av en marshallplan. Metaforen er uten historisk mening, og vil i verste fall underminere hele initiativet. Situasjonen kan ikke på noen måter sammenlignes med Europa etter den andre verdenskrig, og en John Kerry-plan anno 2016 vil ikke lykkes. Bevilgningen må gå til FN (som ikke fantes på bakken i Europa i 1948), og nettopp ikke håndteres av USAs utenriksminister med mål om å gjøre Midtøsten mer lik USA (som jo var Marshallplanens prosjekt i Europa). De må gis til regionen i FN-regi – også for å demonstrere at Vesten ikke er i krig med islam, men med islamsk terrorisme. Til tross for FNs mange svakheter, er det bare FN som kan spille denne rollen, og det vil selvsagt ikke være enkelt, for i Midtøsten finnes ingen quick fixes.

 

I artiklene «Narsissismens triumf» og «Tausheten om Libya» (Nytt Norsk Tidsskrift, 3, 2015) unngikk jeg bevisst begrepsparene «idealisme» mot «realisme», eller «snillisme» mot «kald fornuft». Diskusjonen viste at mange ikke vil gi slipp på dem, med den konsekvens at kompliserte samfunnsspørsmål banaliseres, omgjort til enkle moralske valg. Kaoset som fulgte i kjølvannet av «de gode bombene» i Libya og håndteringen av flyktningkrisen i Syria, var overhodet ikke et uttrykk for at ideen om nestekjærlighet eller godhet krasjet med virkeligheten. Derimot kolliderte Det nasjonale godhetsregimets hegemoniske verdensbilder og selvbilder med realitetene. Dette førte høsten 2015 til en pantomimeaktig handlingslammelse i sentrale politiske miljøer – verdensbildene og selvbildene er dysfunksjonelle, og de hermet seg selv.

 

Jeg tror den faktiske utviklingen av verdenspolitikken de siste årene har vært med på å svekke makten til sentrale norske tenkemåter som formet politikken overfor Libya, og overfor flyktningene våren 2015. Debatten om hva Norge skal gjøre i Syria, vil vise i hvilken grad norske politikere har frigjort seg fra verdensbilder og selvbilder som ble produsert i en annen tid.

 

Terje Tvedt er professor i globalhistorie ved Universitetet i Oslo og forfatter av flere bøker om norske verdensbilder og selvbilder. 
Han er aktuell med
Norske tenkemåter (Aschehoug 2016). 

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Aktuelt