Annonse
00:07 - 30. oktober 2015

Reinertsen om NRKs flyktningregnskap

NRKs flyktningregnskap er villedende på minst to måter, skriver Maria Reinertsen.

Annonse

I desember 1934 forliste det britiske lasteskipet Usworth i Nordatlanteren. Om bord var atten engelskmenn og åtte afganske fyrbøtere.

Det var storm, styreanordningen var blitt ødelagt, og skipet sendte ut nødsignaler som ble plukket opp av det belgiske lasteskipet Jean Jadot og det engelske passasjerskipet Asconia.

Tre kjempebølger hadde knust en livbåt, blåst de andre to til sjøs og forflyttet lasten slik at Usworth lå på skeive. Problemet var å få sendt en livbåt over det stormfulle havet til de utslitte sjøfolkene. Jean Jadot satte ut den første livbåten, på tilbaketuren kantret den, to belgiere og tolv av mannskapet på Usworth druknet. Så var det Asconias tur.

Hvor lenge lever en innvandrer i Norge? Tretti år? Seksti?

Samtlige sjømenn og offiserer, ja også flere av kjøkkenpersonalet, hadde meldt seg frivillig. Annenstyrmann Pollitt og ti sjømenn dro ut på havet.

Asconias 800 passasjerer fulgte dramaet, ingen fant det naturlig å klage på forsinkelsen eller regne på rederiets tap ved redningsaksjonen i et langtidsperspektiv.

Lesestoff

Erling Holmøy og Birger Strøm: «Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring» (SSB 2012)

James Bisset Commodore:

War, Peace and Big Ships (Agnus & Robertson, London 1961)

Forrige uke presenterte NRK sitt flyktning- regnskap. Langtidskostnaden for det økte antallet flyktninger og asylsøkere kan bli 767 milliarder kroner, meldte statskanalen.

Utgangspunktet er en rapport fra Erling Holmøy og Birger Strøm i Statistisk sentralbyrå fra 2012. I SSBs opprinnelige regnstykke er kostnaden for hver ikke-vestlige innvandrer 4,3 millioner. NRK har anslått at syrerne vil koste hele 5,2 millioner per stykk fordi de har lavere utdannelse enn en del andre innvandrergrupper.

Basert på tall fra Utlendingsdirektoratet anslår kanalen at totalt 75 000 innvandrere, hvorav halvparten syrere, vil få opphold i løpet av 2015 og de neste to årene. Til disse legger NRK kostnaden for 52 500 personer som får familiegjenforening med flyktningene. Sluttsummen blir altså skikkelig stor: 767 milliarder kroner.

Konfrontert med NRKs tall tok Fremskrittspartiets nestleder Per Sandberg til orde for å stenge grensen mot Sverige.

Annenstyrmann Pollitt og hans ti «dyktige sjømenn» kom trygt tilbake gjennom stormen med dem som var igjen av mannskapet på Usworth. På land ble Asconia møtt av et stort presseoppbud, og sjøfolkene ble hyllet som helter. Noe skipets kaptein James Bisset, i sin selvbiografi Commodore: War, Peace and Big Ships, insisterer på at de ikke var: De gjorde bare det enhver sjømann ville gjort.

Det var denne etikken som møtte båtflyktningene i Middelhavet denne sommeren. Sjøens lov, som påbyr å hjelpe et medmenneske i havsnød. Vel oppe på greske strender gjelder andre regler. Grensenes, statsborgerskapets og økonomiens regler.

Så la oss regne på NRKs flyktning- regnskap. Først: Hvor lang tid bruker «langtidskostnadene» på å materialisere seg? I den opprinnelige nettsaken står det at kostnaden på 5,2 millioner kroner gjelder for en innvandrer «i løpet av sin levetid», forklart som «fra de ankommer til Norge, til de dør».

Så hvor lenge lever en innvandrer i Norge? Tretti år? Seksti?

I SSBs opprinnelige regnestykke derimot, fordeler kostnadene seg over 86 år, og inkluderer også utgifter til mange barn og noen få barnebarn innvandrerne får i dette tidsrommet.

Samme regnegrunnlag ligger bak NRKs 767 milliarder kroner, bekrefter journalisten bak, Anders Magnus. Det var bare så komplisert å skrive alt dette, får vi forklart.

Ok. 767 milliarder delt på 86 år blir nesten 9 milliarder per år for å ta imot 75 000 flyktninger og 52 500 familiemedlemmer. Det er mye penger. Men i et statsbudsjett der utgiftssiden for tiden er på 1 199 milliarder kroner, er det nok mulig å finne plass.

Verdien av det innvandreren produserer når hun jobber har ingen plass.

Utgiftene blir høyest de nærmeste årene, før flyktningene har kommet i jobb. Høyest, men ikke så høye som NRK vil ha det til. Kanalen har regnet utgiften per flyktninger de første fem årene to ganger. Til de 5,2 millionene per flyktning fra SSB-modellen har de lagt 127 milliarder kroner basert på Erna Solbergs anslag om at hver flyktning koster en million kroner de første fem årene. Men også SSBs opprinnelige modell inkluderer kostnader fra ankomst.

Vi må altså trekke fra litt. Det er usikkert i hvor stor grad disse to anslagene overlapper hverandre.

På sine nettsider forklarer NRK først at nettokostnaden ved flyktningene er «de utgiftene stat og kommuner har trukket fra det flyktningene selv bidrar med gjennom arbeid og skatteinnbetaling etter at de har fått opphold». Men dette er feil, SSB-modellen som NRK har tatt utgangspunkt i, regner bare ut differansen mellom det innvandreren betaler i skatt og det hun får igjen i trygder, pensjoner og dess like. Verdien av det innvandreren produserer når hun jobber har ingen plass. (Lenger ned i saken er det en formulering som tyder på at artikkelforfatterne, før saken gikk til desken, var klar over dette.) Uansett, dette er samme type regnskap som gjør en sykepleier mye mindre verdifull for samfunnet enn en aksjemegler. Og, innvandrere fra «tredje verden» som jobber mindre og har lavere lønn enn gjennomsnittsnordmannen, er definitivt minusmennesker.

NRKs flyktningregnskap er altså villedende på minst to måter:

De overdriver de årlige utgiftene. NRK skriver at kostnadene er for én enkelt innvandrer frem til hun dør, når regnestykket i virkeligheten også inkluderer etterkommere og strekker seg over et tidsrom på 86 år.

Det er bare skattepengene innvandreren betaler, ikke arbeidet hun utfører, som tillegges verdi. Det gjør at innvandrere, som tenderer til å være i lavtlønnsyrker, som hjelpepleier eller barnehageassistent, kommer særlig dårlig ut.

I sin redegjørelse til Stortinget sa Erna Solberg at hver flyktning koster det offentlige én million kroner de første fem årene. For hver flyktning vi tar imot, blir det vanskeligere å finne rom til regjeringens egne prosjekter, enten det er raskere veibygging, skattereform eller økte pensjoner. Men viktigere og vanskeligere enn å finne pengene er det å finne rom for flyktningene i samfunnet. Boliger. Arbeidsplasser. Norskopplæring. Skole.

Når Stortinget skal forhandle et bredt asylforlik i ukene som kommer, må de også bli enige om hvilke standarder som skal gjelde for dem vi tar imot, og om de skal innvilges midlertidig eller fast opphold. Med midlertidig opphold blir det rom for flere. Motargumentene er at både arbeidsgivere, kommuner og flytkningene selv får dårligere motivasjon til å gjøre en innsats for integrering når oppholdet er på uviss tid.

Uansett utfall: syrerne kommer til å prege samfunnene de slår seg ned i, slik bosnierne gjorde på 1990-tallet. (Selv fikk jeg hjertet mitt grundig knust da han jeg var forelsket i på videregående, dro på date med en av bosnierne i parallellklassen.) Men vi vil også preges av det om vi stenger dem ute, blir et land som patruljerer grensen til Sverige og tvangsreturnerer til overfylte leirer i Hellas.

Noen år før forliset til Usworth, da James Bisset var overstyrmann på luksusdamperen Mauretania, møtte han på et norsk seilskip. Bisset ble fylt av minner over hvordan han selv for lenge siden basket rundt i en slik kummerlig farkost. Et flagg signaliserte at nordmennene trengte en doktor. Så mannskapet på Mauretania la ut i livbåt, med skipslege og ekstra proviant, poteter og roastbiff. Nordmennene hang over ripa og snakket på dårlig engelsk, overrasket over at et så stort og viktig skip kunne ta seg tid til å stoppe for dem.

For Bisset og mannskapet på Mauretania var de norske sjøfolkene likemenn. Roastbiffen var med fordi de husket hvor sparsomt matstellet kunne bli i et seilskip på langferd. Det er opplevelsen av flyktningene som likemenn som forsvinner når vi ser folkemengder som presser seg sammen mot piggtrådgjerder og blir en strøm, en krise. Det var den opplevelsen som ble vekket til live igjen av bildet av den døde gutten på stranden som var så til forveksling lik våre egne gutter, og igjen da folk fant frem tøy og bakte kaker og meldte seg frivillig til å ta imot flyktningene.

Mennesket lever ikke av kaker og leksehjelp alene, men i årene som kommer er det dét perspektivet som gir mest håp for at vi skal lykkes med å finne rom for dem i landet. Synet på flyktingene som medmennesker. Kort sagt, en noe sterkere identifisering med menneskene i regnestykket enn oljepengene de tar for seg av.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Når den årlige politikkfestivalen Arendalsuka sparkes i gang om noen uker, er det som alltid med et bredt spekter av norske organisasjoner og foreninger på plakaten. Foruten alle…»