Utenriks

Mot et delt Europa

Ideen om Europa overlever ikke nødvendigvis Hellas-krisen, selv om euroen og unionen nok gjør det.

An ever closer union – en stadig tettere union. Allerede i Roma-traktaten, i 1957, ble grunnsteinen lagt for prosjektet Europa: EU var en énveisprosess, med stadig tettere integrering på flere områder, og av flere land, og et fredelig, velstående og forent Europa.
    Mon det.
    Denne uken buet EUs parlamentarikere da Hellas' statsminister Aleksis Tsipras ankom EU-parlamentet. Europas ledere ba etter sigende den greske ministeren om «å skjerpe seg» etter et møte tirsdag. Den greske regjeringen har på sin side liten tiltro til EUs plan for å få landet på fote – selv om de kvittet seg med uromoment/finansminister Yannis Varoufakis etter folkeavstemningen forrige søndag.
    Stemningen er kjølig, og det snakkes alvorlig om Grexit, om at Hellas kan forlate eurosonen. De siste ukenes drama pirker i selve EUs fundament:
    Hva er egentlig tanken bak prosjektet EU i dag? Er Grexit en hump i veien eller en eksistensiell krise for ideen om Europa?
    – Stadig dypere union er fortsatt et godt motto for EU, mener sosiolog Juan Díez Medrano.
    – Euroen var ment som en byggestein på veien mot tettere integrasjon. Om Hellas får lov til å forlate den, vil det forandre EUs natur fullstendig, tror derimot den italienske økonomen Francesco Saraceno.

Om Hellas får lov å forlate euroen, vil det forandre EUs natur fullstendig.

—   Francesco Saraceno, økonom

Brekkstangen som brakk. Euroen er et unikt prosjekt i historien: Et forsøk på å integrere flere lands økonomier, men uten å integrere deres politiske styring av økonomien. Ingen felles budsjetter, ingen felles rentepolitikk.
    – Euroen skulle være en brekkstang. Når den ikke fungerte, som mange ventet at den ikke ville gjøre, tenkte tilhengerne at man ville sette seg ned og forsøke å få den til å fungere fordi man var forent om ideen om Europa, sier Saraceno, som før han ble forsker på europeisk økonomisk integrasjon ved Sciences Po i Paris var økonomisk rådgiver for den italienske regjeringen.
    – Nå ser vi heller at man kalkulerer kostnader og gevinster fra euroen, og vurderer hvorvidt det lønner seg å være med eller ikke. Da snakker vi ikke lenger om et ufullbyrdet prosjekt man jobber for å få til.
    Det er ikke for ingenting at EU har vært en enveisprosess: Hvis ett land kan begynne å padle bakover, er det lite som hindrer andre fra å gjøre det.
    – Hellas' eksempel vil motivere andre små land til å stå imot EU-kommisjonen og EU-stormaktene. Om Hellas forlater eurosonen, må EU gi opp planen om å få hele EU, unntatt Storbritannia, Sverige og Danmark, med i euroen, sier økonomen Milan Horniacek ved Universitetet i Bratislava i Slovakia.
    – En videre styrking av den europeiske integrasjonen blir knapt mulig. Derfor er det mulig at EU, med unntak av noen av kjernelandene – Tyskland, Frankrike, Benelux-landene og kanskje Østerrike – vil gå tilbake til en tollunion, og intet mer.

Euro-stammetenkning. – Jeg vil si ideen om en «stadig dypere union» forsvant med utvidelsen østover.
    Det sier Stefano Sacchi, statsviter ved Universitetet i Milano. Han har europeisk integrasjon som forskningsfelt. Denne uken er han og resten av verdens EU-forskere samlet i Paris, til konferansen med den betimelige tittelen «Envisioning European Futures». I 2004 innlemmet EU ti tidligere østblokkland i unionen.
    – Ideen var å utvide demokratiet, og å gjenforene – eller forene – kontinentet. Men utvidelse kom på bekostning av fordypelse. Vi ser det i det som ikke er økonomisk politikk: utenriks, forholdet til Russland, håndteringen av krisen i Middelhavet. Problemdefinisjonen deles ikke, vi må finne en lavere fellesnevner enn tidligere, sier Sacchi.
    «Det er ingen emosjonell europeisk union, da kan heller ikke pengeunionen fungere».
    Slik uttrykte kommentator Jean-Pierre Lehmann det i magasinet Forbes denne uken. EU er en halvfungerende overbygg over det han kaller euro-tribalism, skriver han: Hvert land bruker EU for å få mest mulig ut av det. Francesco Saraceno kaller uttrykket trist, men passende, mens Sacchi sier EU i hovedsak er «økonomi, modifisert av nasjonal politikk»:
    – Den opprinnelige ideen til funksjonalistene, om at en felles europeisk identitet etter hvert skulle ta over for nasjonal identitet, har aldri vært riktig, sier han.
    – Europeiske samfunn ser EU som grunnleggende nytteorientert. Det er økonomi. Støtten til medlemskapet går opp i økonomisk gode tider og ned i nedgangstider.

Mot en todeling? «Vi er som Irland, ikke Hellas. Det ene er en suksesshistorie, det andre en fiasko».
    Cláudia Toriz Ramos, statsviter ved Fernando Pessoa-universitetet i Porto, forteller om portugisernes oppfatning av eurokrisen, og det er knapt noe skjebnefellesskap; Portugal vil ikke slås i hartkorn med Hellas. Ramos mener fristelsen i Brussel til å utfordre selve EUs grunndesign nå er stor:
    – Hvor forent kan prosjektet være når alle må integreres i samme hastighet? Det vil være fristende å forlate noen stater i bakevjen, de som ikke klarer å holde det tempoet kjernelandene i EU ønsker, sier Ramos.
    Ingen av forskerne Morgenbladet har snakket med, er i tvil om at en eller annen variant av EU vil komme til å eksistere i fremtiden. De fleste tror også på euroen, selv om den tiltroen er noe mer nølende. Den europeiske sammenfiltringen er dyp, påpeker italieneren:
    – Kan du se for deg at en portugiser eller nederlender for ti år siden skulle vite navnet på den greske finansministeren? Det er fullstendig enestående, sier Sacchi.
    – Den institusjonelle tettheten er større enn noensinne. Og for noen euroland tror jeg krisen kan føre til dypere integrasjon. Dersom de anerkjenner den gjensidige avhengigheten som ligger i eurosonen, kan det bli fremgang i den politiske styringen – for eksempel med en finansunion med felles regler for støtte til arbeidsledige. Grexit kan bety dypere integrasjon.
    – Men da bare for noen av medlemmene, for en mindre klubb?
    – Ja, det vil jeg si, sier Sacchi.

Fristelsen vil være å forlate noen stater i bakevjen, de som ikke klarer å holde den hastigheten som kjernelandene i EU ønsker.

—   Cláudia Toriz Ramos, EU-forsker

Fortsatt europeisering. – Hellas er et lite land, når alt kommer til alt. Selv om de forlater euroen, vil de ikke forlate EU, og andre land kommer til å bli med, sier Juan Díez Medrano.
    Díez Medrano er sosiolog ved Universidad Carlos III de Madrid og leder av The Council of European Studies, som koordinerer EU-forskning verden over. Både Medrano og Bernd Hüttemann, generalsekretær i den tyske Europabevegelsen og tilknyttet Hochschule für Wirtschaft und Recht Berlin, trekker frem bankunionen som et eksempel på at unionen beveger seg dypere, selv når den sliter. Som respons til eurokrisen valgte flere euroland i 2012 å overføre ansvaret for bankpolitikk til EU.
    –  En spådom om en slik utvikling ville av mange blir sett på som galskap. Men europeiseringen av beslutningsprosesser og offentlig debatt fortsetter, sier Hütteman.
    – Vi ser allerede at eurokrisen nå er blitt «bare» en gresk krise. Det er ikke noe å være fornøyd med, det heller, men vi har stadig bedre verktøy for krisehåndtering.
    Og ideen, selve tanken som driver Europa? Díez Medrano er pragmatisk:
    – Europeiske land kan ikke stå alene. Selv rike land kan bare forvente å gjøre det godt på en global scene i en kort periode. Kina kommer til å ta oss igjen, sier han.
    – Jean-Pierre Lehmann kaller EUs fremste karakterisitikk for «euro-stammetenkning». Trenger europeere å føle seg som europeere for at EU skal fungere?
    – Europa trenger en følelse av samhold, men den kommer som konsekvens av økonomisk utjevning. Det handler ikke om å få likere kultur – den største trusselen mot Europa er i dag gapet mellom rike og fattige land. Det vil ikke bli lett å få til noen tettere integrasjon uten en mekanisme i Brussel for omfordeling, sier Díez Medrano.

«De svakes våpen». Uansett om Hellas blir, går eller blir kastet ut: EU-forskerne ser tegn til at krisen har forandret unionen permanent.
    Stefano Sacchi, som mener unionen best forstås gjennom prismet av nasjonal poltikk, sier folkeavstemningen i Hellas sist søndag har gjort det vanskeligere for andre, som Italias statsminister Matteo Renzi, å avvise populistiske bevegelsers stadige krav om folke­avstemninger.
    – Men politisk styring via folke­avstemninger går ikke. Det gir bare mulighet for negativ integrasjon – fjerning av barrierer. Politikk som danner nye institusjoner og overfører makten til disse, blir alltid blokkert, sier Sacchi.
    – Den greske avstemningen har gjort folkeavstemninger til et alternativ. Det blir en stor utfordring.
    Også Díez Medrano er bekymret for de demokratiske spillereglene:
    – Et nytt element nå er Hellas' forhandlingstaktikk. De har vist seg å være dyktige i det vi kaller «de svakes våpen»: Om du ikke tjener på å følge spillereglene, bør du forsøke å forvirre og være uforutsigbar, sier spanjolen.
    Både den greske folkeavstemningen, trommet sammen på én uke, og det at Tsipras dukket opp på det første EU-toppmøtet etter avstemningen uten et nytt forslag å forhandle om, er eksempler på taktikken, mener Diéz Medrano. Den kan være smart:
    – Spillereglene gavner som regel den mektige part. Å undergrave dem kan fungere for å gjenopprette balanse i en skjev forhandlingssituasjon, sier han.
    – Men taktikken kan også brukes av ytre høyre-krefter som ønsker å få kastet immigranter ut av landet. Jeg er litt bekymret for at Hellas har åpnet for denne typen forhandlinger i EU. Det er et tveegget sverd.

Mer fra Utenriks