Annonse
00:00 - 27. november 2015

Mens varmen setter inn

Det er mulig å begrense den globale oppvarmningen. Her er forslagene som diskuteres, og noen som ikke diskuteres, før klimatoppmøtet i Paris.

Turister på Grønland: Klimaet i Arktis er i drastisk endring. Foto: Olaf Otto Becker
Annonse

Når FNs klimatoppmøte nummer 21 begynner i Paris til uken, vil det være mulig å ane et snev av optimisme i den tunge og forurensede vinterluften. Møtet er en varslet suksess, i alle fall hvis vi sammenligner med de tidligere toppmøtene, der fiaskoen i København i 2009 står i en særstilling.

KLIMATOPPMØTE

  • COP21, FNs klimatoppmøte nummer 21, arrangeres i Paris fra 30. november til 11. desember.
  • Målet for forhandlingene er å komme frem til en bindende klimaavtale, signert av alle verdens land.
  • En viktig kamp på møtet vil handle om penger. Ved møtet i København i 2009, forpliktet verdens rikeste land seg til å skaffe til veie 100 milliarder dollar i årlig finansiering av et grønt skifte i fattigere land innen 2020. Se opp for diskusjoner om hvor pengene blir av, og hvilke land som skal regnes som fattige.

Mens strategien med å møtes for å avtale og fordele karbonkutt ikke har fungert særlig bra, er planen en annen i Paris: Alle deltagerlandene er bedt om å melde inn sine planlagte utslippskutt – et slags nedenfra og opp-system basert på frivillighet. De varslede kuttene er mer ambisiøse enn man kunne fryktet, ikke minst fra Kinas side. Det er dermed mulig å håpe at Paris blir et vendepunkt, at den nye strategien fører til en slags klimadugnad i stedet for et hissig forhandlingssammenbrudd.

I en rapport fra FNs klimapanel i forkant av møtet, regner man med at løftene som er meldt inn, kan holde temperaturøkningen under 2,7 grader ut dette århundret. Det er ikke bra nok, men det er en start – hvis løftene holdes.

Direktøren for det internasjonale energibyrået IEA har kalt møtet i Paris «vårt siste håp», men det er nok mer presist at et eventuelt håp ligger i det som kommer etter Paris. Det er oppfølgingen av de varslede tiltakene som vil avgjøre om vi kommer til å steke i vår egen olje eller om vi holder hodet kaldt og finner andre utveier. Det mangler ikke på forslag til hvordan det kan gjøres – her er syv av dem.

LA OLJEN LIGGE

Store deler av verdens olje-, gass- og kullressurser må bli liggende under bakken hvis vi skal unngå en virkelig dramatisk overoppheting av kloden. Skal vi klare målet om å holde temperaturstigningen under to grader, kan ikke alle tilgjengelige forekomster utvinnes. Det mener en samlet miljøbevegelse, samt de aller fleste vitenskapsfolk som arbeider med klimaproblematikken.

Løsningen er å lokke storinvestorer over fra fossil-bransjen til selskaper som driver med fornybar energi.

Det skulle dermed være grei skuring å gjøre dette, hadde det ikke vært for at en så stor del av verdensøkonomien fortsatt er tett knyttet opp til fossilt brennstoff, i tillegg til at det er så stor uenighet om hva alternativet er. Oljeselskapenes børsverdi er nært knyttet til beregninger av hvilke olje- og gassressurser de vil komme til å kunne utvinne, og så lenge oljeselskapene får konsesjoner til å lete, skapes det et press for å få hentet opp ressursene.

Løsningen, slik den presenteres i store, globale kampanjer akkurat nå, er å lokke storinvestorer over fra fossil-bransjen til selskaper som driver med fornybar energi. Mer enn 220 store institusjoner og investorer, inkludert det norske oljefondet, er blant aktørene som har signalisert et skifte.

Den franske økonomen Thomas Piketty er blant de mange kjente størrelsene som har tatt til orde for en investeringsvridning vekk fra «skitten energi», som han skrev i et innlegg i The Guardian tidligere denne måneden. Han understreker den finansielle risikoen som ligger i å investere i noe som må fases ut snart.

Kritikerne hevder kampanjene for å trekke investorer ut av fossile energikilder ikke er nyanserte nok. Det er enorm forskjell på gass og kull, for eksempel – en troverdig energipolitikk må regne med å være basert på fossile energikilder i lang tid fremover, hevdes det. Miljøbevegelsen hevder en slik holdning er altfor defensiv. Det store skiftet vil være avhengig av at brorparten av verdens investorer også ser det slik.

STANS AVSKOGINGEN

Avskoging bidrar til mellom 10 og 15 prosent av de globale klimautslippene. Det høres nokså enkelt ut å la være å kutte ned trær. Men skal alle verdens land bli enige om å stanse avskogingen innen 2020, slik FNs tusenårsmål skisserer, trengs det penger, diplomatisk innsats og en langt mer sofistikert forståelse av de varierende årsakene til at store skogområder forsvinner raskt.

Årsakene er sammensatte. De økonomiske drivkreftene bak avskoging skyldes økt etterspørsel etter landbruksprodukter, både i rike og fattige land. I tillegg handler det om kontroll:

– Mesteparten av avskogingen foregår i områder hvor myndighetene har dårlig oversikt eller få muligheter til å sanksjonere. I tillegg er det mange land som ser skogen som en ressurs man har rett til å hugge ned for å skape sårt tiltrengt økonomisk utvikling. Derfor trengs penger utenfra, men så langt har de færreste lagt penger på bordet, sier Bård Lahn, tidligere leder av Natur og ungdom, deltaker på en rekke klimatoppmøter og forfatter av boken Klimaspillet (2013).

Norge har lagt penger på bordet. Men mye av diskusjonen om avskoging har kretset rundt løsninger basert på kvotesystemer. Lahn mener det er en nokså utilfredstillende idé.

– Tanken er at vi kan slippe å kutte egne utslipp ved å bevare andres skog, men det kan fort ende opp med å gjøre det hele verre, sier Lahn.

– Hvis du har kjøpt deg en kvotetillatelse til et utslipp fra en fossil kilde, er det permanent. Det går ikke an å gjøre om på skaden. En bevart skog, derimot, er et midlertidig tiltak. Skogen kan tørke ut, eller bli hogget ned senere, og da har du skutt deg selv i foten. Vi er helt avhengige av at bevaring av skog kommer i tillegg til andre tiltak, ikke i stedet for dem.

LAG EN INTERNASJONAL KLIMADOMSTOL

Klimamøtet i Paris skal legge en ramme for hvordan verdens land selv melder inn sine klimamål. Men hva skjer hvis målene ikke blir fulgt opp? Det finnes ingen sanksjoner.

Svaret kan være en klimadomstol.

– På toppmøtet i Bonn i 1999 kom forhandlerne langt i å lage en slik domstol. De nasjonale delegasjonene var fornøyde med utkastet, men måtte reise hjem for å få endelig godkjenning først. Det skjedde jo ikke. Etterpå er det stort sett bare Bolivia som har jobbet for en klimadomstol, sier forfatter Espen Stueland, som over nyttår kommer med essaysamlingen 700-årsfloden, tekster der klodens tilstand og klimaendringene er hovedingredienser.

Det sier kanskje noe om de politiske mulighetene for å få dette gjennom. Samtidig virket vel den internasjonale straffedomstolen i Haag også som en utopi før den ble virkelighet.

Det er vanskelig å se for seg at statene gjør det de sier de skal gjøre uten sanksjonsmuligheter.

Espen Stueland

– Det er ikke mulig å gjøre dette før det blir tenkelig. Ideen må diskuteres og brynes og tas opp ved forhandlingene igjen og igjen. Men det er vanskelig å se for seg at statene gjør det de sier de skal gjøre uten sanksjonsmuligheter.

Stueland mener andre juridiske spor også kan gi konkrete resultater: At vanlige innbyggere saksøker staten hvis hensynet til klimaet blir oversett i offisiell politikk. I sommer ble den nederlandske staten dømt til å kutte sine utslipp med 25 prosent innen 2020. Etter søksmål fra organisasjonen Urgenda og 886 nederlandske innbyggere ga tre dommere i en domstol i Haag saksøkerne medhold i at Nederland «med viten og vilje» har bidratt til å bryte med togradersmålet.

Lignende søksmål er underveis i flere land, deriblant USA, Belgia – og Norge, der Foreningen Grunnloven § 112 forbereder et søksmål mot den norske stat for å legge langsiktige planer på norsk sokkel som saboterer Norges overordnede klimamål.

BRUK TEKNOLOGIEN

Bellona-leder Frederic Hauge, Norges første elbileier, er optimist på vegne av fornybare løsningers gjennomslagskraft, både teknisk og politisk. Han snakker om energieffektivisering. Biomasse. Fornybar energi. Elektrifisering av transportsektoren. Han har liten tålmodighet for løsningsscenarier som baserer seg på lavere økonomisk vekst i verden.

Norge har vist vei – vi har sett at fem millioner mennesker kan endre bilindustrien.

Frederic Hauge

– Jeg legger vekk scenariene som baserer seg på redusert velferd. De er ikke gjennomførbare, sier Hauge. Det, mener han, gjør ikke målsetningene om karbonreduksjon mindre ambisiøse. Vi må bli «karbonnegative», altså sørge for at vi lagrer eller absorberer mer karbon enn vi slipper ut i atmosfæren, før 2050. Da må man, ifølge Frederic Hauge, satse på teknologien.

– Det politiske handlingsrommet for satsing på elbiler har økt enormt siden København-toppmøtet i 2009. Batteriene varer lenger og er halvert i pris. Og Norge har vist vei – vi har sett at fem millioner mennesker kan endre bilindustrien, sier han.

Hauge ser to store teknologiske muligheter framover: Det ene er bedre CO2-fangst og lagring. Det andre er dyrking av biomasse, som kan bli en viktig energikilde, men som kan komme i konflikt med matdyrking og biovelferd.

– Dette er viktig nå: Norge må legge om fra å drive så mye forskning på gjennombruddsteknologi, og gå over til å ta i bruk og forbedre eksisterende teknologi. Det er slik vi får ned kostnadene ved fornybare løsninger, sier Hauge, som mener vi må snakke om energisystemer, ikke bares energikilder.

Bellona er involvert i flere store prosjekter om dagen, som Ocean Forest, som bruker saltvann, alger og CO2 til å produsere ren mat, fôr, energi og drivstoff, og Sahara Forest Project, som Hauge mener kan revolusjonere hvordan vi tenker om energi. Det handler om å bruke avfall fra en teknologi som ressurs for en annen.

Det er velprøvde teknologier som benyttes, det unike er at synergiene mellom teknologiene utnyttes og utvikles, ifølge Bellona. Tekniske nyvinninger og forbedringer krever penger – igjen handler det altså om å flytte kapitalen til det grønne. Ett av tiltakene som er ventet på Paris-toppmøtet, er opprettelsen av et fond på hundre milliarder dollar, som blant annet skal bidra til et slikt grønt skifte.

TENK ANNERLEDES

Hvis alle bestemte seg for det samtidig, ville det vært mulig å stanse den globale oppvarmingen. Siden en slik dramatisk, verdensomspennende forandring ikke er mulig før katastrofen er til å ta og føle på for alle involverte, er vi dømt til å ødelegge kloden. I det øyeblikk alle skjønner at noe må gjøres, vil det være for sent. Eller?

Vi kan snakke om tipping points, der små endringer med ett vipper store handlingsmønstre i en helt annen retning.

Karen O’Brien, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, har et mer optimistisk syn på hvordan samfunn endrer seg når endring er nødvendig. O’Brien, som har deltatt i arbeidet med fire av det internasjonale klimapanelets rapporter, mener samfunnsendringer, i likhet med klimaendringer, må forstås som komplekse fenomener som ikke alltid følger en rett linje. Kollektive endringer finner ikke nødvendigvis sted fordi alle blir enige om en virkelighetsbeskrivelse. Vi kan snakke om tipping points, der små endringer med ett vipper store handlingsmønstre i en helt annen retning, mener O’Brien.

– Da leger begynte å vaske hendene før operasjoner, for eksempel. Eller da flyselskaper bestemte seg for å forby røyking på fly. Disse endringene fant sted før alle var overbevist om at de var nødvendige eller nyttige.

Forandring finner sted når vi utfordrer dominerende forestillinger. Akkurat nå utfordrer millioner av mennesker ideen om at vi ikke kan endre den globale oppvarmingsprosessen. Samtidig utfordres ideen om hvem man skal ta hensyn til. Kan det være at vi bør tenke på andre arter enn menneskene? Kan det hende at fremtidige generasjoners hensyn bør veie tyngre? Slike endrede tankemønstre spiller en stor rolle når samfunn forandrer seg, mener O’Brien. Det handler om egne valg, som å fly mindre og spise mindre kjøtt, men like mye om samtalene vi har, innflytelsen alle har på politiske prioriteringer og regelverk.

– Hvis vi utelukkende konsentrerer oss om den tekniske siden av problemet, er vi dømt til å mislykkes, sier O’Brien, som tror Paris-toppmøtet kan bli et vendepunkt, også fordi det faktum at landenes klimamål er frivillige vil gjøre det klart at den virkelige utfordringen starter for oss alle, etter møtet – for å følge opp, forbedre og fortsette.

DET FINNES IKKE ÉN LØSNING

Toppmøtet i Paris er viktig av forskjellige årsaker: Det er et fremskritt at alle land, inkludert store forurensere som Kina og USA, støtter opp om agendaen og legger frem sine kutt-målsetninger, selv om de ikke er «bindende» på noen virkelig meningsfull måte. At Kina har gjort en såpass stor innsats for å kartlegge egne utslipp. Og at møtet ikke blir en diplomatisk kræsjlanding, som tidligere møter i noen grad har blitt.

For alle som ikke er på møtet, er det avgjørende å ha én ting i bakhodet: Verdens ledere kommer aldri til å bli enige om én, altomfattende avtale som stanser den globale oppvarmingen. Bård Lahn, som har vært til stede på en lang rekke klimatoppmøter, mener jakten på én, elegant løsning har vært et blindspor.

– Det gjelder både kvotesystemer eller James Hansens planer om en global karbonavgift. I Norge har slike ideer fungert som en sovepute. De gir inntrykk av at det viktigste er noe som skal skje et annet sted, sier Lahn.

Bakgrunnen for jakten på en avtale med to streker under, finnes i måten verden tettet hullet i ozonlaget på. Ett stort problem, én avtale, én løsning.

– Men den gangen handlet det altså om noen fabrikker som laget kjøleskap på en bestemt måte. Klimaproblemene, derimot, er innvevd i hvordan vi lever på en helt annen måte, sier Lahn.

– Vi trenger det samfunnsvitenskapen kaller «clumsy solutions», en haug med forskjellige løsninger. Det kommer til å bli armer og bein. Vi får ingen styrende, internasjonal avtale i Paris, men et utgangspunkt som krever lokal, nasjonal, regional og internasjonal handling.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.