00:00 - 28. august 2015

Francis Sejersted 1936–2015

Francis Sejersted hadde format både gjennom form og substans, skriver Torbjørn Røe Isaksen.​

Så mange ord er blitt brukt om Francis Sejersted siden nyheten om hans bortgang tirsdag denne uken. De er alle riktige: En mann med klassisk dannelse, en bauta i historiefaget, en sterkt liberal verdikonservativ. Rune Slagstad gav ham merkelappen «sosialistisk Høire».

I nekrologen i Klassekampen brukte Slagstad den gamle stavemåten for partiet Sejersted tilhørte hele sitt liv, og det gjøres oftest når man vil vekke assosiasjoner til et konservativt parti som tiden egentlig har løpt fra. Jeg er ikke i tvil om at Slagstad mente det som en kjærlig kompliment.

Sejersteds merittliste skal ikke gjentas her, bare kort nevnes. Hans virke som historiker fra oppgjøret med Jens Arup Seips teori om det moderne Norges fremvekst, via Høyres Historie til de senere verk om sosialdemokratiets historie i Norge og Sverige, ledervervet i Nobelkomiteen med viktige – men kontroversielle – prisutdelinger, hans arbeid for å grunnlegge Senter for Teknologi og Menneskelige Verdier, Ytringsfrihetskommisjonen som prinsippfast argumenterte for både ytringsfrihet og de grensene etikken setter (som Sejersted åpenbart så som gjensidig komplimenterende, ikke gjensidig utelukkende), Fritt Ord og oppstarten av Nytt Norsk Tidsskrift. Listen kunne gjøres mye, mye lenger.

Men mitt spørsmål, som jeg har dvelt ved denne uken, er hvorfor? Hvorfor fikk Sejersted en så stor betydning på så mange områder?

En innfallsvinkel kan kanskje være miljøet rundt Den konservative studentforening og tidsskriftet Minerva på Universitetet i Oslo på 1950-tallet. Det var et miljø fra hvis kontor man hørte Händel og ikke rock, som idéhistoriker Johannes Løvhaug har beskrevet det. 1950-tallet var en brytningstid, men etter krigen var det fortsatt et levende, borgerlig kulturideal av den typen som manifesterte seg i ytre kjennetegn, slik som tiltaleformen «De».

Jeg vil tro de fleste som møtte Sejersted, så en bestemt type borgerlig verdighet som var til stede både gjennom tale- og omgangsform (selv hadde jeg gleden av å møte ham med jevne mellomrom, ikke minst i forbindelse med styret i C. J. Hambros fond). Denne verdigheten betød ikke et fravær av varme eller humor, snarere tvert imot.

Verdigheten betød ikke et fravær av varme eller humor, snarere tvert imot.

En litt karikert versjon av de siste tiårene av vår samtid er at vi har gått fra De til «døh», fra formkrav til friform og fra verdighet til underholdning. Vi krever av alle – eller, rettere sagt, vi tror at vi bør kreve av alle – løssluppenhet, tøysing og uformalitet. Francis Sejersted var kontrasten til alt dette, og nettopp derfor fikk han respekt i så brede kretser.

Den som måtte tro at den særegne typen verdighet han representerte – en verdighet som trolig hadde opphav i både slektslinjer, familie, miljø og selvsikkerhet – var arkaisk allerede da Sejersted var ung, tar rett og slett feil. Folk, ja, jeg er nesten fristet til å si folk flest, har en dyp respekt for mennesker som er ettertenksomme og høytidelige, fordi de forstår at høytidelige anledninger krever nettopp det.

Men det var selvfølgelig ikke form som gjorde at Francis Sejersted ble den ruvende skikkelsen han ble på så mange samfunnsområder. Det var substans.

Francis Sejersted var konservativ, men fordi konservatisme ikke primært kan forstås som ytre form, er det nødvendig å si noe om hva slags konservativ han var og ikke var.

Henrik Syse har skrevet om embetsmannskonservatismen, som er preget av liberale ideer  kombinert med en sans for kontinuitet. Denne konservatismen legger avgjørende vekt på institusjoner, fordi disse også er den viktigste rammen rundt nettopp de liberale verdiene. Sejersteds argumentasjon i debattene om ytringsfrihet bærer preg av nettopp slike argumenter.

Det er også et annet, viktig aspekt som vi også her kan finne spor av i det gamle Minerva-miljøet. Der betonet man at mennesket verken var en ren økonomisk agent eller en predeterminert klassekjemper, men et åndsvesen. Denne motstanden mot rendyrket økonomisk og teknologisk determinisme var en viktig del av Sejersteds verdigrunnlag. Derfor går det en linje fra hans historiske arbeid, hvor menneskenes idealer og ideer spilte en stor rolle, til Nobeltalene som preges av nettopp det samme synet.

Francis Sejersted hadde format både gjennom form og substans. Filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen var en av dem som jevnlig var sammen med ham i faglig sammenheng, for eksempel på Skjervheimseminarene. Vetlesen har fortalt at Jürgen Habermas på et seminar i Athen for to år siden uoppfordret fortalte ham om hvor stor pris han hadde satt på samtaler med Sejersted. Det er bare én attest av mange. 

Det ble sagt om den britiske statsminister Sir Robert Peel at han aldri var forut for sin tid, men alltid midt i den. Som ukens nekrologer over Francis Sejersted antyder, så var det noe ved ham som minnet om en annen tid. Kanskje nettopp derfor var han så levende til stede og så viktig i sine mange roller. Og, må man legge til, på flere måter også foran mange i sin samtid.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse