Annonse
15:57 - 07. november 2015

Indregard: Høyre burde gå for frislipp

Det er ulogisk at Høyre kjemper mot Westerdals profitt, skriver Sigve Indregard.

Annonse

Morgenbladets egne baksidesluggere, Gudmund Hernes og Torbjørn Røe Isaksen, har havnet i en polemikk om hvor skolepengene har tatt veien. Hernes mener Isaksen burde visst og burde grepet inn, og spør om ministeren var habil. Isaksen mener han har strammet inn, og at det ikke finnes noe hold for politisk innblanding. Diskusjonen står imidlertid i fare for å omgå selve kjernen. Den kjernen er interessant langt utenfor Westerdals moderne campus.

Når skattebetalerne skal la private aktører drive tjenester for det offentliges regning, er det to realpolitiske hensyn som står mot hverandre. Folk liker stor valgfrihet. Private alternativer bidrar gjerne til det. Men folk liker ikke at skattepengene deres går uavkortet i lommene på rike investorer, enten de er på Aker Brygge eller Jersey. Privatisert velferd bidrar gjerne til det også.
 

I skoler og høgskoler har lovgiverne på Stortinget forsøkt seg på å trykke den firkantede klossen ned i det runde hullet: Her sier loven at alle som vil kan få investere i private skoler, og dersom utdanningen er god nok finansierer staten det meste av kostnadene. Men det er strengt forbudt å tjene penger på investeringene. I motsetning til barnehager og sykehjem, der det er i orden å ta utbytte.

Dette er naturligvis et fristende kompromiss for politikerne. Alle fordelene, ingen av ulempene. Problemet er bare at det ikke fungerer i praksis.

 

Den norske høyresiden har malt seg inn i et hjørne ved å insistere på at utbytte­hindringer faktisk er mulig.

Slik reven har mange utganger, er det mange veier pengene kan lekke ut av skoleselskapene. Eksemplet DN har gravd opp i Westerdals er en måte. En annen måte har vi sett i skoleselskapene, der nærstående selskaper har fakturert skoleselskapene for ulike tjenester, konsepter, husleier, materiell, og så videre.

Kunnskapsministeren har rett i at Utdanningsdirektoratet har funnet en god del tvilsomme utfall av denne praksisen, og at direktoratet har krevd penger tilbake. Flere av sakene er ikke ferdig behandlet i rettssystemet. Men la oss nå si at eierselskapene blir dømt for å ha tatt seg for godt betalt for å tilby opplæring i skolens pedagogiske konsepter, husleie, skoleledertjenester og lignende. Hva er da riktig pris? Rettssystemet er ikke et veldig egnet sted for å fortløpende beslutte gjengs markedspris på et pedagogisk skolekonsernkonsept med medfølgende digitalt materiell. Dermed vil slusene fortsatt finnes, bare ikke stå mistenkelig vidåpne.
 

Den norske høyresiden har malt seg inn i et hjørne ved å insistere på at utbyttehindringer faktisk er mulig. Erfaringene viser at de er lite mer enn blår i øynene. Om man ønsker de kommersielle aktørene inn i utdanningssektoren, er det naturligvis absurd å se for seg at de ville, i akkurat denne investeringen, se bort fra ønsket om å tjene penger.

Det er derimot fullt mulig å mene at det er greit at investorer tjener penger på utdanning. Om det var greit, ville flere ønske å gjøre det. Det ville igjen gjøre at flere aktører ville komme til. Vanligvis er denne logikken Høyres bread and butter: Nyskaping skapes best gjennom investeringer i åpne markeder. Om alle som har en god idé vil kunne tjene penger på den, blir flere ideer satt ut i livet.

Da ville vi få frem en reell, ideologisk skillelinje. Venstresiden ville kunne poengtere at dette vil skape større forskjeller mellom folk, og at de private selskapene vil ha insentiver til å ta snarveier, skumme fløten i markedet, og belønne middelmådighet med toppkarakterer. For slik er ekte politikk: Det finnes ulemper og fordeler på begge sider av et vedtak. Når politikere hevder at vi kan få alt det gode uten noen av ulempene, er det alltid for godt til å være sant.

Diskusjonen roterer rundt om det er tilstrekkelig streng styring med hvert komma i regnskapene.

Dette er de tre alternativene: Det offentlige gjør det selv, det overlates til markedet, eller det overlates til et kvasimarked der det offentlige bestemmer alt. Det siste er politisk attraktivt, men gir elendige resultater. Det krever mot å gå for begge de to andre alternativene. Men de er bedre, begge to.

 

I stedet roterer diskusjonen rundt om det er tilstrekkelig streng styring med hvert komma i regnskapene til disse, som skattebetalerne altså finansierer fordi de skulle være de frie og uavhengige innovatørene. Er kostnadskontrollen god nok? Har de brukt akkurat så mye penger på stoler som en offentlig skole gjør?

Det er ingenting som skaper så mye behov for et stort og sterkt byråkrati som alle de sosialdemokratiske forsøkene, ledet av både Høyre og Arbeiderpartiet, på å lage markeder av offentlige tjenester – men der ingen andre enn staten egentlig skal betale. Om det ikke hadde vært så sårt for de velmenende politikerne, kunne man her minnet om sykehusene.

Slike kvasimarkeder, der det eneste som er lov er å gjøre akkurat som de offentlige aktørene de erstatter, er per definisjon systemer som bidrar med lite nytt for skolen. De som overlever i slike bransjer er folk som kan å lage kreative selskapsstrukturer, holde doble regnskap à jour, og deretter gjøre akkurat det samme som det offentlige har gjort uten å betale de ansatte like mye.
 

Det er for så vidt også kreativ innovasjon. Men neppe den typen innovasjon velgerne ønsker å finansiere.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse