Så var det samfunnsøkonomen som sultet på en øde øy og trengte å få åpnet en hermetikkboks med bønner. «La oss anta at vi har en boksåpner», sa han.
Washington Post-kommentatoren David Ignatius brukte i sin spalte mandag denne vitsen for å forklare hvorfor strategien til USAs president Barack Obama ikke fungerer i kampen mot den såkalte Islamske staten. Den kan også brukes for å begrunne hvorfor Norge bør si nei til å delta i bombingen av IS.
USA har altså spurt Norge (og, kan vi anta, stort sett alle andre de kan spørre) om å bidra mer militært i krigen mot IS. Gjerne med jagerfly. Samtidig som forespørselen kom, holdt Obama en tv-tale fra sitt kontor der han nok en gang la frem sin krigsstrategi. Den militære delen består av to elementer: Utenlandske bomber fra luften og trening av innenlandske styrker på bakken. Dette skal ifølge Obama gi en mer «bærekraftig seier» enn en amerikansk bakkeinvasjon ville gjort.
«Vi bør ikke på ny bli dratt inn i en lang og kostbar bakkekrig i Irak eller Syria. Det er det grupper som ISIL ønsker», sa Obama. Det er et fornuftig resonnement, det holder å vise til de siste ti årenes erfaring i Irak og Afghanistan. Men en kan også vise til Libya. Hvordan blir freden mer bærekraftig av at krigen drives fra luften?
Problemet er, som Ignatius og mange andre påpeker, at det andre elementet i Obamas strategi mangler. De svært få sunnimuslimske krigerne USA har greid å rekruttere og trene opp i Syria, er stort sett drept av IS. De moderate sunnimuslimene som nå får våpen i Syria, er trolig langt færre enn USA håper på, og trolig mindre moderate også. Den sterkeste hæren er de kurdiske styrkene nord i Irak, som blant annet Norge er med på å trene opp. Og det finnes irakiske regjeringsstyrker, som hovedsakelig er sjiamuslimske. Men ingen av disse har tillit hos de sunnimuslimske gruppene IS har underlagt seg.
Det er ikke rart. Forrige uke uttrykte en FN-talsperson overfor BBC «ekstrem bekymring» over rapporter om at sjiamuslimske regjeringsstyrker og kurdiske geriljastyrker plyndrer, ødelegger eiendommer, bortfører og dreper sunnimuslimer i områdene som nylig er gjenerobret fra IS i Irak. Med slike fotsoldater, hvordan skal USA – med Norge på slep – oppnå en bærekraftig seier?
Sammen med tusenvis av bomber kan disse fotsoldatene sikkert etter hvert drive IS tilbake fra mange av områdene gruppen kontrollerer i dag. Men hva skjer da? Bærekraften, boksåpneren, ligger i den forslitte frasen om en «politisk løsning». Fredsforhandlinger for Syria er bare en del av dette. Også Irak trenger forhandlinger, prosesser og boksåpnere som gjør at sjiaer, sunnier og kurdere kan leve side om side etter at siste bombe har falt for denne gang. Å delta i en ny bombekrig uten å kunne stå inne for en realistisk plan for hva som skal komme etterpå, er ikke bærekraftig.
IAI