Annonse
00:01 - 16. oktober 2015

Dublin – for enhver pris

Han var lege i Aleppo til det ble for farlig å være i krigssonen. Men Norge utviste Ahmed til Polen da han ville gjenforenes med sin norske kone i Oslo.

Adskillelse: En måned etter at Ahmed måtte reise fra Norge til Polen, besøkte hans norske kone Mouna ham i Warszawa sist helg. Adskillelsen er tung, begge er sterkt preget av at norske myndigheter insisterer på at den syriske legen må få sin asylsøknad behandlet i Polen. Foto: Ellen Lande Gossner
Annonse

Dublin III-­forordningen

  • En EU-lov som også gjelder i Norge, Island og Sveits, som fastsetter kriterier for hvor en asylsøknad skal behandles.
  • Forordningen brukes til å returnere asylsøkere til et annet europeisk land, dersom vedkommende er registrert der først som asylsøker.
  • Dublin-konvensjonen ble først vedtatt i 1990, og revidert siste gang i 2013 (Dublin III).
  • Norske myndigheter returnerer ikke asylsøkere til Hellas, men for andre land gjelder ordningen.
  • Hensikten med Dublin-forordningen er å hindre at flyktninger søker asyl i flere land.

Warszawa-kvelden er iskald, men stemningen i byens gater er høy: Polen har sikret seg EM-billett ved å slå Irland. Blant skrålende fotballfans vandrer et norsk-syrisk ektepar, fordypet i smerten de er påført av krig og norsk utlendingsforvaltning.

32 år gamle Ahmed kom til Norge 15. juli, etter fire år som lege i krigssonen, for å leve sammen med sin norske kone, Mouna. Han søkte om opphold, begynte å lære seg norsk og ville melde seg som frivillig for å hjelpe landsmenn som strømmet inn i Norge, mange med både fysiske og psykiske plager.

Men etter fire uker kom avslaget: Ahmed hadde avlagt fingeravtrykk i Polen, på vei til Norge. Dublin-forordningen, som er en del av norsk lov, gir Norge rett til å sende en asylsøker tilbake dit han først søkte asyl, uten å behandle saken. Utlendingsnemnda (UNE) bekreftet vedtaket ti dager senere. 9. september måtte han forlate Mouna og leiligheten de nettopp hadde begynt å innrede i Oslo. I Polen ble han plassert i et transittmottak fullt av sentralasiater med utagerende rus- og røykevaner. Krigslegen fra Aleppo gikk rett i kjelleren.

– Jeg hadde aldri trodd at min søknad om oppholdstillatelse i Norge skulle bli avslått. Jeg er tvunget i eksil to ganger, først fra Syria, så fra Norge, sier Ahmed, som inntil mai i år jobbet for Leger uten grenser (MSF) i Syria. Først i Aleppo, oldtidsbyen hvor menneskeliv og historiske landemerker males i stykker av borgerkrigens mange aktører. Deretter med base på tyrkisk side, hvor MSF fjernstyrte sin Aleppo-klinikk inntil et granatangrep i sommer gjorde videre drift umulig.

Les KrF-leder Knut Arild Hareides reaksjon og UDIs svar her.

– Vi hadde lite utstyr, vi manglet medisiner, og vi kunne aldri sove mye. Men det verste med å jobbe i Aleppo, var risikoen for angrep, forteller Ahmed, som egentlig heter noe annet. Morgenbladet velger å anonymisere ham og ektefellen, så de ikke blir gjenkjent. Leger i Syrias flytende krigssoner er truet av både Assad-regimet og terrorgruppen Den islamske staten (IS). En kollega ble i fjor kidnappet fra et hus Ahmed også pleide å bo i. Kollegaen ble senere funnet drept.

– Vi vet ikke hvem som sto bak eller hvorfor han ble drept. Mange syriske leger har gitt opp håpet og flyktet, forteller Ahmed.

Jeg hadde aldri trodd at min søknad om oppholds­tillatelse i Norge skulle bli avslått.

Ahmed, syrisk lege med norsk kone

Han ønsker heller ikke å utsette familiemedlemmer for fare. Foreldrene og de fleste av hans søsken bor i IS-kontrollerte områder.

– IS er aktive over alt. Du lærer deg å være på vakt, sier Ahmed.

 

Dublin-forordningen. I begynnelsen av mai konkluderte Ahmed med at det var blitt for risikabelt for ham å jobbe i konfliktsonen, selv med base i Tyrkia, men med hyppige reiser inn i Syria. Han ble invitert til å gå på et medisinsk kurs i et land i Øst-Europa. I juni dro han fra dette landet til Norge, via Polen.

– I grensekontrollen ble jeg bedt om å søke asyl i Polen, og sa ja til det fordi jeg var redd de ville sende meg tilbake over grensen, noe mange hadde opplevd. Jeg fryktet å bli returnert derfra til Tyrkia, sier Ahmed. Via Tyskland reiste han så med tog til Norge, hvor han leverte asylsøknad nummer to.

I Dublin-forordningen heter det at en søknad skal behandles i søkerland nummer to «dersom utlendingen har en tilknytning til riket som gjør at Norge er nærmest til å realitetsbehandle den».

Mange syriske leger har gitt opp håpet og flyktet.

Ahmed

Ahmed er gift med en norsk borger. Mouna har bodd her siden hun var ni år gammel, da hennes familie flyktet fra Syria. Som offentlig godkjent tolk er hun for tiden en ettertraktet arbeidstager idet politi og utlendingsforvaltning overveldes av en arabisktalende flyktningstrøm. Paret traff hverandre for flere år siden og giftet seg i Tyrkia i desember 2013. Ekteskapet er godkjent og registrert i det norske Folkeregisteret.

– Vi planla opprinnelig å leve sammen i Syria, men så kom krigen. Jeg har vært så redd for ham så ofte, sier Mouna.

«Søkeren har ikke slik tilknytning til Norge», skriver UDI om unntaksbestemmelsen i Dublin-forordningen i avslagsbrevet. Og begrunner videre avslaget med Dublin-bestemmelsens definisjon av familietilknytning: Den forutsetter at «familien allerede eksisterte i hjemlandet».

– Vi ønsket å gifte oss i Syria, men det var jo krig der. Vi jobbet i ett år for å få tak i alle papirene vi trengte for å gifte oss. Vi har ikke forsøkt å lure noen, sier Mouna.

 

Kraftløshet. I innledningen til Dublin-forordningen står det at i samsvar med internasjonale menneskerettighetskonvensjoner «bør retten til respekt for familieliv være et grunnleggende hensyn» for at medlemslandene skal bruke den.

– Mouna er min familie, og jeg ønsker å bygge opp et nytt liv sammen med henne, sier Ahmed. Han vet ikke hvor lenge han må vente på polske myndigheters vedtak om asylsøknaden, i beste fall noen måneder. Deretter må han vente seks måneder før han kan søke om familiegjenforening i Norge. For å kvalifisere til gjenforening må Mouna tjene minst 252 472 kroner brutto i 2015. Hun har avbrutt farmasistudiene for å jobbe mest mulig slik at hun når terskelen i år.

Men avslagene fra UDI og UNE påvirker arbeidsevnen.

– Jeg vil helst jobbe, men noen dager orker jeg ikke, sier Mouna.

– Jeg kaster bort tiden. Hvorfor skal jeg gå uvirksom i Polen mens jeg kunne ha lært meg norsk og begynt på et liv i Norge? spør Ahmed.

Ressurssterke: Mouna er tolk, Ahmed er lege. Hun norsk av syrisk opprinnelse, han syrisk og engelsktalende. Begge har hardt tiltrengt kompetanse i møte med flyktningstrømmen til Norge.

Uten håp. Mens fotballbrølene gjaller i Warszawas puber, inntar vi hummus, shawarma og kafta på en libanesisk restaurant, der maten ligner den de lager i Syria når det ikke er krig. Ahmed forteller om å leve med å vite at du kan dø når som helst, om fem dager på en overfylt celle i Assads fengsel i 2012, og om da han var alene som akuttlege og tok i mot 250 pasienter på én dag.

– Det var galskap, fastslår Ahmed, som konsulterte bøker og ringte kolleger, så sant han kunne, for å løse tilfellene han ikke hadde erfaring med. Videre forteller han om et folk som ikke lenger er seg selv lik.

– Sivile i Aleppo fikk tak i våpen, kastet seg inn i krigen og forandret seg. De ble helt uforutsigbare, sier han.

Krigens galskap har traumatisert mange mennesker. Noen av dem er sannsynligvis k­ommet til Norge.

– Jeg kan kanskje hjelpe til med å hjelpe dem, sier Ahmed.

Har du noe håp om at det blir fred i Syria?

– Ikke i løpet av de neste ti årene. Med russernes bombing blir det bare enda verre.

Hva med utsiktene til nye fredsforhandlinger i regi av FN?

– I Syria vil det være noen som har en høyere stemme enn dem som sitter ved forhandlingsbordet, sier Ahmed, og viser til terrorgruppene som ikke blir invitert med i forhandlingene.

Aleppo er i 2015 det Warszawa var i 1944: Lagt i ruiner av krig. Polakkene har gjenreist sin hovedstad, og gamlebyen, eller kopien av den, er til og med på Unescos verdensarvliste, slik gamlebyen i Aleppo også er. Nå blomstrer Warszawa, med fancy butikker og renoverte minnesmerker om hverandre. Gir det håp for Aleppo?

– Ja, men jeg er mer bekymret for menneskene enn for Aleppos minnesmerker. Hver eneste familie derfra har mistet minst ett eller to medlemmer, sier Ahmed.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse