Partilederne var invitert av Litteraturhuset til å bedrive slow politics. I en hel time skulle de få foredra, uimotsagt, om sine visjoner for fremtiden, sin ideologi. Om hvor de ønsker at Norge skal være om 25 år.
Først ut var statsminister Erna Solberg. Hun spilte ned forventningene allerede tidlig i foredraget:
«Det er veldig fint å komme fra et parti som ikke har et endelig mål i sin ideologi, men som tror på veien til der du skal.»
Etter denne milde selvmotsigelsen brukte statsministeren resten av foredraget på å liste opp mål, bare med «vi må» foran i stedet for «jeg vil»: Norge må bli et grønt land med grønn industri. Vi må være konkurransedyktige. Vi må være et samfunn der alle får realisert sine talenter. Alle må føle at de er en del av samfunnet. Ingen generasjoner må føle at de står utenfor arbeidslivet. Vi må bekjempe dropouts.
Vi må finne veksten andre steder enn i oljen. I fremtiden må vi være grønn, smart og nyskapende. Vi må «gjøre vårt» for at vi «på mange områder» er klimanøytrale i 2040. Men vi må få med oss USA, og det er ikke så lett.
Og det fortsatte med listen over målsettinger, nå for hvordan «systemene» bør fungere: Barnevernsbarn må ta utdanning. Psykisk syke må få være i aktivitet. Rullestolbrukere må bli attraktive arbeidstakere. Arbeidsgivere må slutte å henge seg opp i hull i CVen. Norge må bli internasjonalt kjent for verdensledende universiteter.
«Også mener jeg at et av de kanskje absolutt viktigste grunnlagene vi bør jobbe etter, er at vi i 2040 også skal være verdens beste land å bo i.»
Ingen ideologiforedrag fra Høyre er komplett uten Edmund Burke, og det var også han som fikk jobben med å forklare hvordan dette henger sammen. Erna Solberg vil forandre det som trengs for å bevare det som er bra. I motsetning til alle andre politikere, som vil forandre bare for gøy.
Ideologi kan defineres som premissene og de intellektuelle verktøyene vi ubevisst bruker til å fortolke sprikende og løsrevne fakta i verden. Det er filteret vi ser verden gjennom, der vi forsøker å gå fra informasjon til forståelse og forklaring. John Maynard Keynes slo en gang fast at «praktiske menn, som tror de er helt unndratt enhver intellektuell innflytelse, er vanligvis slaver av en eller annen død økonom».
Statsministeren var virkelig pragmatisk og praktisk. I hennes foredrag figurerte ikke størrelser som rettferdighet og urettferdighet, frihet og ufrihet, sivilisasjon og barbari, orden og kaos, moral og umoral. Kriteriet for hva som er en «visjon», er om det er bra eller dårlig. Det er bra at folk arbeider. Det er bra med mindre klimagassutslipp. Det er bra å være det beste landet å bo i.
Det er på slike steder, om man hører nøye etter på det som ikke blir sagt, at man kan se ideologien tyte ut mellom sprekkene i de retoriske rustningene.
Det er ikke lett å se hva det er man ikke ser. Erna Solberg har noen slike blindflekker, for eksempel når hun slår fast at Norges mangel på investeringskapital gjorde at vi gikk glipp av industrieventyr som Nokia og Ericsson. Norge? Mangel på kapital? Det er logisk bare dersom man på forhånd har filtrert vekk muligheten for at statens skattekiste kan bedrive aktiv næringspolitikk i hjemlandet.
Det er også problemet med den politiske ideologien «gjør-bra-ting-ismen». Sammenhengene mellom tiltak og utfall er ikke nøytrale, teknokratiske sannheter. De er formet av dette filteret man ser virkeligheten gjennom. Som da Erna snakket om at vekstimpulsen fra oljen vil bli mindre i fremtiden. Det er et sant premiss, men uten videre hoppet hun derfra videre til at vi måtte finne veksten andre steder.
Det er på slike steder, om man hører nøye etter på det som ikke blir sagt, at man kan se ideologien tyte ut mellom sprekkene i de retoriske rustningene. For hvorfor er det gitt, i møte med både menneskehetens skjevfordeling og klodens febertokter, at vi som er de rikeste skal jakte fortsatt vekst? Det kunne trengt et ideologisk og visjonært forsvar.
I klimadelen av Ernas tale gikk hun fra pris på karbon og viktigheten av å få med seg USA og EU, til en vending inn i det private:
«Men så er det noen viktige områder innenfor klima som ikke dreier seg bare om konkurransekraft og bedrifter, men om hvordan vi lever.»
Salen spisset ører: De øvrige punktene handlet om å følge etter, å gjøre vårt, å være konkurransedyktige, og noen vage, grønne industrier. Skulle vi få høre statsministeren gå foran, å kreve at folket endret seg?
Det viste seg å være to endringer: 80-90 prosent at trafikken i byene skal bli kollektiv, og vi må bygge høyere og tettere byer. Samt en lang anekdote om hvor flinke Oslo kommune er når de bytter ut bussparken til Ruter slik at det blir biogass og hydrogen.
Det er definitivt et ambisiøst mål å flytte åtti prosent av trafikken over på kollektivtransport. Den nasjonale reisevaneundersøkelsen fra i år viser at kollektivandelen i Stavanger er åtte prosent, mens 59 prosent av reisene i Stavanger foregikk i bil. Resten er sykler og gående. I Oslo og Akershus foregår nitten prosent av reisene kollektivt, mot førtini prosent i bil. I Bergen 16 mot 54.
Målet blir ikke noe mindre ambisiøst gitt alle de store investeringene som gjøres i veier rundt byene. For eksempel har det blitt brukt mer penger på vei enn kollektiv i Oslopakke 3 så langt, og i den neste perioden, 2016-2019, foreslår styringsgruppen å bruke nesten dobbelt så mye på vei som på kollektivtiltak. Statsministeren «vi må jo»-ideologi skaper flere spørsmål enn den besvarer: Hvordan mener egentlig statsministeren at dette, ifølge henne, store skiftet i hvordan vi lever skal oppstå? Og hva skal vi egentlig med alle disse veiene vi bygger i Oslo og Akershus de nærmeste årene, når rundt to tredeler av dagens biltrafikk, ifølge henne, skal være borte om tjuefem år?
Erna Solberg er først og fremst en garantist for å forandre så lite som mulig
Det som ble tydelig denne onsdag ettermiddagen i Litteraturhuset, er at Erna Solberg først og fremst er en garantist for å forandre så lite som mulig – for å bevare. Det er litt pussig at hun snakker så varmt om å bevare alle disse grunnleggende, sosialdemokratiske institusjonene. Men det er vanskelig å tenke noe annet enn at det er genuint: Hennes prosjekt er ikke en idé, men å være bedre.
Når alt kommer til alt, er det kanskje verd å være varsom med hva vi ønsker oss. Vil vi egentlig mer av våre politikere, enn at de gjør det vi syns er bra?
HØYDEPUNKTET: «I 2040 regner jeg med at alle våre større byer vil ha cirka 80-90 prosent av all trafikk gående på kollektivløsninger.»
Se hele foredraget: