Vi kan få kreft av kjøtt, det bekreftet Verdens Helseorganisasjon denne uken. Samtidig skaper filmen «Cowspiracy» blest om metangass fra husdyrhold (altså promp), som bidrar 22 ganger mer til global oppvarming enn det CO2 gjør. Konsekvensene av dagens kjøttindustri – enten de handler om helse, miljø eller dyrenes lidelse – dominerer synsfeltet mens julediskene fylles opp av ribbe til 20 kroner kiloen.
Vi er inne i en opplysningstid når det gjelder verdens kjøttindustri. Noen erkjennelser er slik at hvis man først starter på dem, ender man i et paradigmeskifte. Kjøttindustrien er slik. Brått blir «alt ufyselig og klart», som forfatteren Jonathan Safran Foer sier. Hvis man tar inn over seg at dyr har livsbegjær, interesser og kjenner smerte, er det umulig å fortsette overspisingen – for de 80 kiloene med kjøtt hver og en av oss spiser årlig, kommer stort sett fra dyr har hatt elendige liv. Kuer og okser har trange båser, for lite friluft og unaturlig kraftfôr. Grisen, et dyr som er like intelligent som en hund, det samme. Og selv om hvitt kjøtt er mindre helseskadelig for mennesker enn rødt, har kyllinger og høner selv kritisk helse når de slaktes etter fire uker på veksthormoner. Hvordan forsvarer vi lidelsen vi påfører dyr i storskala kjøttindustri?
Det underliggende premisset er religiøst, Mennesket topper et naturlig hierarki, et kart over «guds orden». Intelligens utgjør den essensielle forskjellen mellom dyr og mennesker. Men intelligens-argumentet holder ikke prinsipielt, påpeker moralfilosof Peter Singer, det er ingen andre sammenhenger der vi kan bruke intelligens til å rettferdiggjøre å påføre andre lidelse. Tvert om reagerer vi sterkt når et menneske utnytter intelligensforskjell til å misbruke et annet, for eksempel hvis en voksen påfører et barn lidelse.
Det samme gjelder argumentet om at dyr er en annen rase enn oss; moral basert på raseforståelse ligger på historiens søppeldynge. Singer beskriver en erkjennelsesprosess der menneskets etiske sirkel gradvis utvider seg. I tidlige faser gjaldt etikken bare ens egen stamme, men ikke nabostammene, som kunne plyndres og drepes. Lenge var andre «menneskeraser» utenfor den etiske sirkelen, hvite tok svarte som slaver og australske nybyggere slaktet ned aboriginere som om de skulle vært kenguruer.
I dag sløves vi av det Singer kaller en artisme (speciesism), som holder andre levende vesener enn mennesker utenfor. Mennesket er et rovdyr, og kjøttbedøvelsen gjør at man år etter år ikke tar inn over seg hva kjøttindustrien gjør for å tilfredsstille oss. Men tenkes tanken helt ut, innser man simpelthen at den drives ut fra et vanvidd. Det er ikke nødvendig å bli vegetarianer for det. Det holder å halvere kjøttforbruket og bare spise dyr som vi vet har levd et godt dyreliv. Når vi diskuterer fremtidens utfordringer: klima, landbruk i fattige land og helseproblemer, kan vi gå rett til kjøttet. For det forandrer hele spillet.
LL