Valgkampvinneren frem til nå er Miljøpartiet de Grønne (MdG). Rekordgode meningsmålinger har gjort at både mediene og de politiske konkurrentene tar partiet på alvor – noe som gir oppmerksomhet og uvant mange muligheter til å markedsføre politikken. Det kritiske søkelyset er også sterkere enn noen gang, og erfaringen med systemkritiske og alternative partier er at de kan miste oppslutning i valgkampens siste fase. Noen velger det trygge på valgdagen, selv om de til meningsmålerne har sagt at de vil forsøke noe nytt.
Det er heller ikke så mye som tyder på at det ruller en grønn bølge over landet. Valgforskernes studier av stortingsvalget for to år siden tyder på at velgernes holdninger frem til da hadde vært stabile i flere år. Oslo-representanten Rasmus Hansson kom derfor neppe inn på Stortinget fordi det var blitt flere miljøbevisste velgere. Forklaringen var snarere at de som allerede var opptatt av klima og miljø, ønsket å prøve ut noe nytt. De syntes SV fikk for dårlig gjennomslag i den rødgrønne regjeringen og tok ikke sjansen på at Venstre ville bli noe særlig bedre når de forpliktet seg til å samarbeide med Høyre og Frp.
Enkelt sagt: Det var blokkpolitikken de protesterte mot. De registrerte at alle de etablerte partiene for første gang på 24 år stilte seg bak én av to statsministerkandidater. Det fantes ikke noen alternativer til en rødgrønn eller gul/grønn/blå blokk med henholdsvis Jens Stoltenberg og Erna Solberg som statsministerkandidater.
I kommunepolitikken er det varierende i hvilken grad det er faste blokker. Både Venstre og SV kan miste velgere til MdG, fordi velgerne tror på De grønnes løfter om blokkuavhengighet. De har erfart at et parti som låser seg til Høyre eller Arbeiderpartiet før valget ikke får gjennomslag for mer klima- og miljøpolitikk enn de to store partiene aksepterer. Og det er etter mange miljøbevisste velgeres syn alt for lite.
Hvor stort gjennomslag man får ved å være uavhengig av blokkene, avhenger av flere faktorer: Etter dette valget blir det avgjørende hvor stort Miljøpartiet de Grønne blir, og om de andre partiene skremmes. Dersom det på valgnatten 14. september fortoner seg som en realistisk mulighet at MdG kommer på vippen i Stortinget om to år, vil både store og små partier i mange kommunestyrer trolig arbeide hardt for å få MdG med i styrende posisjoner. Det gir forhandlingsstyrke og kan føre til at klima- og miljøpolitikken blir grønnere enn den ville ha vært uten MdGs innsats.
Det er tross alt ikke partiets ene stortingsrepresentant som stiller til valg i år.
Om så skulle skje, øker sannsynligheten for at vi om to år går tilbake til den styreformen som gjaldt mellom 1985 og 2005 – da Norge ble styrt av regjeringer som ikke hadde flertall i Stortinget, og da først Frp, og deretter alle andre partier, meldte seg ut av blokkene. Høydepunktet, noen vil si lavpunktet, for denne styreformen kom etter valget i 1997 da vi fikk en sentrumsregjering uten at noen av blokklederne (Høyre og Ap) var med.
Her ligger antageligvis MdGs håp. Historien viser at det går an å trosse Høyre og Ap. Senterpartiet, KrF og Venstre gjorde det i en periode til en dyd å sette de to store partiene opp mot hverandre. Deres sentrumsregjering fikk budsjettstøtte fra Høyre/Frp det ene året og fra Arbeiderpartiet det andre året.
Det er et paradoks at den særnorske erfaringen med blokkuavhengighet er det som gir en del velgere tro på MdG nå, samtidig som det antageligvis var nøyaktig det samme som i 20 år sperret for partiets gjennomslag i norsk politikk. Mens De Grønne vokste i land som Sverige og Tyskland, var det SV og delvis Venstre som fanget opp de miljøbevisste velgerne i Norge. De to partiene hadde troverdighet fordi budskapet i lange perioder var at miljøsaken var viktigere enn alt annet – også regjeringssamarbeid.
En tilleggseffekt av at det i Norge var de etablerte partiene som fanget opp miljøvelgerne, var at de også rekrutterte dyktige tillitsvalgte.
Miljøpartiet de Grønne var i en lang periode et uinteressant parti for de ledende miljøvernerne og klimaforkjemperne. Det igjen førte til at MdG fikk problemer med å bygge en partikultur som virket tillitvekkende både i rikspolitikken og i svært mange kommuner.
Når MdG nå flyr høyt på meningsmålingene, må det også skyldes at Rasmus Hansson i sine første år på Stortinget har vist velgerne at MdG ikke er et fullt så annerledes og radikalt parti som de trodde. Det spennende blir om Hansson-effekten virker helt frem til valgdagen. Det er tross alt ikke partiets ene stortingsrepresentant som stiller til valg i år.