«Ta kampen for et varmt samfunn» lyste det fra røde SV t-skjorter i salen mens Audun Lysbakken holdt sitt partilederforedrag tirsdag ettermiddag. Det er også partiets slagord i valgkampen. Et varmere samfunn, grunnet global oppvarming, er i det minste en knagg som gjør sosialismen aktuell igjen.
Se alle foredragene og les alle analysene her.
Kannibaltaktene på miljøvenstresiden er et akutt problem for SV. Lysbakken er tydelig på at han ikke vil gjøre Miljøpartiet til fiender, men faktum er likevel at etter De grønnes endelige inntog i det tett befolkede litt-større-enn-mikroparti-sjiktet, har SV slitt tungt på meningsmålingene.
Det finnes forskjeller mellom partiene i denne nisjen, men forskjellene har blitt mindre. Årsaken er at den ytre venstresiden, SV og Rødt, har flyttet miljøengasjementet mye nærmere kjernen av prinsipprogrammene. De har lenge hatt miljø som en viktig sak, men det nye er at de nå lar større deler av partiprogrammet hvile på det grønne.
I gamle dager var resonnementet at dersom du ønsker å ta vare på miljøet, er sosialismen best egnet, fordi den tøyler markedskreftene. I dag er det vanligere å høre dem si at sterk demokratisk styring av økonomiske forhold – sosialisme – er en nødvendighet fordi klimaet setter begrensninger.
Lysbakken la også på et poeng til i foredraget: Klima-løsninger krever sosiale endringer, men de sosiale endringene vil vi bare få til dersom folk opplever at samfunnet er rettferdig. Ingen vil stemme for store avgifter på sydenturer hvis yachtene slipper unna.
Det er lett for venstresiden å forstå resonnementet: Dette er Marx' teori om at kapitalismens evig økende profittkrav genererer kapitalismens undergang, bare at det er økologiske, ikke økonomiske, begrensninger som spiller hovedrollen.
Forskjellen som disse retoriske endringene utgjør er subtil: Det røde har blitt en støttespiller for det grønne, i stedet for at det grønne er en bonuseffekt av det røde. Venstre, KrF, Miljøpartiet, Rødt og SV kan nå ha seminar om hvordan de skal nå det felles grønne målet, i stedet for å diskutere om det er sosialismen, liberalismen eller kristendemokratiet som har de beste grønne bonuseffektene.
Men hvordan gjør man det, samtidig som man skal konkurrere om velgere med den samme opplevelsen av at dette spørsmålet er viktig?
Lysbakken snakket om at vi trenger en «ny samfunnspakt» på linje med New Deal og Folkhemmet for å løse klimaproblemet. Tanken er besnærende: I møte med en krise, må vi legge våre små uenigheter til side og lage en stor samfunnsplan for vår alles redning, mens musikken fra Independence Day spiller i bakgrunnen.
Spørsmålet er om SV har glemt sin sosialistiske barnelærdom, og blitt naive. Det er sant at det i krisetider skjer mye som ingen hadde trodd kunne skje. Men det skyldes at noen som allerede har lagt et grunnlag, griper sjansen. New Deal var ikke noe kompromiss, det var knallhard politisk manøvreringskunst.
I Norge ga den samme kriseperioden seg utslag i Kriseforliket, da Arbeiderpartiet og Bondepartiet gikk sammen om å ende rekken med borgerlige regjeringer, og innsatte Johan Nygaardsvold som statsminister i 1935.
Kriseforliket innledet tretti år med arbeiderpartiregjeringer i Norge, om vi ser bort fra krigen. Sett med arbeiderpartiøyne var forliket en stor suksess. Men det spørs om Bondepartiet deler denne analysen: De brøt samarbeidet allerede i 1936.
SV bør være forsiktig med hva de ønsker seg.
Se alle foredragene og les alle analysene her.
Se hele foredraget: