Det felles parlamentariske grunnlaget for sentrumspartiene KrF og Venstre er Tilbake til Fremtiden 2, filmen fra 1989 der Marty McFly i Michael J. Fox' skikkelse besøker et 2015 preget av flyvende biler og hoverboards. I hvert fall trakk begge partilederne frem nettopp denne filmen i sine partilederforedrag, som argument for hvor vanskelig det er å spå om fremtiden.
Vi fikk ikke flyvende biler, og det spørs om ikke politikerne frem mot 2040 heller bør legge inn støtet på å finne opp en tidsmaskin. Med de mørke skyene som tegnes i horisonten, kan de komme til å trenge både tre og fem forsøk på å finne de riktige løsningene.
[ Se alle foredragene, og les alle analysene her. ]
Grande ble den første partilederen – av sju så langt – som tok opp hatet mot muslimer i sitt foredrag. Fire år etter den islamofobisk begrunnede terrordåden var det overraskende, for denne kommentatoren, å bli minnet på at kampen mot rasisme også er en politisk visjon. Den hadde nemlig knapt blitt nevnt av de øvrige.
«Snikislamofobi», kalte Trine Skei Grande det: Denne formen for rasisme, mente hun, har blitt normalisert. Brevene som for noen år siden begynte med «jeg er ikke rasist, men…», dropper i dag forbeholdene.
Venstres partileder viste til flere dystre milepæler for islamhat i Europa: Sannfinnenes og Sverigedemokratenes vekst til store partier. Det sveitsiske forbudet mot nye minareter. Det franske forbudet mot niqab på offentlig sted.
Av en eller annen grunn glemte hun å nevne en av de viktigste milepælene: At et parti som advarer mot «snikislamisering», og der 88 prosent av velgerne mener islam og muslimsk innvandring utgjør en trussel for det norske samfunn, fikk regjeringsmakt, med støtte fra sentrumspartiene, i et mindre, nordeuropeisk land så sent som i 2013.
Til tross for dette er det overordnede bildet et helt annet: De liberale ideene har slått rot. Ideer om ytringsfrihet, personlig frihet, grenser for politikk og et fritt og uavhengig sivilsamfunn er selvfølger som ikke står på valg.
Interessant nok sliter Venstre på grunn av dette, litt på samme måte som at venstresidepartiene sliter med at sosial likhet, velferdsstat og Den Nordiske Modellen plutselig er fellespolitikk. Og i likhet med venstresidepartiene, forsøker Venstre å løse det ved å så tvil om det egentlige engasjementet for disse spørsmålene hos de andre partiene.
Så da Trine Skei Grande retorisk spurte seg selv om det er noen alternativer til Venstres visjoner, var det de virkelig store linjene som ble trukket: Alternativer som at Putins nasjonalisme vinner frem i Europa, at IS utsletter Israel, at Kina vinner Afrikas nasjoner over til ettpartiveldet.
Det er muligens ikke bare Venstres ideer som står mellom oss og alt det onde. Men selvbildet til dette partiet står på ingen måte i forhold til størrelsen. Trine Skei Grande sa at hun heller vil holde med en ideologi som ikke har tatt feil, enn alle de andre, som har dummet seg ut. For: «Liberalere har aldri bygd konsentrasjonsleire». Det hadde vært interessant å høre hvilken ideologi som stod bak Franklin D. Roosevelts internering av japansk-amerikanere under andre verdenskrig og Guántanamo, men la oss anta det var er en annen type liberal enn Trine Skei Grande.
De liberale verdiene blir ikke ordentlig prøvet når de er populære. Venstre er mer enn noen andre prinsipp-partiet, partiet som vokser på å stå støtt i kampen for noe upopulært. Det var tydelig at Trine Skei Grande dyrker denne rollen som klippe i stormen. Problemet er at vindmålingene viser flau bris. I tilsynelatende antipopulistiske saker som nei til datalagringsdirektiv, økt bistand, flere flyktninger og nei til bevæpning av politiet, har også folket vist seg å være ganske så upopulistiske.
Venstre trenger altså en skikkelig upopulær hjertesak for fremtiden. Noe der partilederen kan si som Marty McFly sier i Tilbake til fremtiden, etter å ha spilt en gitarsolo fra åttitallet på et skoleball i 1955: «I guess you guys aren't ready for that yet. But your kids are gonna love it.»