I april sa byrådsleder Stian Berger Røsland (H) i Oslo til Klassekampen at han mente de Grønne tilhørte venstresiden, og at det ikke var aktuelt å samarbeide med dem i bystyret. Slike påstander utløser fnyseanfall fra talsmann Hansson. Han tar nemlig klar avstand fra både de blå og røde ideologiene, fortalte han publikum i Litteraturhuset, fordi de har en innebygd forutsetning om evig ekspansjon.
Han vil gjerne være blokkløs: «Vi er ikke blokkuavhengige for å være smarte, men så viser det seg at det er veldig smart å være blokkuavhengig», sa Hansson, med brodd mot kommentatorer som mener de Grønnes blokkuavhengighet først og fremst er et retorisk triks.
Mon det. Enn så lenge er resultatene de Grønne kan skilte med stort sett grønne papirtigre i meningsmålinger. Da SV på den ene siden og KrF og Venstre ble del av henholdsvis en rødgrønn og en blå blokk, var det ikke fordi entusiasmen for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet var særlig stor i partiene. Det handlet om én ting, og én ting alene: Regjeringsdeltakelse.
Om Miljøpartiet lykkes, kommer de til å måtte velge en blokk eller velge bort å sitte i regjering. Blokkallergi er ingen gyldig fritaksgrunn fra de politiske tyngdelovene.
Det er ikke så vanskelig å se hvorfor Røsland mener de Grønne er røde. Partiet har stor vilje til å bruke offentlige inngrep for å styre økonomien, de vil ha offentlige og gratis velferdstjenester, der erklærer seg ikkevoldelig fredsparti, og de formulerer seg for eksempel slik i prinsipprogrammet:
Markedet og markedskreftene må også reguleres for å unngå utbytting av natur og mennesker, for å hindre skadelig spekulasjon og for å sikre konkurranse på rettferdige vilkår. En grønn økonomi kan ikke være avhengig av å vokse. Miljøpartiet De Grønne støtter en aktiv og rettferdig fordelingspolitikk for å sikre sosial utjevning og forebygge ytterligere rovdrift på naturen.
De sier det, ideologisk sett, aller best selv, når de sier at de står for «en grønn frihet der solidaritet og medfølelse setter grensene for individuell frihet». I beskrivelsen av den nordiske modellen, og i skildringen av fordeling og desentralisering av demokratiet, var De Grønnes foredrag i det vesentlige helt likt Rødts, dagen før. Hansson sa: «Verden, Europa, USA særlig, er på vei mot større forskjeller, og vi ser en økonomisk utvikling der … kapital opphopes i formidable mengder på stadig færre hender.» Dette fenomenet går i sin tid ut over «elementær rettferdighet» og økonomisk effektivitet.
Denne analysen gjør, som Hansson påpekte, ikke MDG til sosialister. Men det er umulig å komme unna at de er mest enig med sosialistene.
I motsetning til sosialister flest, er Miljøpartiet de Grønne i medvind. Torsdag ettermiddag ga det seg uttrykk i både seertallene på direktestrømmingen fra Litteraturhuset (flere enn Erna) og publikum i salen (flere aksjonister med ukledelige t-skjorter, færre hipsterstudenter). Det er vanskelig å unngå å tenke at noe allerede er forandret i norsk politikk. Visjonene om en karbonnøytral fremtid bygd på grønne fremdriftsindustrier er, om man skal ta prinsipprogrammer og lignende på alvor, konsensus, ikke en hippie-drøm.
De Grønnes vekst er nok i større grad et resultat av denne forandringen enn årsaken til den. På snittet av meningsmålingene er partiet stadig trygt plassert under sperregrensen. Rasmus Hanssons dilemma er at denne utviklingen går så fort at de store partiene stjeler politikken hans. Senest onsdag, i sitt ideologiforedrag, snakket for eksempel Erna Solberg om at åtti-nitti prosent av reisene i storbyene skal være kollektive i 2040. Ord som «karbonnøytral» og «nullutslipp» svever i tidsånden.
Enn så lenge er det få som tror på at de store partiene er villig til å svinge den upopulære pisken som må til for å realisere noe slikt. De store partiene vil neppe tørre å gjøre noe som rokker ved den økonomiske veksten, og da særlig velgernes økonomiske vekst.
Tim Jackson, en britisk professor i bærekraft, leverte i 2009 en rapport til regjeringen om klimautfordringene. Han kalte fenomenet «forbrukerkulturens jernbur»: Selv om vi skulle ønske å redusere forbruket ville det ikke være mulig, fordi den økonomiske stabiliteten er avhengig av en forventning om vekst.
Spørsmålet er om det ikke i like stor grad er «politikerkulturens jernbur». Gitt alle premissene som alle partiene nå har sagt seg enige i, togradersmålet, verdens karbonbudsjett, og tidsrammen vi snakker om: Hvordan skal det skje uten å bremse veksten kraftig i forbruket av ressurser? Kan svaret virkelig være at vi skal kjøpe stadig dyrere kvoter i utlandet for å opprettholde velgernes hunger etter mer og mer rikdom og forbruk?
Både Rødts foredrag onsdag og de Grønnes i går gjorde oppriktige forsøk på å besvare dette spørsmålet. Det var forfriskende, for svaret deres er ganske enkelt «nei»: Veksten må bremses, ved at produktivitetsvekst i fremtiden tas ut som fritid, og vi må kjøpe oss litt rom til både utslipp og forskning ved å bremse opp oljeutvinningen.
Et mulig svar er «teknologiutvikling», altså at utslippene av CO2 per krone vi forbruker går raskere ned enn veksten rekker å gi oss flere kroner. Jacksons rapport sier at det er lite som tyder på at dette skjer. Fra 1980 til 2009 sank utslippene per dollar nasjonalprodukt med 23 %. Med våre beste antagelser, vil verdensøkonomien være 80 ganger større i 2100 enn den var i 1959.
Vekstkritikerne blir ofte beskyldt for å være naive. Å si at teknologiutviklingen nok kommer til å redde oss, virker så naivt at det blir kynisk.
Men det er forskjell på å ha rett og å få rett. Konstellasjonene som oppstår etter kommunevalget kan gi oss noen svar på hvordan de Grønnes blokkuavhengighet i praksis kommer til å fungere, for eksempel dersom de havner på vippen i Oslo.
Den ekte prøven kommer likevel først om de får forhandle om nasjonal makt i neste stortingsperiode. Om Rasmus Hansson klarer å kvele noen fnys og bygge allianser, kan det bli virkelig interessant.
Øyeblikket:
«Det vi vet peker i retning av at vi står overfor en veldig stor snuoperasjon, og at vi har helvetes dårlig tid»