10:22 - 07. august 2015

Forskerens makt

– Det handler ikke om forskerne, men om dem som blir forsket på, sier nestlederen i Nesh.​

(Les hovedsaken)

Forskere legger vekk prosjektene sine etter tilbakemeldinger fra Nesh. Er dere makten deres bevisst?

– Nesh er et rådgivende organ. Vi vil at gode prosjekter skal gjennomføres, men i nettrelatert forskning, som i all annen forskning, er det essensielt å respektere og beskytte informantene. Dette dreier seg ikke om forskeren, men om dem som blir forsket på.

Selv om Facebook-grupper eller blogger er helt åpne, sier Staksrud, forventer ikke nettbrukere at det de legger ut, skal analyseres i en annen kontekst senere.

– Regelverket handler mye om å sikre folks rettigheter overfor forskeren, som alltid er i en maktposisjon. Ofte er det nok å spørre informantene på forhånd – og sikre at samtykket man får er informert; vi kan ikke forske på personer som ikke skjønner hva de sier ja til, sier Staksrud, som selv er nettforsker og til daglig undervisningsleder ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Er det blitt vanskeligere å være prinsipiell på grunn av internett?

– Forskere har alltid måttet be om tillatelse. Det skal svært mye til før en forsker kan gå undercover og så publisere identifiserende informasjon. På nettet er informasjon lettere tilgjengelig, men det fjerner ikke kravet om informert samtykke. Forskningsetikken er ikke blitt mindre relevant. I Nesh må vi selvsagt forsikre oss om at prinsippene er klare og forståelige for dem som skal bruke dem.

Staksrud opplever at barn og unges syn på hva som er offentlig og privat kan være annerledes enn hva teknologien tilsier:

– Mange ungdommer oppgir at de er «offentlige» eller «offisielle» på Facebook, men private og personlige på Twitter. Teknisk sett er det ofte omvendt.

ME-forsker Lian impliserer at ungdom tenker at tekster publisert på nett er «like publisert» som tekster publisert på papir?

– Dette handler ikke om papir eller ikke papir. Det er forskjell på informasjon som er publisert redaksjonelt og informasjon som er publisert av en privatperson på nettet. Selv om det sistnevnte er offentlig tilgjengelig, forventer man ikke at det har samme offentlige verdi. Ungdom kan ikke forventes å implisitt forstå å ha gitt samtykke til at ethvert bilde eller enhver statusoppdatering som de publiserer kan benyttes fritt av forskere uten at de får vite at de blir forsket på.

Samtidig har journalister i praksis nesten fri tilgang til det de finner på nettet?

– Journalister er ikke forskere. Som forsker kan man ikke gjøre det samme som journalister – og sånn skal det være. Hvis ikke mister vi tilliten vi er avhengig av. Journalister har sitt etiske regelverk – vi forskere har vårt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse