00:00 - 04. september 2015

De grønne kannibalene

De nekter for å være røde, men spiser venstresidens velgere. Kan et parti grunnlagt av sultestreik, radikal antivekst og omfordeling lokke til seg høyrefolk i Bærum?

Miljøpartiet De Grønne (MDG)

Grunnlagt i Norge i 1988 som et forsøk på å stoppe «økologiske katastrofer, miljøfattigdom, brutalisering og utarming» samt for å kjempe mot «pengevelde og økende klasseskiller» og «den militære galskapen».
I dag definerer de seg selv som «blokkuavhengige», og stiller seg åpne for samarbeid med partier både fra høyre- og venstresiden.
⅔ av partiets medlemmer definerer seg som på venstresiden. ⅓ definerer seg i sentrum, ifølge en partiundersøkelse gjennomført i år.
MDG har ingen offisiell leder, men en av partiets talspersoner, Rasmus Hansson, innehar deres ene plass på Stortinget.
De er medlem i Det europeiske grønne partiet, en paraplyorganisasjon for grønne partier i Europa.

– Nei, takk, jeg er blå.

Det er trangt i gaten foran Rådhuset i Sandvika, men mannen i shorts og rosa piquetskjorte klarer likevel å danse utenom pamfletten Nikki Schei rekker frem.

Lørdag, to uker før kommunevalget, og det er byfest i Sandvika. Det som føles som halve Bærums befolkning har trykket seg inn i gatene. Samtlige partier, fra Høyres svære stand til Rødts enslige krakk, står tett i tett foran rådhuset. Og midt blant dem forsøker Schei å frelse det borgerlige bærumsfolket til Miljøpartiet De Grønne (MDG).

– Mer rosa! ler Schei etter piquetskjorten.

Mannen snur seg ikke, bare holder opp en blå genser triumferende idet han forsvinner i mengden.

Hør stortingsrepresentant Rasmus Hansson forklare hvorfor MDG har beveget seg bort fra sine gamle verdier på Morgenbladets podcast.

Golf og frøposer. Hvilken appell har egentlig MDG for den konservative velger? Alle vet at SV blør velgere til MDG. Men dersom MDG virkelig er blokkuavhengige – hverken blå eller røde, som de selv insisterer på – må de hente noen stemmer fra høyresiden. Morgenbladet dro på jakt etter høyresiden i Miljøpartiet De Grønne.

Om noen kan lede jaktlaget i riktig retning, er det Schei. Han bor i Hosle, der 64 prosent av naboene stemmer Høyre, og var selv medlem og aktiv i Høyre i rundt 15 år før han gikk over til MDG. Selvstendig næringsdrivende, golfspiller på fritiden. Og likevel, her står han, foran rådhuset i Bærum. Han roper ikke, holder bare ut de fargede papirbitene, smiler. Venter på at folk skal komme til ham.

For å si det med Sinatra: Kan MDG lykkes her, kan de lykkes hvor som helst. Eller er det nettopp her kimen til MDGs undergang finnes?

Schei smiler.

– Vil dere ha en frøpose?

Hagearbeid som valgflesk:
Krf delte ut kaffe, SV stilte med småtomater, Ap med «de evinnelige kenyanske rosene som visner på en time», som Schei sa det. Og Miljøpartiet de Grønne? Frøposer til hjemmeplanting.

Det store mageplasket. – Hvorfor vi har en så voldsom valgvind i år? Det forstår jeg ikke.

Jan Bojer Vindheim har representert MDG i Bystyret i Trondheim siden 1991 og er en av partiets gamle travere.

– Nå er det sånn at alle våre valgkampinnspill blir til gull uansett hva vi gjør, og andres blir til dritt. Det kan ikke engang valgforskerne forklare. I år er vinden på vår side, sier han.

For 26 år siden, nærmere bestemt valgnatten under Stortingsvalget i 1989 var stemningen noe annerledes.

– Vi hadde ikke nubsjangs, sier Ove Braaten.

Det var takket være SV-leder Erik Solheim.

Karttegnerne. Fire år tidligere hadde Ove Braaten satt det hele i gang. Han hadde lenge vært medlem i Fremtiden i våre hender (FIVH), som mente medlemmene skulle melde seg inn i forskjellige politiske partiene og forsøke å endre dem fra innsiden. Braaten ville i stedet gjøre FIVH om til et politisk parti i egen rett. Som han skrev i FIVH-bladet våren 1985: Det norske folk trenger en sjokkbehandling. «La oss starte et nytt norsk parti nå som kan bli et reelt alternativ til alle de andre egosentriske industrivekstpartiene i landet.»

Med seg på ideen fikk Braaten nå avdøde Olav Benestad. Benestad var enslig, Braaten nyseparert. Ingen av dem hadde planer på 17. mai. De ble enige om å møtes på Benestads hytte på Hjellestad ved Flesland utenfor Bergen.

Braaten hadde aldri vært der før, så for å finne frem fulgte han et detaljert håndtegnet kart Benestad hadde laget. På enden av løypen fant han en grønn grind, bak den en mørkebrun hytte. Der inne skapte de den langhelgen det første dokumentet som skulle definere det nye partiets politikk:

Nå er det sånn at alle våre valgkampinnspill blir til gull, og andres blir til dritt. Det kan ikke engang valg- forskerne forklare.

Jan Bojer Vindheim, MDG

Alle andre partier var basert på ideen om industriell vekst. Benestad og Braaten ville heller bygge på dypøkologiske prinsipper, den filosofiske retningen Arne Næss var fanebærer for. Naturens ve og vel skulle i sentrum. Ikke menneskenes ønsker og mål.

– Venstrepartier er et interesseparti for arbeidere, Senterpartiet for bønder, Kristelig Folkeparti for de kristne. Miljøpartiet De Grønne skulle ikke være et interesseparti for noe samfunnsgruppe, sier Braaten i dag.

– Skulle vi overleve på denne planeten i tusenvis av år så kunne vi ikke forsvare noe særgrupper.

De to mennene i den mørkebruna hytta var ikke alene.

Stiftelsen av partiet 29. Oktober 1988 på en hytte i Rondane. Birte Simonsen holder stiftelsesdokumentet

Røde fanesaker. I Kristiansand hadde den såkalte By- og miljølisten vært aktiv siden syttitallet, det fantes til og med en spire i Nikki Scheis Bærum. Men den første gruppen som kalte seg De grønne var en byliste som stilte til valg i Halden i våren 1987, initiert blant andre av Håkon Stang, en lokal aksjonist med tydelige miljøholdninger og, skulle det vise seg, sans for dramatikk.

Med Benestad og Braatens liste som utgangspunkt, ble disse sammensatte kreftene forent. 29. oktober 1988 ble partiet offisielt stiftet, passende nok også det på en hytte i ødemarken, denne gang i Rondane.

Det første programmet var tydelig koblet opp til røde fanesaker. De støttet riktignok en «balansert økonomi uten privat eller statlig maktkonsentrasjon», men uroet seg for «pengevelde og økende klasseskiller», de frontet «solidaritet foran egennytte» og kjempet for «sosial og økonomisk utjevning». Det hele var imidlertid halvkvedet. Ifølge Braaten hadde stifterne i Rondane bare rukket å stemme over den første side av det foreslåtte partiprogrammet, som inneholdt partiets grunnverdier. Resten fikk de ta senere.

Det skulle vise seg å være det minste problemet.

Jeg er kanskje overasket over hvor tydelig medlemmene kunne plasseres til venstre.

Anders Ravik Jupskås, valgforsker

12-dagers sultestreik. Før stortingsvalget i 1989 hadde Håkon Stang satt seg ned for å sultestreike på Karl Johan i protest mot Norges oljesatsing. Dette var Miljøpartiet De Grønnes første nasjonale valgkamp. Det var duket for debatt hos NRK, men partiet var ikke invitert.

Slik Stang i dag forteller det, ble han etter den 12. dagen oppsøkt av representanter fra RV (nå partiet Rødt), som jobbet for å få være med i tv-debatten. Da trengte de støtte fra flere. RV-erne skal, ifølge Stang, ha fått med seg den sultestreikende inn i bilen, og kjørt til Marienlyst for å snakke med den nyutnevnte kringkastingssjefen, Einar Førde. Han skal ha gått med på at småpartiene burde få delta, så lenge den utsultede mannen «tok te seg næring». Stang gikk rett ut fra NRK, forsøkte å spise et eple, og kastet opp.

Birte Simonsen, en av partiets talspersoner på den tiden, ble valgt ut til å delta i debatten bare timer før den startet.  

– I min enkle naivitet sa jeg ja. Og plutselig satt jeg ved siden av Gro Harlem Brundtland, sier hun.

Ifølge Simonsen snakket hun og Brundtland om at fargen på kjolene deres matchet. Det var omtrent den mest interessante ordvekslingen partiet fikk være med på i studio.

I stedet ble det Erik Solheims store øyeblikk. Han viftet med en dropspose og snakket om e-stoffer. Og vips, var SV definert som Norges miljøparti. De fikk hele 10,1 prosent av stemmene. De Grønne satt igjen med 0,4 prosent. Valget 1989 ble starten på gode 20 år i utlendighet for MDG. Partiet overlevde bare så vidt på noen små øyer i det politiske havet. Da det kom ut på den andre siden var det blitt noe nytt.

Få partier siterer Høvding Seattle på plakatene.

Distinksjonen. – Japan, vet du, de har bygget ned atomkraften. Med vår offshoreteknologi kan vi bygge hydrogenfabrikker under bakken, som ikke synes.

Erik J Augestad har stoppet hos Nikki Schei i Sandvika. Han er allerede dypt inne i en beskrivelse av sitt arbeid med alternativ kraftproduksjon. Schei nikker og lytter. Bare et par minutter tidligere hadde Schei stolt vist frem MDGs solcellegrill: en diger parabolantenneaktig innretning som bruker solens stråler til å varme pølse til de forbipasserende. Solcellegrill og hydrogenfabrikker – det er Bærum MDGs språk.

Etterpå røper Augestad at han stemte MDG også ved forrige valg. Men før det? Litt forskjellig på venstresiden, viser det seg. SV, et par ganger, han har sansen for Rødts Erling Folkvord. Ingen grønnfrelst borgerlig, med andre ord.

Det kan i det hele anes et mønster blant dem som stopper, de som tar imot MDGs pamflett og frø denne lørdagen. Batikkskjørt. T-skjorte uten krage. Unge kvinner, skoleelever.

De som strener forbi, derimot: piquetskjorte. raske solbriller, seilersko. Middelaldrende par i beige klær. Et halvsmil, lett rist på hodet, kanskje et så vidt mumlet «nei, takk».

Det nye grønne. Snuoperasjonen for Miljøpartiet De Grønne begynte i 2003: En av de grønne øyene MDG overlevde på gjennom 1990-tallet var Svartlamon i Trondheim. Den gamle arbeiderbydelen hadde blitt et sted for anarkister og fritenkere. Nesten ene og alene på stemmer fra bydelen hadde Jan Bojer Vindheim – aksjonist, poet og sakprosaforfatter (blant annet av boken Inni hampen, om hampens historie) – holdt fortet siden 1991.

Før valget i 2003 begynte imidlertid et nytt fjes å pryde valgplakatene i Trondheim: Harald Nissen er i dag et av partiets viktigste ideologer, og var i lang tid MDGs talsperson. Det som tiltrakk Nissen og denne nye generasjonen var noe ganske annet enn det partiets grunnleggere hadde lagt til grunn på hyttene i villmarken.

– Det var noe udogmatisk med partiet. Så var de urbane. Det tiltalte meg, sier Nissen, i dag en selverklært grønn pragmatiker.

De nye kreftene hadde gjennom kampen for å bevare Svartlamon utviklet «gode Do it yourself (DIY)-praksiser» og skaffet seg en del politisk erfaring, ifølge Nissen. Han klarte å dytte Vindheim ned fra førsteplassen på MDGs liste med kampanjen «bruk issen, stem Nissen».

– Det viste vel at MDG ikke bare var én møllspist hippie, sier Vindheim om maktkampen i dag.

Og dermed var veien ryddet for den generasjonen MDG-ere som skulle bringe partiet inn på den lange marsjen gjennom maktens korridorer: I Trondheim ble MDG med i den rødgrønne koalisjonen som tok over kontrollen i byen.

I 2010 fikk Nissen kjæreste i Oslo, og bestemte seg for å flytte nedover. I hovedstaden hadde Hanna E. Marcussen brukt en halv million av sin egen arv på å bygge opp en partiorganisasjon, og i 2011 ble Nissen, med Marcussen som vara, den første MDG-eren i Oslo bystyre. Samme år stilte partiet for første gang med lister i alle fylker.

Sultet seg til tv-tid: Håkon Stang, mannen som grunnla det første lokallaget med navn De grønne, og hvis sultestreik i 1989 visstnok skal ha gitt MDG plass i partidebatten på NRK.

Samme kompost, ny innpakning. – Jeg kjenner mange av de i rådhuset, vi har gått Høyres lederskole alle sammen. De ser meg, og sier «når en gammel høyremann står på toppen av listen, så kan det ikke være så galt. Da må det være noen verdier der som er riktig», forteller Nikki Schei.

MDG vokser i Bærum, som i resten av Norge. Fra 1,2 prosent ved forrige valg, viser siste måling i Budstikka nå 5,5 prosent. Høyre raser andre veien. Så kanskje var han konservativ, den ene middelaldrende herren med genseren i Hankøknute som ble observert pratende med Schei i noen minutter. På tidspunktet var Morgenbladets utsendte praiet inn i enda en samtale med en tidligere SV-velger om hvorfor MDG er eneste fornuftige valg, så det er dessverre umulig å si.

Nikki Schei forlot Høyre da partiet gikk inn for å støtte Datalagringsdirektivet. Det var dråpen som fikk begeret til å renne over.

– Jeg har en verdikonservativ holdning, det er dette med forvalteransvaret. Det er ett sett ressurser, en klode. Igjen, det handler ikke så mye om meg, uten det handler mer om barna. Om fremtiden.

To versjoner. Bare en kort tur over fjorden ligger Nesodden, et annet sted der MDG er i vekst. En titt på lokalprogrammene avslører imidlertid to radikalt forskjellige varianter av partiet: Nesodden er en bastion for Birkenstock-sandaler, økologisk, kortreist mat, shoppestopp og kompostering.

– Jeg lærte ganske tidlig at MDG er preget av to akser: Vi har de som fremstår som cannabisrøykende gærninger som henger i trærne, mot teknologioptimisten. Og så har du aktivisten mot realisten, de som vet at man må hestehandle, og iblant velge sine kamper, sier Schei.

– De skjæringspunktene ser du i lokalprogrammene, det avhenger av hvilken kommune du er i. Vi her er mye mer på den «lastebil med batterier, nye biogassløsninger» enn ellers, sier Schei.

Venstre/høyre. Det hender MDG-kritikere, forsøker å fremstille partiet som som rødt. Da har De Grønne en regle: Her fra en debatt på Facebook med Eivind Trædal, en av MDGs mest aktive nettdebattanter, og på 10. plass på partiets liste i Oslo:

«Den største forskjellen er vel at vi ønsker oss redusert arbeidstid uten lønnskompensasjon gjennom trepartssamarbeidet, og at vi er mer positive til bruk av private, ideelle aktører i velferdstilbudet, forutsatt at det ikke er kommersiell drift.»

Høyresiden, derimot, argumenterer hardnakket for det motsatte:

– Vi har jo hatt MDG i bystyret i fire år, og det jeg mener man kan se av erfaringen så langt er at det hører til et godt stykke ut på venstresiden, sier Stian Berger Røsland, byrådsleder i Oslo for Høyre.

Jan Arild Snoen, kommentator i det konservative tidsskriftet Minerva, er sier det samme:

– Hvordan de stemmer, hvem de samarbeider med, og holdningene til deres velgere, viser at de slekter mer på de rødgrønne, sier han.

De Grønnes argument om at de kan være villige til å samarbeide med høyresiden om kutt i velferdsgoder, ser ikke Snoen noen beviser for:

– Hva vil de kutte? Etter min mening tar de ikke på alvor hvor sterk reduksjon i offentlige velferdsytelser deres økonomiske politikk krever.

To av 16. La oss ta en titt på det blokkuavhengige MDG: Bare i to av de 16 kommunene der MDG kom inn etter sist lokalvalg, valgte partiet å samarbeide mot høyre, ifølge en gjennomgang fra den konservative tankesmien Civita.

I Vestvågøy i Lofoten gikk Høyre, Venstre, Krf, Senterpartiet, SV og MDG sammen om Vestvågøyløftet, mot Ap og FrP. Konsekvensutredning av oljeboring ble tungen på vektskålen for MDG. I Halden gikk MDGs representanter inn i koalisjon med Høyre og Venstre, i protest mot de økonomiske problemene som hadde bygget seg opp gjennom årene – hovedsaklig under Arbeiderpartiets styre.

I dag er begge koalisjoner raknet. Men ideologi, viser det seg, er forsvinnende lite interessant i den sammenheng. Stafett er stafett, og lokalpolitikk er nettopp – lokal. En nedlagt grendeskole felte Vestvågøyløftet, selv om det ifølge Fredriksen ikke hjalp at Høyre-ordføreren begynte å snakke vel varmt om konsekvensutredning i Lofoten og Vesterålen under valgkampen i 2013. En omorganisering av Haldens planutvalg, med påfølgende strid om hvilke partier som skulle få bli sittende i sjefsstolen, ble kroken på døra for Halden MDGs støtte til høyresiden.

Gubbeveldet: Når 53-årige Schei er blant de yngste i bærumsdebatten, er det kanskje ikke rart MDG får vind i seilene. Men partiet gjør det typisk godt blant de unge – som også er blant de mest tilbøyelige til å bli sittende i sofaen valgdagen.

Kannibalene. – Jeg er kanskje overrasket over hvor tydelig medlemmene kunne plasseres til venstre når det gjelder tradisjonell økonomisk politikk, sier Anders Ravik Jupskås, statsviter ved UiO.

Han har blant annet vært med på å gjennomføre en spørreundersøkelse der MDG-medlemmer ble spurt om sine holdninger. Der svarte blant annet to av tre medlemmer at de tilhørte på venstresiden i politikken.

Men om MDG er en ny havn for frustrerte venstresidevelgere, er partiet da kun er med på å ytterligere splitte den allerede fragmenterte norske venstresiden?

Både Rødt, SV og MDG har nær kjennskap til sperregrensen. Hadde de tre slått seg sammen og dannet et nytt venstreparti i Norge, hadde de fått 11,7 prosent av stemmene på landsbasis, i alle fall basert på InFact og VGs måling fra 31. august.

Men Jupskås sammenligner MDG i dag med Frp på 1980- og 90-tallet.

– Høyrepopulistene flyttet tyngdepunktet til høyre. Nå kommer De Grønne og gjør det motsatte. De trekker liberale, og noen konservative, velgere til venstresiden. Fordi MDG har en litt mer ullen posisjon på en del økonomiske spørsmål kan sentrum- og senturm/høyre-folk føle seg hjemme i MDG, sier Jupskås.

– Så strategisk sett ville det være dumt for de tre partiene å slå seg sammen.

Spør du De Grønne, er deres største seier – vel verdt en viss kannibalisering av SV – at de klart og tydelig har satt miljøsak på topp, og fått andre med seg. Men stemmer det? Velgerundersøkelsen til statsviter Bernt Aardal ved Universitetet i Oslo måler blant annet hvor mange som sier at miljø er den viktigste saken når de stemmer. I 2013 var det 14 prosent som mente det – ned seks prosentpoeng fra forrige stortingsvalg.

– Det er et paradoks, at MDG kom inn på stortinget i et valg der miljø ikke var en dominerende sak, sier Aardal.

Da er velgerflukt fra SV en mer nærliggende forklaring, og Aardal bekrefter at det i stor grad er SV-miljøvelgerne som MDG har spist. Det er verdt å spørre om miljøsaken i det hele tatt henter nye velgere, ut over de som allerede synes miljø er viktig.

– Hvor mange kan MDG hente på helt kompromissløs miljøpolitikk? De kommer på defensiven når det blir snakk om de 240 000 arbeidsplassene i oljesektoren, eller utbygging av velferden. Den grønne fargen kommer godt frem, men kanskje mindre hvilke konsekvenser den har for andre prioriteringer.

Grønt mot røkla. Harald Nissen ikke så interessert i disse spørsmålene rundt høyre- og venstreside, mildt sagt.

– En statsviter kan fortsatt tviholde hardt på høyre/venstreaksen, sier han.

– Men hvis du ikke trekker inn økologi, kjønn, rasisme og de nye teknologiske omveltningene vi nå står mitt oppe i, får du ikke riktig tak på de politiske skiftene Europa gjennomgår, sier han. Dette gjør selvfølgelig ikke sosial rettferdighet mindre viktig å kjempe for også i dag, sier han.

Øyvind Strømmen, en annen MDG-velger, har trukket frem den belgiske tenkeren Philippe van Parijs’ trekant: Den har ett hjørne for marked – der Høyre og FrP nærmer seg – ett for stat (Ap og SV ligger i den retning), og et tredje hjørne, autonomi, som er det hjørnet det moderne MDG ligger nærmest. «Vi vektlegger retten til å ta personlige valg – uavhengig av både stat og marked – sterkt. Derfor er vi et frisinnet parti», skriver Strømmen på sin blogg.

Uansett hvilken modell du velger, er de alle langt fra det originale dypøkologiske partiet Ove Braaten, Birte Simonsen og de andre bygde opp. Nikki Scheis MDG har tro på at det private næringsliv og nye teknologi som en løsning. Det har ikke Braaten, som i dag er 36. kandidat i Stavanger.

– Det er det økonomiske systemet sammen med teknologi som har satt oss inn i situasjonen vi er i, som har ødelagt miljøet. Hvordan kan det som har gjort det være med på å redde miljøet? sier han.

1-0 til MDG. – Da har jeg vært og forhåndsstemt! Det ble Miljøpartiet De Grønne.

Det er minutter før Nikki Schei skal i partidebatt foran rådhuset i Sandvika. På et bittelite podium, klemt inn mellom Arbeiderpartiet og Høyres boder, skal åtte gamle menn diskutere Sandvikas fremtid. Men nå står altså eks-SV-velger Erik J Augestad her, med tommelen opp.

– Er det sant?! Så bra!

Schei strekker ut hånden, lener seg frem for å gi Augestad en high five. Men den nyslåtte velgeren har allerede vandret videre nedover gaten. Rett etterpå skal han observeres i dyp diskusjon med KrFs Dagrun Eriksen, som kanskje eller kanskje ikke vet at hun bruker tiden sin på en allerede tapt velger.

Hånden til Schei blir hengende i luften. Så han smiler, løfter den over hodet, drar med den andre opp til den berømmelige «først over målstreken i Tour de France»-posituren.

– Herregud, hurra! Ingenting er jo bedre enn det!

Ingen vet om Bærums høyrebastion lar seg lokke til Miljøpartiet De Grønne den 14. september. Men MDG-SV?

1-0. Også her.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse