Annonse

Annonse

00:00 - 24. desember 2015

Bare må ha det

Forbrukersamfunnet skaper nye former for avhengighet. I avhengighetssamfunnet er vi alle myke junkier.

Den store forskjellen: Sturla Haugsgjerd jobber i dag for Foreningen for en human narkotikapolitikk. Forskjellen på å gjøre dette og ingenting er forskjellen mellom himmelen og helvete, sier han.

Hør Lena Lindgren diskutere den nye, myke avhengigheten på Morgenbladets podcast:

«Ensomhet er ekstremt smertefullt. Vil du forstå avhengighet, kommer du langt ved å skjønne at folk er villige til å gjøre hva som helst for å slippe denne smerten».

Sturla Haugsgjerd, 34 år, er skribent. Han har, ifølge seg selv, fått «de fleste middelklassediagnoser» og vært rusavhengig, primært av heroin og alkohol.

– Jeg tror at ensomhet kan drive hele samfunnet til selvmedisinering. Vi masseforbruker allerede: rus, medier, varer og andre mennesker. Så hele samfunnet har avhengighetstrekk, i en slik grad at vi kan snakke om en sykelighet, sier Haugsgjerd.

 

Kjenner du deg igjen?

Forskere mener i dag at all avhengighetsadferd, kjemisk som ikke-kjemisk, har seks kjernesymptomer til felles. Hvis man kjenner flere av disse symptomene, økerww sjansen for avhengighet. Her er X begjærsobjektet.  

Dominans:
Du bruker mye tid på å tenke på eller planlegge bruk av X.

Toleranse:
Du føler et behov for å bruke X mer og mer. Og du bruker X mer enn du hadde planlagt/tenkt.

Humørendring:
Du går til X for glemme personlige problemer – du kjenner det hjelper for å redusere følelser som skyld, angst, hjelpeløshet, ensomhet og depresjon. 

Tilbakefall:
Du har forsøkt å kutte ned på X uten å lykkes. Eller andre har oppfordret deg til å kutte ned, uten at du har hørt på dem.

Abstinens:
Du blir stresset dersom du skjønner at du blir forhindret fra å bruke X. 

Konflikt: 
Du lurer på om X har en negativ effekt på din jobb/dine studier. Du nedprioriterer hobbyer, fritidsaktiviteter, jobb/studier, trening på grunn av X. 
Kilde: Cecilie Schou Andreassen, UiB.

Vær ærlig nå: Er du et fritt menneske? Eller blir du oftere og oftere distrahert på grunn av et sug, en trang – ja, et begjær må det kunne kalles. Det er et trekk ved junkiens hjerne at den aldri hviler. Smarttelefon, tv-serier, pengespill, dataspill, Facebook, Instagram, surfing, shopping, chatting, nettporno. Du konsumerer og blir konsumert.

Forskere begynner å se konturene av en avhengighetsgenerasjon. Tradisjonelt har avhengighet vært knyttet til kjemiske substanser: heroin, alkohol, piller, tobakk. Men nye avhengighetsformer føyes nå til de gamle.

– Vår moderne livsstil har frembragt nye typer, som vi gjerne kaller for myk avhengighet eller adferdsavhengighet, sier Jan Erik Karlsen, professor ved Universitetet i Stavanger.

Han deltar fra Norge i forskningsprosjektet Addictions and Lifestyles in Contemporary Europe, som snart har pågått i fem år. Våren 2016 skal 150 forskere fra 24 europeiske land legge frem sine funn om avhengighetsgenerasjonen i Europa.

– Avhengighet er nå et av de få feltene EU har definert om «store samfunnsområder», som kreftgåten og klimakrisen. Vi ser tydelig at «myk avhengighet» transformerer våre vaner, vår adferd og vår tidsbruk. Så selv om vi kaller den myk, kan den ha store konsekvenser, sier Karlsen.

Myk avhengighet er et sekkebegrep. Det rommer nyere kroppsforstyrrelser som megareksi (besettelse av å bygge muskelmasse), ortoreksi (besettelse av sunn mat) og hyperseksualitet. Men også vanlig adferd som shopping, trening og jobbing kommer i nyere, «girede» versjoner som kan kvalifisere for avhengighet.

– Men den store leverandøren av myk avhengighet er helt klart internett, sier Karlsen.

 

Ja, nettet ja. – Det kan føles som en muskelsykdom noen ganger. Jeg sitter og skriver på noe. Plutselig står det «vg.no» i adressefeltet. Hvordan skjedde det?

Forfatter Agnes Ravatn, 32 år, har flyttet vestover. Til en gård i Valevåg, et lite tettsted i Hordaland. Dit kom det nettdekning først forrige uke, «så nå henger livsprosjektet mitt i en tynn tråd», sier hun. Ravatn sier at årene før den prisbelønte romanen hennes, Fugletribunalet, handlet mye om å innse at hun hadde klassiske avhengighetssymptomer på nettavhengighet. Det startet i 2008 – for øvrig ett år etter at både debuten Veke 53 og smarttelefonen kom på markedet. Hun fikk eget kontor i ukeavisen Dag og Tid. På kontoret sto det, naturlig nok, en datamaskin.

– Jeg kunne sitte foran skjermen og kjenne hjernen brenne. Hadde 25 faner med ulike artikler åpne på maskinen, alle litt påbegynte, foran meg. Konstant distrahert, urolig, og ulykkelig når jeg gikk til sengs om kvelden.

Hvordan ulykkelig da?

– Over gapet mellom drømmene og realiteten. Over følelsen av maktesløshet og mangelen på kontroll. Jeg hadde drømt å være forfatter, hadde debutert med roman, og det var fantastisk. Og så satt jeg der surfet bort år av livet mitt. Jeg klarte å skrive ting til Dag og Tid, mest takket være deadline. Det skulle ta seks år før jeg klarte å utgi en ny roman, sier Ravatn.

Når hun skriver på en bok, er det med penn og papir.

– Det rare var at jeg så det samme skje med menneskene rundt meg. De ble fjerne i blikket. Alle snakket om at de følte de mistet konsentrasjon og ro, at de ikke leste bøker lenger. Så jeg gikk egentlig lenge og ventet på at den store motreaksjonen skulle komme. Uten at den kom.

Frakoblet: Jeg gikk lenge og ventet på den store motreaksjonen, uten at den kom, sier Agnes Ravatn. Hun lurer på om apatien og fornektelsen er et trekk ved avhengighetssamfunnet.

Flere triggere. Nei, reaksjonen Ravatn ventet på, kom ikke. Betyr det at problemet forsvant, og folk fant tilbake til nærværet, konsentrasjonen og roen? Eller er det slik at alle som lever i avhengighetssamfunnet – ikke bare de få som får en diagnose – blir preget av å leve der?

– Ja, det er nok generelt vanskeligere for oss å sette grenser og stå imot fristelser i dagens samfunn. Shopping kan være et eksempel. De interaktive butikkene kjennetegnes av høy tilgjengelighet, anonymitet og komfort. Det gjør det lettere å kjøpe på impuls og basis av flukt. Det er velkjent at økt tilgang gir økt bruk, og at økt bruk gir større problematisk bruk, sier Cecilie Schou Andreassen, forsker ved Universitetet i Bergen og psykologspesialist ved Bergensklinikkene. Hun er ekspert på et titalls nyere avhengighetsformer.

Synet på de ulike typene, hva som er «myk» og hva som er «hard» avhengighet, er også i endring. I 2013 ble spilleavhengighet tatt inn i femte utgave av den amerikanske diagnosemanualen «Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders» (DSM-5). Det markerte et markant skifte i forskernes syn på adferdsavhengighet.

De siste årene har det pågått en diskusjon blant forskerne om nettavhengighet skal inkluderes som diagnose. Andreassen mener det kun er snakk om tid før andre adferdsavhengigheter blir formelle diagnoser.

– Vi vet i dag at også nokså vanlig og nødvendig adferd kan få tvangsmessig og altoppslukende karakter og oppfylle kriterier for avhengighet. Slik som trening, shopping, jobbing eller å være på nettet. Det er viktig å ikke avfeie disse. Det er ille nok å ha en lidelse, om lidelsen i tillegg ikke skal være verdig et navn.

 

Sanne følelser: Det er min overbevisning at avhengighet springer ut av sanne og viktige følelser i mennesket, behovet for å bli sett og føle anerkjennelse, sier Karl-Johan Kjøde.

Ekstremt tilgjengelig. – Min egen nettpornoavhengighet tror jeg kort kan oppsummeres slik: en ekstrem stor grad av tilgjengelighet, sier Karl-Johan Kjøde, 31 år.

En ganske utbredt «begjærstrigger», som forskeren Andreassen kaller det, er nettporno. I en undersøkelse gjort av EU i 2011 hadde 34 prosent av norske barn sett nettporno.

– Jeg begynte i tidlig alder, og det er ganske vanlig. Barn kan være nede i 9–10 års alderen. På ungdomsskolen er alle barn eksponert for nettporno. Altså gjennomgående de aldrene hvor man er sårbare og ikke ennå har lært å være kritisk til sin egen dømmekraft, sier Kjøde.

Rett over jul tiltrer han stillingen som generalsekretær i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag. Han snakker med oss fra en bibelskole i Grimstad, der han er lærer. Han sier at trolig «alle» guttene på bibelskolen, og nok flere av jentene, har brukt porno. Nettporno er intenst til stede for alle barn, uansett hva voksne måtte tro.

 

Følelsen er sann. – Hvordan skjønner man at man ikke bare er litt ensporet, men faktisk er avhengig av noe?

– Når mesteparten av fritiden din går med til å surfe etter porno, da er du avhengig. Men jeg skjønte det først og fremst ved at jeg gjorde noe jeg egentlig ikke hadde lyst til. Jeg hadde ikke impulskontroll, rett og slett. Enten avhengigheten er myk eller klinisk, opplever jeg at avhengighet har lik kjerne. Det handler om at man lar seg styre av impulsene snarere enn å styre impulsene selv.

Når den ikke er klinisk, som du sier, hva kommer den av?

– Mye avhengighet handler om dype behov vi har som menneske, det er jeg overbevist om. Det handler om vår lengsel etter anerkjennelse, bekreftelse på vår verdi og det å oppleve lykke. Jeg tror nesten all adferdsavhengighet handler om grunnleggende følelser som vi trenger å få bekreftet – og som er sanne.

Kjøde tror at nettmediet i seg selv kan ha tiltrekningskraft.

– Mediene har denne evnen til å bedøve oss. Egentlig er det sosialt liv vi trenger, ikke sosiale medier. Men gjennom mediene kan vi glemme og fortrenge ubehagelige ting. Vi slipper å kjenne på ekte lengsler.

 

Apehjernen. Ifølge Medietilsynet sitter ungdom foran datamaskinen rundt tre timer per dag, på mobil 2,5 timer hver dag og foran tv-en rundt to timer. Et riktig bilde, uten å ta for hardt i, er at vi bruker mellom fem og syv timer på medier hver dag.

– Gjennom hele historien har vi ikke sett noe lignende. Det er bare kriger som endrer verden så drastisk, så fort. Og en hel generasjon vokser i dette øyeblikk opp med dette intravenøst, sier Kjøde.

I boken Operasjon sjøldisiplin beskriver Agnes Ravatn avhengighetens biologi. Et eget kapittel handler om dopamin, den substansen som frigjøres i hjernens lystsenter og gir en følelse av belønning.

– Den nye teknologien er skreddersydd for apehjernen vår. Derfor er det ikke rart at moderne livsstil er preget av avhengighet. Når hjernen vår skiller ut dopamin, var dette opprinnelig knyttet til signaler om overlevelse og reproduksjon. Fange mat, skaffe avkom. Å være opptatt av rykter har historisk sett vært avgjørende for å fange opp informasjon om fiendtlige stammer. Forskjellen er at slike triggere, ulike typer informasjon og ting vi begjærer, er tilgjengelig hele tiden. Men vårt utdaterte begjærssystem forteller oss likevel at vi må skaffe oss mest mulig av dette, for å overleve, sier Ravatn.

I hjernen finnes det også en yngre og mer sofistikert del, prefrontal cortex, som har i oppgave å kjøle ned apehjernen. Men i forbrukersamfunnet får den en hard jobb, påpeker Ravatn. Den nye medieteknologien utfordrer selve sivilisasjonen inne i oss.

– Sosiale medier tjener på at vi er flokkdyr og engstelige for å være utenfor, og ikke vite hva som skjer. De tjener vår grunnleggende usikkerhet, behovet for bekreftelse. Det er jo dette som er kjernen i the human condition, vi trenger anerkjennelse fra andre. Ikke minst trenger ungdom å bli sett. De jo være på sosiale medier nå. De opplever ikke at de har noe valg, uansett hvor slitne de er. Det er et være eller ikke-være, og ingen ungdom vil jo velge å ikke være. Så det å bryte ut oppleves som å farlig, sier hun.

 

Fremtidens klasseskille. Å kontrollere sitt eget begjær blir en viktig ressurs fremover, tror Ravatn. Den såkalte marshmallow-testen handler om selvkontroll. Da psykologiprofessoren Walter Mischels utførte eksperimentet på slutten av 1960-tallet, så han at barn som klarte å vente med å spise én marshmallow – mot at de ville få to når tiden var omme – gjorde det bedre på skolen og senere i livet. Agnes Ravatn knytter eksempelet til klasseskiller i samfunnet.

– Det er gjort studier av menneskers ressurstilgang – hvis du har lite penger, tvinger økonomien deg for eksempel til å foreta flere valg daglig – og dette er tappende for viljestyrken. Du får mindre mentale krefter igjen, for eksempel til å gjøre lekser. Barn som allerede kommer fra ressurssterke hjem får ofte større lagre av selvkontroll. Slik kan nettet og sosiale medier rett og slett forsterke klasseskiller, sier Ravatn.

Hun peker mot skolen, der politikere i mange år har gått hånd i hånd med teknologioptimister og IKT-industrien. 

– Elevene har vært brukt som prøvekaniner i et stort teknologieksperiment. Da Kristin Halvorsen var kunnskapsminister, sa hun at det var et mål at elever bruker sosiale medier så mye som mulig. Det var så viktig for politikere ikke å fremstå som bakstreverske, de har degget for fremskrittsoptimismen. Så viser det seg at teknologigründerne i Sillicon Valley er de strengeste foreldrene av alle når det kommer til databruk. Steve Jobs lot ikke engang barna sine få Ipad. Og skillet mellom eliten og de andre kan trolig forsterkes i skolen hvis også den – i tillegg til alle andre – også skal pepre elevene med nett-teknologi, sier Ravatn.

 

Adferdsavhengighet

 Det finnes ingen total oversikt over såkalt adferdsavhengighet. Men her er noen eksempler:

  • Internasjonale studier tyder på at 38 prosent kan være avhengig av mobiltelefonen (Cecilie Schou Andreassen, UiB og Bergensklinikkene).
  • Én til seks prosent av befolkningen kan være shoppingavhengige. Andre studer viser høyere anslag, mellom 12 og 22 prosent (samme kilde).
  • Dataspillavhengighet rammer rundt 3 prosent og alvorlig internettavhengighet mellom to og fire prosent av befolkningen (samme kilde).
  • Tallene på de som er avhengige av Facebook spriker fra 1,6 til 34 prosent (samme kilde).
  • 60 000 nordmenn, flest unge menn, hatt vært avhengige av pengespill (organisasjonen Spillavhengighet).
  • 34 prosent av norske barn under 18 år ser nettporno. Dette er dobbelt så mye så mange som snittet blant europeiske jevnaldrende (EU, undersøkelsen Kids online).
  • Cecilie Schou Andreassen har utviklet en rekke skalaer for å identifisere adferdsavhengigheter, som er oversatt til flere språk og tas i bruk av forskere internasjonalt.

Ensomheten. Etter å ha gått i behandling for heroinavhengighet kom Sturla Haugsgjerd ut med en erkjennelse av at noe er galt med hele samfunnet: det må «på rehab». Et av hans store poenger er at avhengighetssamfunnet kan forstås gjennom såkalt tilknytningsteori. En teori som kommer fra psykologien og sier at identiteten din dannes i nære relasjoner til andre mennesker. Når politikere sier at ensomhet er en moderne epidemi, en ny folkesykdom, er dette i tråd med Haugsgjerds poeng. Han kaller det for «utilknyttede liv».

– Mennesker som mangler bindinger, tilknytning, inne i seg selv, har mye større sjanse til å komme i kontakt med stoff. En som er avhengig av heroin, kan ha en «relasjon med heroin» fordi hun eller han ikke klarte å relatere seg skikkelig til noe annet. Derfor er ensomhet og mangel på tilknytning et alvorlig samfunnsproblem, sier han. 

Men er vi så mye mer ensomme enn før?

Den sosiale valgfriheten er hvert fall mye større. For eksempel: Det viser seg at når kvinner kan velge friere, velger de samme type menn mange ganger. Noen menn får mange koner i løpet av et liv, andre får null. Større valgfrihet gjør at familien velges bort til fordel for kompiser. Og de «kule i samfunnet», som har sosial status, de velger hverandre om og om igjen, med en selvforsterkende effekt som bare gjør dem «enda kulere». Det høres helt uskyldig ut. Du må henge med hvem du vil, liksom. Men på et samfunnsnivå blir dette et mønster, det betyr at de samme menneskene gang på gang blir avvist.

Haugsgjerd minner om nettrollene.

– Det er hvite, lavtlønnede menn som vurderer om de skal få thai- eller russerkone, men ikke tør på grunn av stigmaet. Hvem skriver at muslimer må brenne? Det er ikke Hege Storhaug eller Donald Trump, det er bleikfeite folk som røyker rullings. De er de som ikke har identitet. Folk har rare forestillinger om rusdealere også, tror det er karismatiske identiteter som Scarface eller Escobar som sitter på Ullersmo for dopsalg. Men det er ikke det, det er Ivar, som er blitt utsatt for overgrep. En fyr med glassøye og en hund med lopper og veggedyr hjemme.

 

Fri oppdragelse. – Hvorfor ble du selv avhengig?

Det har jeg ikke noe klart svar på, men det handler om disse tingene. Jeg mangler en grunnleggende trygghet på at det jeg gjør er bra, fordi jeg kanskje har fått for mye. Foreldrene mine var hippier, kulturradikalere, kommunister. Mange av barna til mine foreldres venner har endt opp sånn som meg. Man kan si mye om fri oppdragelse, de har blitt kreative og kjappe i hodet på mange ting, men mangler en grunnleggende trygghet. Sånn er jeg også: Jeg er mye mer opptatt av å få likes, for det fyller meg. Hvis jeg ikke får de likes-ene, så føler jeg meg ditto tom. Da må jeg fylle meg opp med noe annet.

Han sier det er egentlig er skambelagt å snakke om rusavhengighet når man har en slik bakgrunn.

Bourgeois boredom. Et lillelordkompleks. Jeg har ikke lyst til å være frontfiguren for en sånn klisjé, middelklassebarn som lider av kjedsomhet, begynner med stoff – en kjedelig forklaring. Men det er farlig når rusdebatten blir en kulhetsgreie, som med islam og feminisme. Aslak Nore (forlagsredaktør og samfunnsdebattant, red. anm.) sa til meg her om dagen – jeg skrev at jeg var mot bombing i Syria fordi det fører til mer sinne mot Vesten – at det var en kjedelig og uorginal analyse, og håpet at jeg kom frem til noe mer oppfinnsomt. Er det dét debatten handler om, at vi skal ha fikse analyser?

Fri oppdragelse, hva lå det i det for deg?

Jeg diskuterte dette med mamma her om dagen. Jeg hadde en venn, og faren hans krevde at han skulle hjelpe til hjemme. Han måtte lære masse ting som ingen av oss andre gadd fordi vi ikke ble stilt krav til. Vi andre har gått på Nav, hatt mislykkede forhold til kvinner, prøvd noe kunstnerisk. Han er blitt lektor, har fått kone og barn, han har lykkes. Han prøvde hasj og sånn han også, men kom seg unna. Mamma mente at oppveksten hans var en av grunnene. Det er en fare for at jeg syter her. Det er i så fall forferdelig. Poenget mitt er bare at dagens frie oppdragelser kan føre til generell utrygghet. I dag må jeg hele tiden høre fra andre mennesker at jeg gjør noe bra for å beholde selvtilliten min. Kun de vennene som har sagt at de er glad i meg uansett, tåler jeg å høre kritikk fra.

Hvorfor fører en slik livsstil til en tomhet som må fylles?

Fordi at en del ting tilsynelatende kommer for lett. Narsissist er et sterkt ord, men man er ikke vant til å jobbe i motbakke. En av mine karakterdefekter, som er analysert i hjel, er at jeg er lat, uærlig og nytelsesstyrt. Det tror jeg vennene mine vil være enig i. Jeg vil ta snarveier, kan fortelle en hvit løgn hvis den ikke skader noen, vil alltid ha desserten først. Det tror jeg er en konsekvens av en fri oppdragelse.

 

Tydeligere identitet. – Hva var det store med hasj da du begynte med det?

–  I mitt tilfelle var jeg ikke så opptatt av rusen, jeg likte samholdet. Være en del av gutta-pakka. Identitet er stikkordet i alt dette. Hva er identitet? Det handler om å eie sin historie, ta tilbake identiteten sin. Hvis man ikke har noen annen identitet å vende til enn overgrepsoffer, så er man fucked. Det er denne erkjennelsen jeg mener vi må overføre til hele samfunnet. For eksempel: Hvilken alternativ identitet har en ung muslimsk mann i dag? Nesten ingen. Du kan kjempe med nebb og klør for å bli en brun, politisk korrekt Eivind Trædal, eller taxisjåfør, eller ingenting. Og så på andre siden – finnes IS. De gir deg tilbud om å bli flydd ned til James Bond. Falske pass. Samhold, action. Jeg tror at både rus og ekstremisme handler om å skaffe seg en tydeligere identitet gjennom tilknytning, sier Haugsgjerd.

 

Forsterker ekstremisme. Den amerikanske psykologen Philip Zimbardo – berømt for Stanford Prison-eksperimentet i 1971 – knytter også moderne avhengighet til ekstremisme. Nylig kom hans bok Man (Dis)connected: How Technology has Sabotaged What It Means to Be Male. Det er bygget på en studie av 20 000 unge menn og deres forhold til nettpornografi og dataspill. Unge menn blir regelrett ødelagt ved å bruke for mye tid i virtuelle verdener, mener han. Dataspill, pornografi og nettbruk fører til at hjernene blir avhengig av konstant opphisselse, det bidrar til at gutter slutter på skolen, blir sosialt klønete og frykter intim omgang med det motsatte kjønn.

– De lever i en falsk verden skapt av noen andre, hvor de bare konsumerer. De skaper ingenting, sier han.

Han mener dette er en delforklaring til en gigantisk maskulin krise, som i verste fall bidrar til ekstremisme og radikalisering.

– Norges egen Anders Behring Breivik kan stå som et eksempel. Han trakk seg vekk fra samfunnet, som mange unge menn over hele kloden i denne æraen. Her har han levd i en virtuell verden som er utfordrende, full av konkurranse og vold. Han perfeksjonerte skyteferdighetene sine ved å spille dataspill. Jeg tipper også at han var avhengig av porno, sier Zimbardo.

Hans studie viser at gutter og unge menn typisk kan bruke porno som pauseunderholdning, for eksempel etter å ha spilt data i fire-fem timer.

 

Solosex. Det er den manglende tilknytningen som er farlig, ifølge Sturla Haugsgjerd, fordi den gir en opplevelse av identitetsløshet.

– Å bli rusmisbruker eller terrorist gir mer tydelige identiteter for mange. I IS er man bare en svart utkledd person som tilhører en stor organisme med verdens tydeligste identitet. Hele diskursen er at vi er mange sammen, vi som står for det samme. Det er ingen i IS som krever at du skal være original. Bare du er 100 prosent hengiven. Jeg er sikker på at det oppstår nye former for ekstremisme også i hvite miljøer, as we speak. Jeg leste nettopp en bok om Thomas Quick. Han løy på seg 30 drap fordi det ga ham en identitet. Det er mye kulere å ha en identitet hvor man sitter på svensk tv hver kveld, og Riksadvokaten og Jan Guillou vil snakke med deg, enn å være en runkegutt, en albino nobody som eide ti prosent av en videosjappe. Sånn tror jeg det funker med rus og ekstremisme også.

– Vi må ikke glemme at de som har identitet, har kule invitasjoner og prosjekter på gang, er en veldig liten gruppe. Vi skal være glade for at det ikke er oss nå som sitter på nettet og troller, skyter heroin i lysken eller drar til Syria for å dø. Vi skal være takknemlige og ikke heve oss over dem. Det er en straff å bli IS-kriger eller nettroll.

Karl-Johan Kjøde mener heller ikke at det for søkt å trekke linjer mellom ensomhet, avhengighet og ekstremisme.

– Jeg har snakket med flere hundre nettpornoavhengige, etter at jeg selv snakket åpent om min egen avhengighet. Det gjennomgående temaet jeg hører? Sosial isolasjon. Og solosex er jo slik. Den er ikke orientert mot en annen. Og konsekvensen er logisk nok at man blir selvopptatt, som igjen kan gjøre et menneske mer selvrettferdig og mindre empatisk. En slik egoistisk utvikling kan jo faktisk føre til ekstremisme, sier han.

 

Motreaksjonen. Så hvorfor har den ikke kommet, den «store motreaksjonen» som Agnes Ravatn gikk og ventet på? Hvordan kan vi bruke rundt syv timer daglig på noe uten at det demrer for oss at det er vanedannende?

– Jeg er egentlig overrasket over denne larmende mangelen på kritiske røster. Mangelen på fornuftige folk, rett og slett. Vi får høre banale ting, som at «før var det skepsis mot farge-tv». Jeg lurer en del på om fornektelsen kan være en del av avhengigheten selv. Jeg synes ofte, når jeg snakker med folk om dette, at jeg merker en litt aggressiv respons. Som jo er et tegn på mild avhengighet i seg selv.

Kan dette bare fortsette?

– Ja, det kan det. Så lenge folk ikke føler at de har nok å tape, så lenge alle er mildt avhengige så er vi jo i samme båt. Det er ikke lenger noe poeng å stå imot. I et slikt samfunn vil produktiviteten gå ned, økonomien kan gå ad undas, færre får evnen til å tenke dype, lange tanker og innovasjonen vil stoppe opp. Men det er jo på et vis et behagelig liv.

Professor Jan Erik Karlsen synes også at han kjenner igjen fornektelsen, en av avhengighetens følgesvenner, på samfunnsnivå.

– Informasjonsoverfloden bidrar til å «narkotisere» gjennomsnittsleseren. Dette ser vi også i avhengighetsforskningen – mediene blir et substitutt for deltakelse. Det finnes gode eksempler på at også de mest nytenkende rapporter om narkotika, for eksempel Richard Bransons høynivågruppe, hvor også Thorvald Stoltenberg var medlem, ikke finner veien til en ny politikk. Alle aktører er neddopet av informasjon som ikke fører til handling.

 

Fremtidens samfunn. Om noen få måneder skal Jan Erik Karlsen og europeiske kolleger legge frem sine funn. Han bekymret for hvordan det vil gå med avhengighetsgenerasjonen i et Europa med økende arbeidsløshet, flyktningkrise og sosiale utfordringer.

– Ungdom er frontridderne i det nye samfunnet. Og mange unge ser det ikke lenger som viktig å arbeide mye for å ha et godt liv. Slike mer nytelsesorientert og hedonistisk trekk ved kulturen er ganske avvikende fra tidligere tiders pliktetikk, sier han.

En livsstil preget av avhengighet kan hindre ungdom fra å delta i samfunnslivet.

– Vi er usikre på om de mer hedonistiske interessene kan gi oss et bærekraftig samfunn fremover. Vil det produseres nok tjenester for fellesskapet? Hva med viljen til å betale skatt? Om et par tiår skal dagens ungdom bære samfunnets byrder. Da må de være rustet, sier han.

Ensomhet og begjær versus kjærlighet og grenser. Sturla Haugsgjerd mener vi må tenke på følgende når et samfunn skal på avvenning:

– Avhengighet kan bare takles gjennom at mennesker virkelig møtes. Problemene oppstår når man 1) ikke blir sett som noe positivt, 2) blir sett som noe negativt eller 3) ikke blir sett.

Så det kan sies nesten så enkelt: Alle må sees som noe positivt.

Annonse